JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
At Raymond Johansen og byrådet  blir gjenvalgt i Oslo, er et lite jordskjelv, skriver Trygve Svensson.

At Raymond Johansen og byrådet blir gjenvalgt i Oslo, er et lite jordskjelv, skriver Trygve Svensson.

Ole Palmstrøm

Kommentar:

At Raymond Johansen blir gjenvalgt er ikke mindre enn et lite politisk jordskjelv

De som er opptatt av et sterkt sentrum-venstre har grunn til å være fornøyde med kveldens resultat.
09.09.2019
23:15
13.09.2019 09:24

Velgerne blir rødere og grønnere. MDG er blitt et parti alle må regne med. Og SV har under radaren ført den kanskje mest imponerende valgkampen. Det gjenstår fremdeles mye stemmetelling og ikke minst forhandlinger. Men, også med disse forbeholdene: Det er allerede flere viktige tendenser kan vi kan med oss fra dette valget:

p

Frp går mot sitt dårligste valg siden før Carl I Hagens gjennombrudd. Det må være tankevekkende for Siv Jensen, som overtok et parti som hadde 22,1 prosent oppslutning ved valget i 2005. Frp gjør det alltid dårligere i lokalvalg enn i stortingsvalg. De har ikke klart å gjøre innvandring like relevant i lokalvalg som i nasjonale valg, og tapt troverdighet som partiet mot bompenger. Men dette valget er et i særstilling dårlig valg for partiet.

Erna Solbergs Høyre har også hatt en betydelig tilbakegang. Høyre hadde 28 prosent oppslutning i 2011. Nå kan de havne under 20 prosent.

Det mest sentrale for den politiske analysen er likevel kanskje dette: Hvor mye har de to blå partiene til sammen? I 2007 hadde Frp og Høyre 36,8 prosent. I 2011 fikk de samlet 39,4. Det første store fallet for de to partiene sammenlagt kom i 2015, etter at de gikk sammen i regjering. Da oppnådde de 32,7 prosent.

p

Og nå, i 2019, ligger de sammenlagt på rundt 27 prosent når forhåndsstemmer og de første tallene er inne. Det virker klart at Høyre og Frp gjør sitt dårligste valg samlet sett siden 1993. Det forteller om en befolkning som har tatt tydelig skritt i mer progressiv retning.

Som valgforsker Johannes Berg sa til VG på valgdagen: «En sammenligning av forrige stortingsvalg og dagens kommunevalg mangler mange lokale lister og en del partier, men er relevant for å se de store linjene. Og hovedretningen vi ser er en rødgrønn bølge. Velgerovergangene fra høyresiden gjør at venstresiden samlet sett klarer seg på tross av Aps fall».

Storbyene er spennende. I Oslo virker det sikkert at det rød-grønne byrådet til Raymond Johansen blir gjenvalgt. Det er ikke mindre enn et lite politisk jordskjelv, all den tid Oslo har vært Høyre-styrt mer eller mindre sammenhengende siden 1971 (unntaket var de fire årene sist Johansen var i byråd, mellom 1993 og 1997.) Det som har preget Oslo-politikken har vært at Høyre har styrt og vekslet mellom FrP og sentrumspartiene.

Nå har byene beveget seg i grønn og rød retning. Gjenvalget til Johansen & co bekrefter det som var en trend allerede i 2017. I forrige stortingsvalg stemte ca. 160 000 velgere Rødt og MDG i Oslo og Akershus, noe som paradoksalt nok gjorde at Erna Solberg ble sittende ved makten, til tross for at et flertall i befolkningen stemte for et skifte.

p

De mindre og mellomstore byene er også interessante, skal man følge målingene er det kun Bærum som er den siste sikre kommunen for Høyre.

