Peggy Hessen Følsvik

Leder av LO

Fagforeningslederen Kaing Zar Aung fra Myanmar var nylig på besøk i Norge for å motta Arthur Svensson-prisen for faglige rettigheter. Hun lever i eksil i Tyskland etter militærkuppet i hjemlandet i 2021.

Andre fagforeningsledere befinner seg i fengsel inne i landet eller på flukt i grenseområdet til Thailand. Fagforeningslederne som klarte å flykte ut av Belarus, bor også i Tyskland mens andre ble fengslet inne i Belarus. Fagforeningsledere på flukt fra andre land bor i USA, Tyrkia og Tyskland.

Det er med fagforeningsledere som med andre menneskerettsforkjempere: de er nødt til å finne seg andre trygge havner enn de norske.

Det er flere grunner til at de ikke kommer hit. En opplagt grunn er selvfølgelig at det er nesten umulig å komme hit. En annen grunn er at dagens kvoteordning prioriterer helt andre enn de som trenger beskyttelse av politiske grunner og som flyktningkonvensjonen opprinnelig ble skrevet for.

Jakten på fagbevegelsen internasjonalt

Den internasjonale fagforeningsføderasjonen ITUC fastslår at det foregår en omfattende og økende undertrykking av fagbevegelsen. Det samme gjelder hele sivilsamfunnet, men som regel står det organiserte sivilsamfunnet mest utsatt til for undertrykkelse fra autoritære ledere.

Våre fagforeningskamerater er spesielt utsatt, ikke bare fordi fagbevegelsen som regel har makt gjennom mange medlemmer, men også fordi den har en unik posisjon ved å kunne lamme økonomi, energi, mattilførsel, med mer.

Dette kjenner de direkte på kroppen i for eksempel Myanmar, Colombia, Tunisia og Eswatini, men også hos mange uavhengige fagbevegelser i Øst-Europa. Selv i Storbritannia og andre land i Europa er retten til å organisere seg, streike og forhandle under økende press.

Fagforeningsleder Ala Tsvirko, fra det uavhengige metallarbeider-forbundet, søkte nylig asyl i Sverige, men ble nektet opphold til tross for at ILO har fastslått at overgrepene i Belarus fortjener internasjonal beskyttelse av fagforeningsledere og de strengeste sanksjonene man kan innføre overfor regimet.

Den svenske regjeringen mener like fullt at hun ikke har beskyttelsesbehov og utviste henne. Hun lever nå i eksil i Polen. Hva ville den norske regjeringen gjort hvis hun hadde kommet til Norge isteden?

Norske prioriteringer – hva betyr de?

Regjeringens prioriteringer er på plass. Vi har en regjering som ønsker å løfte arbeidet for menneskerettigheter.

Hurdalserklæringen sier at regjeringen vil prioritere dette og styrke arbeidet for mennesker på flukt. Det står også at de ønsker å vektlegge arbeidstakerrettigheter i arbeidet med å fremme menneskerettigheter og styrke demokratiets stilling i verden gjennom å støtte opp under fagbevegelsen.

I statsbudsjettet 2023 og 2024 gir regjeringen prioritet til beskyttelse av arbeidstakerrettigheter og fagforeningsledere. Arbeidstakerrettigheter er menneskerettigheter, og fagforeningsledere er menneskerettighetsforkjempere.

Samtidig mangler vi fortsatt konkrete handlingsplaner for justis- og bistandsiden som sitter på ansvaret for å realisere planene ute og hjemme.

Hvordan tenker disse statsrådene å sette disse prioriteringene ut i praksis?

Såvdit vi vet finnes det ingen handlingsplan som sier hvordan justisministeren skal forvalte prioriteringene som ligger i regjeringens politikk hvis fagforeningsledere på flukt kommer til Norge. Slik vi forstår det har heller ikke UDI fått oppdaterte retningslinjer knyttet til asylsøkere fra Belarus eller Myanmar.

Med vage og ikke oppdaterte retningslinjer kan vi få uheldige vedtak basert på skjønn. Utviklingsministeren har heller ikke en handlingsplan som sier noe om hvordan dette skal følges opp dette i utlandet. Nå er det viktig at dette arbeidet prioriteres.

Beskyttelse av fagforeningsledere på flukt

Det er nesten 120 millioner mennesker på flukt i verden i dag. Det er begrensede muligheter for å finne beskyttelse i Europa gjennom trygge og lovlige veier hit.

70 prosent av verdens flyktninger oppholder seg i nabolandene til land i konflikt og vertslandene er ofte under hardt press. Et eget solidaritetsfond kunne vært til hjelp ved å gi menneskerettsforsvarere og fagforeningsledere tilgang til advokathjelp, beskyttelse og overlevelse.

Men selv om det er bra å hjelpe folk «der de er», er mange av menneskerettsforkjemperne utsatt for overvåking, etterretning og angrep i nabolandene.

Under Syria-krigen var for eksempel FNs Høykommisær for Flyktninger klar på at de menneskerettsforsvarerne som hadde flyktet fra Syria til nabolandene var umulig å beskytte i nabolandene. Dette er mennesker som er i umiddelbar fare, står i fare for fengslinger og tortur, har mottatt dødstrusler eller overlevd attentater, slik flere av fagforeningslederne fra Myanmar og Belarus har.

Et annet alternativ vil derfor være å inkludere noen av disse i den årlige flyktningkvoten Norge tar imot hvert år. Antallet kvoteflyktninger vi tar imot er svært lavt. I fjor var det kun rundt 1600. De fleste som kommer, er på flukt fra konfliktområder.

Utsatte kvinner, barnefamilier med barn under 18 og LHBTIQ+ personer prioriteres. Dette er selvfølgelig ærverdige formål, men hvorfor ikke prioritere også en gruppe som Flyktningkonvensjonen ble skrevet for å beskytte: nemlig menneskerettsforsvarere?

Rettighetsforkjempere må prioriteres

Vi ønsker at menneskerettighetsforkjempere skal prioriteres høyere i gruppen av kvoteflyktninger.

Vi ønsker en egen kvote for fagforeningsledere på flukt på for eksempel 50 personer inkludert familiene deres, som andel av den samlede kvoten Norge tar i mot.

Med et slikt forslag ville man kunne få norsk fagbevegelse med på lag i samarbeid for å innlemme nyankomne bedre i det norske samfunn.

Innvandrere som kommer til Norge, har svært ulike forutsetninger for integrering, men de vi snakker om her er grupper som ofte har utdanning, mange snakker engelsk og kan ha med seg verdifull kompetanse som trengs både i arbeidsmarkedet og tilfører norsk utenrikspolitikk verdifull kunnskap.

Mange av dem ønsker nettopp å viderefære arbeidet sitt i eksil.

Flere land, herunder EU, har den siste tiden jobbet med å utarbeide lovlige migrasjonsveier for menneskerettsforsvarere som kombinerer rekruttering av etterspurt arbeidskraft med flyktningebeskyttelse.

Tyskland og andre land har funnet måter å tilby visum med mulighet til å bo, jobbe og ha bankkonto. UNHCR støtter opp under utviklingen av regulert migrasjon, som et supplement til FNs ordinære kvotesystem. Men Norge har per i dag ingen ordninger som gir mulighet til dette.

Vi i LO er klar for å jobbe tett med justisministeren for å finne konkrete løsninger som kan redde modige fagforeningsledere som trenger vår hjelp i samsvar med Hurdalsplattformen. Det haster.