Essay av: Tor Halstvedt

Historisk har ikke den norske middelklassen blitt mye omhandlet, svært mye har dreid seg om embetsklassen, borgerskapet og arbeiderklassen. Det var først etter studentboomen på slutten av 60-tallet, der i etterkant høgskoler og universiteter spratt fram i hver en grend, at middelklassen voks slik at den blei en maktfaktor. Fra å være en liten embetsklasse som besto av redere, velhavende forretningsfolk, folk ansatt i bank og departement og enkelte andre, utgjør den samlede middelklassen i dag en klasse som er omtrent på størrelse med arbeiderklassen, altså noe rundt 50 prosent av befolkninga. Dette kan regnes som en revolusjon

ph

Så gjenstår det å definere hvem som tilhører dette konglomeratet som utgjør middelklassen. Hovedtyngden på 1900 tallet var lenge det som ble kalt funksjonærsjiktet. I dag brukes ikke ordet funksjonær så mye, det anses ikke fullt så fint lenger å bare «jobbe på kontor». Etter hvert er middelklassen blitt fylt opp med drøssevis av eiere og ledere av små og mellomstore bedrifter, av akademikere med høyere utdannelse, av folk på forskjellige nivåer i kulturliv og kulturadministrasjon, folk i media, av statlige og kommunale politikere og byråkrater, av ledere i statsselskaper, flygere, sjøoffiserer og så videre. I den seinere tid har sjukepleiere og lærere måtte ha en utdannelse på linje med bachelor grad, så også de er det vel riktig å si tilhører middelklassen.

De som på mange måter er anførere i denne nye, selvbevisste middelklassen er akademisk høyt utdanna grupper som leger, advokater, universitetsfolk, disse som sosiologene kaller «den nye middelklassen».

hvordan er denne nye, store middelklassen?

I 2018 kom boka Middelklassekulturen i Norge, skrevet av de tre forskerne Rune Sakslind, Ove Skarpnes og Roger Hestholm. Boka er behørig kommentert i Dagbladet og Morgenbladet, er en forskningsrapport som bygger på 79 dybdeintervjuer av leger, advokater, ledende universitetsfolk og tilsvarende. Det er deres selvinnsikt som her portretteres og sammenfattes. Det dreier seg altså ikke om en gallup med ja/nei spørsmål, men om lengre intervjuer med her enkelt. Og jeg kan si med en gang, det er en flott gjeng vi presenteres for, det er rent så en må tørke tårene. Svært få uttrykker noen sterk klassetilhørighet, de er alle tilhengere av det egalitære samfunnet som jo regnes som et kjennemerke på det norske velferdssamfunnet. Få er tilhengere av finkultur, det betrakter de som jåleri. Mange leser de blodige dramaene til Jo Nesbø, men ellers går det mye i kiosklitteratur. Kultur er primært tidtrøyte, noe en bedriver for å slappe av etter en anstrengende arbeidsdag med hjernen i helspenn. Kunnskapen de besitter ser de ikke primært på som noe som skal være til egen gunst, men noe de bruker til nytte for samfunnet. Og de forbildene og idealene de ser opp til, det er ikke vellykka oppkomlinger som Røkke, heller ikke Nobelprisvinnende forskere, en kunne tenkt seg at noen ville nevnt ekteparet Moser, nei, de er uselviske folk som gjør nytte for seg de trekker fram, slike som Mor Teresa, Nelson Mandela, ja flere er ikke snauere enn at de trekker fram vaskekjerringer og andre trofaste slitere. Deres tanker om klassesamfunnet går i retning av at «vi er alle en eneste, stor middelklasse». Eller sagt med forskernes velklingende ord: «Karakteristisk for middelklassekulturen i Norge er en type ydmykhet eller beskjedenhet i selvrepresentasjonen, og en egalitær avstandstagen til vertikale grenser.»

ph

Men så sitter jeg her og tenker over det disse menneskene sier om seg selv. Jeg har jo god erfaring i det å være arbeider, og for meg reiser det seg umiddelbart en tvil om disse menneskenes selvinnsikt. Det som innledningsvis slår meg, er at forskerne ikke med et ord kommer inn på intervjuobjektenes personlige forhold til disse sliterne de ser sånn opp til. Har disse legene, advokatene og avisredaktøren kollegial kontakt med vaskekjerringa som reingjør kontoret deres hver dag, eller begrenser kontakten seg til å si hei? Har de noen venner som er arbeidere, det ville i og for seg være naturlig når de ser sånn opp til vanlige arbeidsfolk.

Nylig leste jeg en kronikk av Aslak Sira Myhre i Dagsavisen. Der skrev han at «det er ikke opp til dem med privilegier å avgjøre om det er forskjell på folk». Dette er riktig, derfor de forfølgende tanker.

har du ikke lest noe om oss i avisene i det siste?

