Kommentar:
«Norges kamp om plass i FNs sikkerhetståd»
Ansvarlig redaktør i ANB
LO Media
Norge hadde plass i FNs sikkerhetsråd i 2001 og 2002. Da var Jan Petersen (H) utenriksminister.
ANB-arkiv
Norge kjemper for å få en taburett i FNs sikkerhetsråd.
kjell.werner@anb.no
Statsminister Erna Solberg bruker enhver naturlig mulighet til å drive valgkamp for Norges kandidatur. En slik anledning var møtet på øya St. Lucia hvor 14 karibiske land var representert. Den norske statsministeren var invitert som leder for gruppen for FNs bærekraftsmål og det internasjonale havpanelet.
I juni neste år blir det avgjort om Norge får en av de 15 plassene i FNs sikkerhetsråd. Norge, Irland og Canada kjemper om to «ledige» plasser i Sikkerhetsrådet. Ett land må altså gå tapende ut av denne dragkampen. Det dreier seg om verdens mektigste møterom hvor Norge ikke har vært representert siden 2002.
Regjeringen har bred ryggdekning i Stortinget for ønsket om å få den viktige taburetten i FN. Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, som er leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, stiller seg bak regjeringens ambisjoner i dette spørsmålet. Mer pikant er det at Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde har signalisert motstand. Han mener det ikke vil tjene Norges interesser å få plassen i Sikkerhetsrådet.
Det er selvsagt plusser og minuser ved å være representert i FNs topporgan. Norge får naturlig nok økt innflytelse i verden, men landet vårt risikerer også å bli bundet til masten i konfliktspørsmål av den ubehagelige sorten. Norge får mulighet til å være med på å ta viktige avgjørelser om krig, fred og utvikling på globalt nivå. På den annen side vil norske politikere og diplomater ta et klart standpunkt i saker der stormaktene står på hver sin side. Det hører med til historien at de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd har muligheten til å legge ned veto, og da spiller det ingen rolle hva Norge mener.
USA-president Donald Trump har gått til handelskrig mot Kina, og forholdet mellom USA og Iran er svært så anspent. Norge må ha et varmt hjerte for våre viktigste allierte, men det må også være lov å kritisere når nære venner – i dette tilfellet USA – er på feil kurs. Det er tegn på godt vennskap. På den annen side må Norge fortsatt være på god fot med Kina. Her ble det en årelang knute på tråden da dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris.
I en situasjon der stormaktene barker sammen, vil det være behagelig for Norge å sitte stille i båten. Men det vil også være feigt å innta en slik posisjon. Norge bør i størst mulig grad bygge opp under og delta i internasjonale organer. Et lite land som Norge har mest å tape på at proteksjonisme og den sterkestes rett blir førende for handel og utenrikspolitikk.
