Marius Møllersen

Mye godt kan sies om borgerlønn. Men ikke bare godt.

En klassisk innvending er kostnaden. Skattefritt utbetalt 200.000 kroner i året til 4 millioner nordmenn gir 800 milliarder, som er omtrent et halvt statsbudsjett. Og for hver krone borgerlønnen havner under faktiske, individuelle minstebehov vil argumentet om at man kan legge ned andre støtteordninger og byråkrati svekkes.

Om summen til slutt er positiv eller negativ kommer mye an på ditt ståsted, og hvilket samfunn du ønsker. En stor arbeidsgiver med ønske om mindre kravstore arbeidere vil kanskje se positivt på ideen. Likeså folk som lever på kanten av arbeidslivet, som studenter og mange trygdede. De er allerede vant til lite arbeid og inntekt.

Men for fagbevegelsen forholder det seg annerledes: Med borgerlønn kommer fagforeningene for lavtlønte til å svekkes til det ugjenkjennelige.

Noe som også, i det minste delvis, synes å være grunnen til at milliardærer har hengt seg på. Og allerede her bør alarmbjellene ringe: Når gikk disse folkene i bresjen for reformer som gir arbeidsfolk makt og frihet?

Hvis alle får en sultelønn fra staten kan ufaglærte arbeidere leies inn som tilkallingsvikarer i stedet for å ha faste ansatte. Arbeiderne vil antakelig ønske dette selv. De vil jo faktisk bare «jobbe litt ekstra».

Vi vet av erfaring at tilkallingsvikarer er svært vanskelige å fagorganisere. Når organisasjonsgraden for denne store gruppen stuper, vil fagbevegelsen som helhet få et legitimitetsproblem som representant for lønnsarbeidere.

Fagforeninger vil fremdeles finnes, men antakelig vil en høy organisasjonsgrad kun oppnås i yrker med relativt høy lønn. Her vil vi fortsatt ha en middelklasse av lønnsarbeidere som på grunn av ambisjoner, vilje og sosiøkonomisk bakgrunn ikke vil være fornøyde med inntekten fra borgerlønn. Disse vil ta høyere utdanning eller på annen måte skaffe seg kompetanse som gir godt betalte heltidsjobber.

Det er urimelig å tro at en fagbevegelse med tyngdepunkt blant høytlønte vil sette makt bak brede krav for alle lønnsarbeidere. Kampsaker som pensjon fra første krone, tiltak mot sosial dumping, styrking av arbeidsmiljøloven og slitertillegg er alle avhengige av fagbevegelsen for å vinnes.

Den norske modellen med trepartssamarbeid i arbeidslivet står dermed i fare for å rase sammen, fordi fagbevegelsen ikke lenger er en stor og samlet politisk kraft. Slik mister arbeidsfolk den ene av de to veiene de har til virkelig makt. Den andre veien er valgurnene, hvor ufaglærte arbeidere står langt mindre samlet. Det er svært usannsynlig at denne makten kommer tilbake i en annen form.

Resultatet blir altså at arbeidsfolk mister mye makt. Denne makten vil åpenbart overtas av noen andre, og vi kan alle gjette oss til at det verken blir studentene eller de trygdede.

For øvrig kan de fleste av fordelene som listes opp i kategorien «jobbe mindre» uansett bedre oppnås med sekstimersdagen. På mange måter er jo også sekstimersdagen «en kvart borgerlønn».

Og en potensiell vinnersak for fagbevegelsen, uten fare for selvutslettelse.