Fredrik Mellem

«EUs fire friheter er forbeholdt storbedrifter, entreprenører og bemanningsbyråer,» skriver Kathrine Kleveland på FriFagbevegelse som svar til mitt innlegg.

På hvilken måte kan disse frihetene være forbeholdt storbedrifter, entreprenører og bemanningsbyråer, når de aller fleste som drar nytte av dem er millioner av enkeltmennesker i Europa, i alle aldre, som benytter seg av mulighetene til å studere, reise, jobbe, stifte familie eller bosette seg i et annet land? Hvilken entreprenør er det som tvinger norske pensjonister til å bosette seg i Spania? Hvilket bemanningsbyrå er det som skor seg på at norske tannleger tar utdanningen sin i Ungarn? Hvilken entreprenør er det som tjener på at irske kvinner fritt kan reise til Storbritannia og få utført abort, etter at EU –domstolen forhindret at katolske irske politikere fikk innført utreiseforbud for gravide?

ph

Hvilke skumle storkapitalister er det som skor seg på at homofile og lesbiske i det gamle Øst-Europa har fått bedre rettigheter og ikke kan systematisk forfølges og trakasseres som i Russland?

Kathrine Kleveland spiller av den samme plata som Nei til EU setter på uansett hva motdebattanten sier og hva uansett som er temaet for diskusjonen. Nei til EUs dogmatiske proklamasjoner renner ut på papiret på løpende bånd, helt uanfektet av de gode eksemplene jeg gir, både her og i mitt forrige innlegg, på at EUs fire friheter er friheter som menneskene i Europa nyter godt av hver dag.

La meg avmystifisere EUs fire friheter en gang for alle: Før i tiden hadde vi ikke en gang disse frihetene internt i Norge, men etter at byenes handelsprivilegier (kjøpstadprivilegiene) falt bort i løpet av 1800-tallet, har vi hatt EUs fire friheter internt i Norge. Det har siden vært tillatt for å drive handel også utenfor byene, og en entreprenør fra Mandal eller Hammerfest har hatt full anledning til å drive næringsvirksomheten sin i hele landet. På samme vis har vi hatt fri bevegelse av mennesker internt i Norge enda lenger – hvis vi ser bort fra løsgjengerparagrafen som heldigvis også er opphevet. I snart to hundre år har handelsdrivende kunne sette opp butikker hvor de vil i Norge. Hva er det som er så mystisk og så grusomt ved tanken om å ha dette felles med noen flere land?

ph

Det er ikke noe nytt heller! Siden 1954 har vi hatt passfrihet i Norden. Vi har fritt kunnet bosette oss hvor vi vil i Norden og vi har hatt et felles arbeidsmarked med disse landene siden da. Hva er det som har vært så ille med det? Nordiske næringsvirksomheter har også hatt frihet til å etablere seg over landegrensene. Hva har vært problemet med det?

Med EU/EØS/Schengen har vi egentlig ikke gjort annet enn å utvide Nordens friheter til å gjelde enda flere land. En naturlig historisk utvikling i en mer internasjonal verden hvor vi tross alt har muligheter til å reise på en annen måte enn 1700-tallsnordmannen hadde.

Det kommer en tid etter oljealderen. Da kan det hende vi får en periode med større arbeidsledighet i Norge. Skal Kleveland og Nei til EU da fortelle norsk arbeidsledig ungdom at det er bedre å gå arbeidsledig i Norge enn å prøve lykken i Sverige, Danmark eller på Malta?

Det Nei til EU og Kleveland har som politikk, er å sette Norge langt tilbake i tid og inndra våre friheter på flere områder. Det er en politikk for å bringe Norge og nordmenn tilbake til tiden før 1954. Ettersom de andre nordiske landene er med i EU og Schengen, ville Klevelands politikk innskrenke nordmenns frihet og vi ville igjen fått grense- og passkontroll – også med de øvrige nordiske land. Friheter vi har hatt så lenge at det snart ikke er folk som kan huske tiden før. Norske studenter, arbeidstakere og pensjonister ville miste sine rettigheter i Europa – og kanskje mest alvorlig: Norge ville bli et mindre attraktivt land å investere i og plassere arbeidsplasser i.