MDG har i dette valget etablert seg som et nasjonalt parti som alle bør regne med. MDG har noe nytt og friskt over seg, det liker velgerne. De lukter liksom litt ny bil (eller skal vi si ny el-sykkel?) Når vi kommer til stortingsvalget i 2021, er det ikke usannsynlig at de vil være en del av et nytt flertall, selv om det er betraktelig større utfordringer i den nasjonale politikken enn i bypolitikken. Oslo har for eksempel ikke en egen olje- og gass-politikk. Men Oslo er en komplisert stor by å styre med 70 milliarder i budsjett, og MDG har vist seg som et parti man kan forhandle med og styre sammen med.

p

Også Bergen er spennende. Her har valgkampen vært preget av miljø og samferdsel, og blokkene har vært klare: Høyre, Frp og bompengelisten på den ene siden, og en mer sammensatt allianse av sentrum-venstre-partier på den andre. Roger Valhamer er kjent for å være en god forhandler. Dette må han i høyeste grad bevise i tiden fremover. De foreløpige tallene viser at situasjonen er uavklart.

Senterpartiets vekst er formidabel, men kanskje ikke så overraskende. Sentrum-periferimotsetningen er like gammel som norsk politikk. Den har vært med oss minst siden 1814. Etter en lang periode med upopulære reformer som regionreformen og politireformen ville det vært rart om ikke et parti som har størst sakseierskap til motstand mot sentralisering gjorde det godt.

Men man kan heller ikke glemme at Sp har drevet solid politisk arbeid gjennom flere år. Trygve Slagsvold Vedum har bragt humør og tydelighet inn i det politiske ordskiftet, og ledd vekk tullete anklager om at Sp skal minne om populister man finner i andre vestlige land. Senterpartiet har en lang tradisjon for å jobbe for tjenester nært folk, og det tjener de på. Å sammenligne dem med Trump er temmelig sprøtt, spesielt når sammenligningen kommer fra folk i partier som faktisk er medlem av samme internasjonale organisasjoner for høyrepartier som Republikanerne i USA og Boris Johnson i Storbritannia.

p

SV har, litt under radaren, på flere vis ført den mest imponerende valgkampen. For partiet klarer å vokse, til tross for en stor strategisk utfordring: de blir utfordret fra både Rødt og MDG. Mantraet for SV har som kjent vært at man kan stemme på et parti som både er rødt og grønt. Til tross for at spesielt MDG har vokst kjapt, har SV holdt stand. Partileder Audun Lysbakken er nå, etter Hareides exit fra den politiske scene, blitt kongen av one-linere i norsk politikk. I tillegg fremstår de som et løsningsorientert parti, med realistiske planer.

Overordnet er det kanskje mest spennende hvorvidt valget peker fremover mot neste store veivalg, i 2021. Her ser vi noen interessante trender. Som den store valgundersøkelsen viser, ble velgerne i snitt både rødere og grønnere i perioden 2013 til 2017. Det klare venstresideflertallet i dette valget bekrefter tendensen. I tillegg ser vi i dette valget en tydelig fragmentering, hvor de store partiene går tilbake til fordel for de mindre. Dette er samme trend som vi har sett på tvers av europeiske land, som nok blant annet kan tilskrives at vi lever mer ulike liv i komplekse, moderne samfunn.

p

Mandatfordelingen på Stortinget ville, hvis opposisjonspartiene gjør det like bra i 2021 som nå, bli kraftig endret. Dette gjør at det blir spennende tider fremover for partiene i sentrum-venstre. De vil bli utfordret på evnen til samarbeid og hvordan de skal løse mange av de store sakene som klima, velferd, skole, migrasjon og teknologi fremover. Vi lever i en radikal tid, i den forstand at endringer skjer raskt. Det er en tid som krever store ideer. I dette landskapet blir balansen mellom det tradisjonelle styringspartiet Arbeiderpartiet, deres gamle regjeringspartnere SV og Sp, og nykommeren MDG spennende å følge.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
09.09.2019
23:15
13.09.2019 09:24