ESA krever privatisering av offentlig velferd

En arbeidsgruppe under Næringsdepartementet vurderer for tiden konkurranseforholdene mellom offentlige og private velferdstjenester. Om offentlige tjenester må organiseres som armlengdes organ og slik bli pålagt skatt av inntekt, slik private selskaper blir. Armlengdes organisering betyr organisering som heleide offentlige aksjeselskap eller særlovsforetak. Slik vil offentlig tjenesteyting bli frikoblet fra direkte styring av folkevalgte.

Bakgrunnen for utvalget er en henvendelse fra EFTAs overvåkingsorgan ESA om at det foreligger konkurransevridning i forhold til private velferdsaktører som betaler skatt, mens offentlige velferdsaktører gis fortrinn ved at de ikke betaler skatt til seg selv. ESA åpnet sak 2015 med krav om endring i norsk tjenesteforvaltning. Hvis dette blir en realitet vil norske velferdstjenester bli styrt bare indirekte av folkevalgte forsamlinger, og en omfattende privatisering av velferdstjenester vil finne sted. EØS-rett ekspert, Hans Petter Graver, sier i en uttalelse en tid tilbake i media, at ESA-henvendelsen gir stor handlingsfrihet og at regjeringens oppfølging kommer mer av egen ideologi og tro på viktigheten av privatisering og konkurranse.

Folkestyret i Norge undergraves og fratas tillit som ledd i regjeringens formulerte effektiviserings- og forenklingspolitikk. Budsjetter høvles år for år. Ideologisk gis markedsbeslutninger forrang som mer hurtige og effektive, framfor beslutninger fattet i folkevalgte organ etter politiske overveielser og byråkratisk behandling. Kjente Pater Kjell Arild Pollestad formulerte det kritisk slående i Klassekampens kronikk 3. oktober 2016. «I fru Solbergs Høyre finnes ingen verdier som ikke til syvende og sist må begrunnes ut fra markedets krav». I dette lyset må oppfølgingen av ESA-henvendelsen ses.

Politikken i et demokrati styres av konkurrerende politiske eliter, heter det i statsvitenskapelige teorier om stat og styring. De nåværende sentrale politiske elitene i Norge fremmer en forenklingspolitikk som anser ikke bare statlige og kommunale byråkratiet som hindring for effektive samfunnsfunksjoner, også folkevalgte forsamlinger og organ på alle nivåer regnes til denne kategorien som hefter effektivitet. Under rubrikken Regjeringens forenklingsarbeid ved organisatorisk oppsplitting av velferdstjenester og konkurranseutsetting for et par år tilbake heter det:

«Når tungrodde løsninger får blomstre, rammer det hvor effektivt vi utnytter ressursene våre. Dette kveler nyskapning og innovasjon – og dette er årsaken til at forenkling er en av regjeringens viktigste saker».

Byråkrati og folkestyre hører sammen i en demokratisk stat. Byråkratiet er de folkevalgtes redskap for utøvelse av makt. Historisk er byråkratiet sett på som noe positivt som skapte forutsigbarhet og utgjorde en nøytral forvaltning. Slik er det politisk ikke lenger. Nå er det regelstyrte byråkratiet med tilhørende folkevalgte organ blitt en negativ hindring for offentlig tjenesteyting og budsjetteffektivisering. Nå skal offentlig velferd målstyres, privatiseres og kontrolleres av frittstående organ, og slik frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning.

Reformer av denne type selges som ledd i en effektiviserings- og forenklingspolitikk fra regjeringens side. De er basert på ideologisk tro på konkurransefortrinn, på slik å fjerne den forsinkelse som byråkratisk behandling tar ved siden av de politiske prosessene i representative forsamlinger.

Det statlige byråkratiet, slik det positivt er beskrevet av den velkjente tyske sosiologen Max Weber på begynnelsen av det 20. århundre, representerer det forvaltningsapparatet som på nøytralt og objektivt vis iverksetter vedtak og viljen til de folkevalgte. Det avløste andre udemokratiske former for makt. Weber peker på 3 typer makt: a) Tradisjon, vaner (konservatisme), b) Karismatisk makt (personlig makt), og c) Legal makt, det vil si byråkratisk makt og autoritet i kraft av rettsstatens prinsipper og representativt folkestyre (representativt demokrati). Forvaltningsbyråkratiet er nøytralt og har legal makt, med en administrasjon som handler lojalt og demokratisk på vegne av politikerne og deres politiske vedtak. Dette er viktig med tanke på vår velferdsforvaltning.

Regjeringens forenklingspolitikken kan retorisk sies å være rettet imot «et tungrodd» byråkrati og til det beste for konkurranseevnen. Derfor følger den opp ESA-henvendelsen. Det blir viktig å organiserer samfunnsfunksjoner «på siden» av, i armlengdes avstand fra folkevalgte forsamlinger og ordinært demokrati. Det forenkles. Det gjøres ved at offentlige tjenester organiseres som heleide/deleide statlige aksjeselskaper underlagt privat aksjelov eller særlovsforetak underlagt en særlovsforordning slik norske sykehus er blitt til Regionale Helseforetak. Dertil kommer konkurranseutsetting ved statlige og kommunale anbud som privatiserer og bringer offentlig virksomhet under rettslig kontroll ved kontrakter mellom bestiller og privat utfører. De folkevalgte organene forbigås og taper kontrollfunksjonen. Det har negative konsekvenser slik vi har sett det med et par tilfeller med høyt media fokus som den skandalepregede renovasjonen i Oslo og i mer enn 200 andre kommuner. Et entydig kommunalt ansvar gitt kommunestyrene var utsatt til private utfører ved anbud. Folkestyret var satt i en avmektig situasjon. Vi kjenner tilfellet med behandling av personjournaler for et par år siden forvaltet av Helse Sør-Øst, som var utsatt ved anbud og endte opp med en utfører i Italia. Dette ga utfører innsyn i en rekke personlige sykehusdata. Meget alvorlig, men ikke noe helseministeren og folkevalgt organ kunne gjøres ansvarlig for. Demokratiet var organisatorisk tilsidesatt.