Kronikk: Hans Henrik Fafner

Israel har enda en gang rykket markant til høyre. Slik lyder den viktigste konklusjonen etter at israelerne 9. april gikk til Knesset-valg og satte Benyamin Netanyahu i stand til å danne landets neste nasjonalkonservative regjering.

Det virker dypt irrasjonelt. De israelske myndighetene er i ferd med å reise en sak mot Netanyahu, hvor han blant annet er anklaget for korrupsjon. I tillegg var det for første gang et troverdig alternativ til Netanyahu i form av den nye sentrumbevegelsen Kahol Lavan med den tidligere forsvarssjefen Benny Gantz i spissen. Men tross dette gikk Netanyahus Likud-parti fram fra 30 til 35 av Knessets i alt 120 mandater.

ph

Utsiktene for en ny fredsdialog er blitt enda dårligere. Fram mot valget antydet Netanyahu at han ville annektere deler av Vestbredden. Det lite konkrete valgløftet omfattet sannsynligvis det såkalte område C som omfatter omkring 60 prosent av det landet som ifølge Oslo-avtalen fra 1993, skulle vært en palestinsk stat. Det er på denne delen av Vestbredden at bosettingene ligger.

Med sitt løfte har Netanyahu invitert den ytterste høyrefløyen til samarbeid. Her snakker vi om partiet Otzma Yehudit (Jødisk Styrke) som er en videreføring av den rasistiske rabbineren Meir Kahanes ideologi, med mer eller mindre utilslørte planer om etnisk utrenskning av palestinerne. Det åpner for at Netanyahu framstår som den ytterste venstrefløy i en kommende israelsk regjering. Og uansett om Vestbredden blir annektert eller ei, vil det bety at utsiktene til en palestinsk stat er fjernere enn noen gang.

Dette har vært den politiske kursen den siste tiden. De siste årene har Netanyahu kjørt et tett parløp med USAs president Donald Trump som i sin tid i Det hvite hus har anerkjent Israels allerede eksisterende annektering av hele Jerusalem og de syriske Golan-høydene. Trump har også stilltiende støttet opp om Netanyahus bestrebelser på økonomisk å sulte ut det palestinske selvstyret på Vestbredden. Og det er her vi står i dag.

Omkring 20 000 palestinere fra Vestbredden har arbeidstillatelse i Israel, og det er de israelske arbeidsgiverne som trekker skatt fra deres månedslønn. Dette utgjør omtrent 1,45 milliarder kroner i måneden som Israel ifølge avtalen skal overføre i sin helhet til det palestinske selvstyret i Ramallah. Ordningen har fungert i noen år, men i juli 2018 vedtok Knesset en lov som gjør det mulig å holde tilbake deler av pengene. Vedtaket skjedde etter krav fra høyresiden som begrunnet det med at selvstyret yter økonomisk støtte til «terroristenes» familier, palestinere som aktivt deltar i kampen mot okkupasjonen. Loven trådde i kraft i februar i år, og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas valgte å håndtere situasjonen ved å halvere lønna til selvstyrets offentlig ansatte, blant disse er det 30 000 politifolk.

Alminnelige palestinere merket derfor kuttene med en gang. Alle offentlige ytelser er blitt markant dårligere, og det har utfordret den relativt stabile situasjonen som har hersket i noen år. Utilfredsheten øker og kan på sikt true den politiske stabiliteten i selvstyret. Det er med andre ord en vellykket strategi som høyresiden tjener på. De kan nå framstille palestinerne på Vestbredden som en trussel og dermed rettferdiggjøre ytterligere krav til innstramninger. Det er ikke usannsynlig at antallet palestinere med israelsk arbeidstillatelse blir ytterligere begrenset, noe som vil ha alvorlige økonomiske og sosiale konsekvenser på Vestbredden.

ph

Dette følger et fast mønster i israelsk politikk. Gjennom flere år har Netanyahu snakket om den iranske trusselen, at de iranske atomprogrammene kan være en fare for Israels sikkerhet. På samme måte skildrer han palestinerne på Vestbredden som en potensiell trussel. Hans skremmebilde er situasjonen på Gaza-stripen. Ønsker vi et tilsvarende Hamas-styre på Vestbredden? spør han. Den alminnelige, ureflekterende velger kjøper den historien.

Dette er en stor del av forklaringen på at de stadig større sosiale utfordringene i Israel, som mange mente ville bli valgets hovedsak, ble skjøvet i bakgrunnen. En israelsk analytiker framstiller det som valget mellom raketter og cottage cheese – altså rakettangrepene fra Gazastripen eller prisen på osten som utløste de sosiale protestene i Israel sommeren 2011.

Her finner vi også forklaringen på at valgets farligste konkurrent til Netanyahus hegemoni ble Kahol Levan som oversatt betyr Blå Hvitt, altså de nasjonale fargene. I spissen for dette partiet står som sagt Benny Gantz og sammen med ham to tidligere forsvarssjefer. Gantz pratet riktignok om å utjevne de sosiale forskjellene og om økonomisk trygghet for folk, men først og fremst framsto han som Mr. Security.

Ikke minst hentet Kahol Lavan mange av stemmene fra den klassiske israelske venstresiden. Det tidligere så mektige Arbeiderpartiet fikk bare seks mandater, og venstrepartiet Meretz oppnådde fire plasser i Knesset. De såkalte «arabiske partiene», den ikke-sionistiske venstrefløyen, gikk samlet tilbake fra 13 til 10 mandater. Det er her vi finner Israels sosiale stemme, og det er også her man fortsatt snakker om dialog med palestinerne. Disse partiene ble kraftig svekket ved valget.

Den israelske «LO-lederen», Avi Nissenkorn, valgte å trekke seg før valget. Han har ledet Histadrut siden 2014, men ønsket nå å kjempe for en plass i Knesset. Han brøt med en lang tradisjon ved ikke å gå til Arbeiderpartiet, men valgte en sikker plass på listen til Kahol Lavn. Det illustrerer godt at prat om fredsdialog og sosial rettferdighet ikke lenger har en appell. Dette er blitt den israelske virkeligheten. Og prisen blir betalt av palestinerne på de okkuperte områdene.

red.loaktuelt@lomedia.no