Kristian Skard

Søndag kveld var det klart. Ap var blitt enige med SV, Senterpartiet, Rødt og MDG om revidert budsjett for 2026.

Det var ventet og på mange måter selvsagt at det skulle bli enighet. Det er tross alt rødgrønt flertall på Stortinget.

Men denne budsjettavtalen betyr veldig mye mer enn selve tallene i forliket. Avtalen reparerer mye av det som har gått galt for Ap-regjeringen siden stortingsvalget i fjor.

Det delvis vaklende regjeringsprosjektet til Jonas Gahr Støre har med denne enigheten fått beina under seg og gjenvunnet balansen.

Arbeiderpartiets ledelse med Jonas Gahr Støre, Jan Christian Vestre og Tonje Brenna bør kjøpe opp hele blomsterbutikken og personlig levere bukettene på døra til partiets leder av finanskomiteen, Tuva Moflag.

Firebarnsmora fra Nordre Follo har fra morgen til kveld gjennom 18 dager sørget for å lose forliket trygt i havn. Avtalen ble landet uten ekstraomganger med tilhørende samtaler mellom de parlamentariske lederne eller partilederne. 

Det er selvsagt flere enn Moflag som skal ha æren for avtalen. Finanspolitikerne i de fire samarbeidspartiene i Stortinget skal åpenbart ha sin del. Det gjelder også Aps Even Røed som har utgjort et godt team med Moflag. I tillegg jobbes det alltid effektivt på bakrommet av partiledelse og regjeringsapparat.

Men mye kan tilskrives Tuva Moflags personlige stil. Hun er ydmyk og konstruktiv. Det som kunne utviklet seg til en prestisjekamp der motparten skulle trues på plass eller påføres nederlag, ble derimot et velmenende samarbeid.

Sett utenfra lignet revidert-forhandlingene på det som kunne vært samtaler om en regjeringsplattform.

For det er nettopp det Støre-regjeringen har manglet. Da stortingsvalgresultatet i fjor høst var klart, var stemningen ekstremt god i Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre hadde gjenvunnet kontroll over partiet og Jens Stoltenberg var kommet tilbake i norsk politikk.

Valgseieren smakte godt, men det ble tatt for lett på at Ap-regjeringen tross alt ville trenge hjelp av fire partier for å få flertall for politikken. Noen forhandlinger om et felles politisk grunnlag, ble det aldri invitert til.

Selv om Ap skulle regjere alene, ville det utvilsomt vært en fordel om det var etablert enighet om noen retninger for en rødgrønn samfunnsutvikling. 

Kontrasten til danske Mette Frederiksen som nylig ble statsminister igjen, er slående.

Da Frederiksen presenterte regjeringen, lå det et 73 siders fremforhandlet dokument til grunn. Den danske regjeringen er riktig nok en samarbeidsregjering, mens den norske regjeringen består kun av Arbeiderpartiet.

Selv om Ap sitter alene i regjering, er det mye som taler for at det er fornuftig å ha en samarbeidsavtale med partiene som utgjør flertallet i Stortinget. Det har vært gjort før.

I den første regjeringen til Erna Solberg satt Høyre og Frp sammen, men det var også inngått en avtale med KrF og Venstre. De var ikke med i regjeringen, men måtte til for å få flertall i Stortinget. Senere ble regjeringen utvidet med nettopp KrF og Venstre. Og denne samarbeidslinjen til Erna Solberg dannet grunnlaget for hennes åtte år som statsminister.

Enigheten om revidert budsjett kan være begynnelsen på en bredere samarbeidslinje for det rødgrønne flertallet. Avtalen legger et viktig grunnlag for kommende budsjettforhandlinger til høsten.

SV, Sp, Rødt og MDG er alle tydelige på at de har fått betydelig gjennomslag. Og det er det som må til dersom Ap-regjeringen skal sitte trygt ut hele stortingsperioden.

Forliket kostet nesten alle de fem milliardene med oljepenger som finansminister Jens Stoltenberg hadde knepet inn sitt forslag til revidert budsjett. Det er den store svakheten med budsjettavtalen.

Selv om det ikke brukes mer oljepenger enn i budsjettenigheten fra før jul, er det all mulig grunn til å være bekymret for pengebruken.