La meg ta legene. Min fastlege er en ålreit kar, men alle leger er faktisk ikke det. Særlig gjelder dette sjukehusleger, og tenker da på hvordan noen av dem behandler underordna, slik som sjukepleiere, hjelpepleiere, sekretærer, vaskekjerringer osv. Vi er et lite land, nesten alle her i landet kjenner noen som jobber på sjukehus. Eller har selvvært pasient der. Av flere hører jeg fortellinger om leger de har jobba sammen med i mange år, kanskje i tjue år, og som ikke en eneste gang har hilst, enda de faktisk er kolleger, bare sett stivt rett fram; eller om leger som flyr som et uvær opp trappa, småløper bortover korridorer med frakken som et slep etter seg, de er jo så viktige, de har det så særdeles travelt; om pasienter som skal utskrives og må vente sju timer på epikrise fordi «legen har så mye å gjøre»; om leger som har helgevakt, men knapt møter opp; leger som bruker sjukehusjobben som rekrutteringsorgan til sin privatpraksis; leger som tramper bortover nyvaska golv med skitne joggesko; leger som skjeller ut sjukepleiersker i full offentlighet, leger som innbitt nekter å løfte beina når vaskekjerringa kommer og er så frekke at de skal vaske opp dritten etter dem. Dette bare som en appetizer, jeg kunne nevnt flere eksempler. Naturligvis er ikke alle leger sånn, fri og bevare meg vel, de fleste har sikkert alminnelig folkeskikk. Allikevel virker det som ett av de viktigste faga på den norske legeskolen nå for tida er nesa-i-være faget.

Og dette er blitt typisk norsk, for ikke å si ny-norsk. Jeg har merka meg at leger utdanna i utlandet sjelden er så sjølopptatte som mange av de som er utdanna i Norge. Når en ser på noen av de mange legeprogrammene på tv fra England, får en inntrykk av at i det ekstreme engelske klassesamfunnet med lorder og Overhus og kongelig revejakt og Royal Ascott, der opptrer like fullt legene som helt alminnelige mennesker!

ph

Redaktører i aviser og media tilhører også denne nye middelklassen. Ikke nødvendigvis fordi alle har så svimlende lønn, men ved at de har makt over andre; makta til å kunne si ja eller nei, makta til å få mennesker og saker fram i lyset eller til å støte dem ut i usynlighet. I fjor bedrev jeg litt hobby-forskning med avisa Klassekampen, avisa som i min AKP-tid hadde side opp og side ned om streiker, om arbeiderforhold, og intervjuer av arbeidsfolk. Men nå? Jeg leste gjennom alt som sto om og av arbeidere i Klassekampen i løpet av ei uke (11/2018). Av de 240 sidene det dreide seg om, hadde kun 6 sider noe med arbeiderklassen å gjøre, altså litt under 3 prosent. Av de rundt 60 debattinnlegg og kronikker som sto trykt, dreide kun fire seg om arbeiderspørsmål. Og når det dreide seg om stoff skrevet av arbeidere, så gjaldt dette kun 1 side!

Det er publisert materiale i samme lei av folk med litt mer akademisk pondus enn meg. Medieforskerne Elisabeth Eide og Tine Ustad Figenschou gjorde en undersøkelse av hva Dagens Næringsliv, Aftenposten, VG, Dagsavisen og Klassekampen skrev om henholdsvis omsorgssektoren og bygningsbransjen i periodene 1996/97, 2006/07 og 2016/17. I den første perioden sto det 249 artikler om de to emnene, men i den siste perioden var tallet redusert til 132, altså halvparten. I et intervju sa Figenschou at «Det er lett å tenke at mange avisredaksjoner har en typisk «middelklasseblikk» på verden.» Nettopp.

ph

Forholdet er ikke annerledes i Sverige. De to forskerne Peter Jakobsson og Fredrik Stiernstedt gjennomført to forskningsprosjekter som de kalte «Klass på TV». Her konkluderte de med at svenske arbeidere knapt var representert på de største TV kanalene. Når det gjaldt nyhetsdekningen, så var representasjonen nede i 4 prosent. Forskerne skrev at arbeiderklassen var «kraftig underrepresentert og usynliggjort – og dessuten latterliggjort». Dette siste er det verdt å merke seg, nemlig at flere journalister forsøkte å drite ut arbeidsfolk. Dette kommer også fram i realityshow av typen Ullared, hvor en får inntrykk av at mye poenget med programmene er å latterliggjøre de to hovedpersonene. Vise dem som dumme og litt tilbakestående, naturligvis i motsetning til de studerte og kloke journalistene. I en studie av BBC viste forskeren Georgina Born at journalistene der hadde vanskelig for å oppnå kontakt med folk fra arbeiderklassen fordi de ikke omgikk med arbeidere privat. Og når en ikke gjør det, så har de lite grunnlag for å si noe vettugt.

