Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Derfor diskuteres det ulike modeller for skattlegging av selskapene som eier oppdrettsanlegg i norske fjorder. Et regjeringsoppnevnt utvalg kommer med delt anbefaling. Flertallet vil innføre en høy grunnrenteskatt etter modell av skatten på vannkraft. Mindretallet, som består av representanter fra LO, NHO og kommunesektoren, vil holde fast på dagens avgift til et eget havbruksfond. Det spesielle i denne saken er at mange politiske partier allerede har avvist ideen om grunnrente, lenge før politikerne visste hva som ville bli utvalgets anbefaling.

Gjeldende system innebærer at eierne av oppdrettsanleggene må betale en avgift til et eget havbruksfond. 80 prosent av pengene i dette fondet går i dag til kommunene og fylkene hvor oppdrettsanleggene er lokalisert. Resten går til staten. I diskusjonen om grunnrente blir det trukket paralleller med situasjonen for vannkraft. Dette er en sammenlikning som halter. Kraftselskapene utnytter nemlig en tildelt ressurs som gir evigvarende energi i form av fossekraft. Oppdrettsselskapene nøyer seg med å låne et avgrenset område i havet. Her kommer «energien» gjennom selskapenes innsatsvarer i form av yngel og fôr. Å pålegge havbruksnæringen grunnrente, kan logisk sammenliknes med at Ola og Kari må betale avgift for å plukke blåbær i skogen.

Følg oss på Facebook

Det hører med til historien at havbruksnæringen sysselsetter mange nordmenn. Samtidig er det er faktum at konkurransen fra aktører andre steder i verden er økende. Men rett skal være rett: Havbruk er ingen «uskyldig» virksomhet. Oppdrettsanleggene beslaglegger havområder og påvirker økosystemet negativt. Derfor er det ikke mer enn rimelig at havbruksnæringen betaler bedre for seg. Berørte kommuner og fylker bør få større kompensasjon gjennom havbruksfondet. Samtidig merker vi oss at utvalgets flertall også vil gi grunnrenteskatt tilbake til kommuner og fylker. Flertallets anbefaling er derfor mer spiselig for lokalsamfunnene enn det man kunne frykte.

Meld deg på nyhetsbrevet vårt

Regjeringen mottok nylig en utredning der det ble anbefalt at inntekten fra vannkraften skal gå rett i statskassa, ikke lenger tilfalle kommunene som ofrer natur. I tilfellet havbruk har politikerne vært mer framsynte. Det kan innvendes at partiene burde ha ventet på utredningen som nå ligger på bordet, men det er en annen skål.

Det interessante i disse sakene er at det skapes et uheldig motsetningsforhold mellom by og land. Senterpartiet får da enda mer vann på mølla. For vannkraft, vindkraft og havbruk bør slagordet i stedet være «By og land, hand i hand». Når man lokalt avstår områder til slike formål, bør det verdsettes økonomisk. Det vil bidra til å gi lokal legitimitet. Statskassas behov for penger må være underordnet.