JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Hans-Christian Gabrielsen under Aps valgvake i Oslo mandag.

Hans-Christian Gabrielsen under Aps valgvake i Oslo mandag.

Nanna Aanes Wolden

Kommentar:

«Skal LO juble eller fortvile over valgresultatet?»

Fagbevegelsens store styrke – evnen til å gjøre kompromisser og inngå forlik – har blitt Arbeiderpartiets eksistensielle utfordring.
10.09.2019
11:40
13.09.2019 12:44

sym@lomedia.no

I store deler av fagbevegelsen er det all grunn til å være fornøyd med at Norge fortsatt er farget rødgrønt. Fagforbundets leder Mette Nord sier i en kommentar til FriFagbevegelse, at valgresultatet kan bygge en brannmur mot regjeringas høyrepolitikk. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen konstaterer at det ikke blåser noen høyrevind over landet. Selv om det mange steder er usikkert om Senterpartiet lener seg til høyre eller venstre, er det all grunn til å tro at de har rett. Kampen for hele stillinger, mot konkurranseutsetting og sosial dumping vil ha gode lokale kår de neste fire årene. Og dette til tross for at Arbeiderpartiet gjør historiens dårligste lokalvalg.

For LO har det faglig-politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet vært viktig og gitt stor politisk innflytelse også lokalt. Slik sett har LO og forbundene en egeninteresse i at Arbeiderpartiet er stort både lokalt og på riksplan. Dette gjelder ikke minst forbundene i privat sektor som ser på Arbeiderpartiet som en garantist for industri og næringsutvikling. Det er mange industriarbeidere som lurer på om folk er blitt gale i Oslo og andre byer hvor Miljøpartiet de grønne har gjort brakvalg. Tilsvarende er det vanskelig for byfolk å forstå distriktsopprøret. Dette er utfordringer også LO og forbundene må håndtere.

Så langt har Arbeiderpartiet ikke klart å møte denne nye hverdagen. Partiet er fanget i troen på at kompromisser og styringsdyktighet kan vinne folket. I fagbevegelsen er den store styrken at man klarer å forhandle seg fram til løsninger med en motpart. Det er ingen som forventer at et krav skal innfris hundre prosent. Derfor prøver da også LO og forbundene å begrense fallhøyden og komme med krav som er realistiske. Denne evnen og viljen til å akseptere kompromisser fungerer i arbeidslivet mellom likestilte parter. I politikken har spesielt Arbeiderpartiet styrt etter en tilsvarende modell. De har tatt ansvar, inngått kompromisser og forlik til beste for landet.

Resultatet er at i det rødgrønne samarbeidet framstår Arbeiderpartiet som det eneste partiet som verken er rødt eller grønt. I mange kommuner vil Ap være limet som gjør det mulig å styre forsvarlig. Demokratiets dilemma er som valgresultatene viser, ansvarlighet belønnes ikke alltid. Folk vil gjerne ha tydelige alternativ, enkle svar på kompliserte utfordringer.

Derfor er det langt lettere å forklare hvorfor Arbeiderpartiet sliter, enn hvordan partiet igjen skal komme på offensiven. Noen vil mene at det er nødvendig å gå noen skritt til venstre, andre vil rope på en tydeligere miljøprofil. Sterke stemmer vil argumentere for at det er i sentrum man kan vinne valg. Og lokalt vil mange politikere føle at de har tapt på grunn av partiet sentralt. Alle vil ha gode argumenter.

Men det er viktig å huske at arbeiderbevegelsen vokste fram fordi den hadde svaret på de store utfordringene i et klassedelt samfunn. Den klarte å samle by og land på ferden mot tydelige mål. Samfunnet i dag er langt mer mangfoldig. Desto viktigere er det å finne det som forener og som gir folk troen på at det er mulig å sikre industriarbeidsplasser, velferdsstaten, klima og en bærekraftig framtid. Arbeiderbevegelsen har to år på å få det budskapet ut til folk på en troverdig måte.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
10.09.2019
11:40
13.09.2019 12:44