Tendensen er klar: Arbeiderklassen fjernes fra det offentlige bildet. Nå er det kommet så langt at det er nær ved at arbeiderklassen er utsletta fra den offentlige arena.

Utelukkelsen av arbeidere som intervjuobjekter, unngå å ta opp temaer som har med arbeiderklassen å gjøre, samt denne nedlatende holdninga, skyldes de samme menneskene som forskerne i rapporten påstår er så usedvanlig egalitære. Jeg har opplevd mange ganger at for eksempel Aftenposten tar inn kronikker der jeg kritiserer ledelsen i Ap, men blankt avfeier kronikker hvor jeg kommer med kritikk av middelklassen. Det samme gjelder Klassekampen, kritikk av avisa eller kritikk av det akademiske miljøet avisa skriver for, blir sett på med svært liten velvillighet.

det dreier seg altså om klasser

At det fins klasser og store klasseforforskjeller i Norge, er kanskje det største norske tabuet. Disse klasseforskjellene ytrer seg på forskjellig måte, en av dem er naturligvis de økende økonomiske forskjellene. Øverst troner naturligvis overklassen, Røkke & co. Hegnars Kaptital kan gledestrålende fortelle at det i 2018 var 308 milliardærer i Norge, og at dette er hele 38 flere enn året før! Førstemann på lista er John Fredriksen med sine 113 milliarder. Andre mann er den mye omtalte skipsrederen Torstein Hagen med 52 milliarder, mannen som knapt betaler ett øre i skatt til den norske stat. Når det gjelder gjennomsnittslønningene til topplederne i de største norske selskapene, så ligger den på 6,7 millioner, dette er 13 ganger mer enn den norske gjennomsnittslønna som i 2918 var på ca 550.000. Daglønna til disse topplederne er følgelig på 25.736 kroner. Men overklassen er tross alt ikke så stor, sjøl om den eier 40 prosent av landet, enda viktigere syns jeg det er å få fram hva middelklassen tjener.

ph

Tendensen er klar, lønnsforskjellene mellom middelklassen og arbeiderklassen øker dramatisk. La meg ta sjiktet av nasjonale politikere, ordførere og rådmenn. Dette er en prinsipielt viktig gruppe, demokrati vil som sagt si folkestyre. Om en sammenlikner lønna fra 2010 med lønna i 2018, så tjener statsministeren nå 1,63 mill, en økning i samme periode på 376.000, statsrådene tjener 1,375 mill, deres økning er på 304.000, og stortingsrepresentantene tjener 956.000, en økning på 232.000. Bare økningen her nærmer seg ei årslønn for renholdere på hotell. Men dette er bare en liten del av privilegiene politikerne har bevilget seg selv. Pensjonen deres er ikke samordnet, og ligger nå på over 600.000 i året.

Så over til ordførere og rådmenn. Mange rådmenn tjener rundt 1,5 million, gjennomsnittslønna i de 426 kommunene er 1 mill. Gjennomsnittslønna blant ordførere er litt mindre, 860.000 kroner, men her varierer det fra Frp-ordføreren Tom Staahl i Ullensaker, som tar seg betalt 1,4 millioner, til Knut Jentoft i Storfjord, som stiller for ei lokal liste og ikke tar ut lønn i det hele tatt.

Hadde reelt demokrati rådet i Norge, om politikerne hadde våget at det blei avholdt en folkeavstemning om hvilke lønninger politikerne skulle ha, og hvilke privilegier, så tror jeg 80 prosent ville gått inn for en radikal nedkutting. Demokrati betyr ene og alene at folket, demos betyr folk eller land, så det ville ikke være urimelig å avholde en slik folkeavstemning, men sjansene for det er nok mindre enn at jeg skulle få Nobelprisen.

En spesiell gruppe statsansatte har også vist en særegen evne til å grafse djupt i fatet. Det dreier seg om ledende byråkrater, samt ledere på universiteter og høgskoler. Over 4.000 av disse tjener mer enn stortingsrepresentantene. Den gruppa som virkelig skiller seg ut er ledere i statlig forvaltning og i statseide selskaper som Telenor og Statoil (Equinor). Her tjener 6 toppsjefer mellom 11 og 15 millioner, mens 23 tjener over 3 millioner. Lønnsøkningen for en av disse var på over 50 prosent på ett år. Det er blitt så ille at sjefen i Rikstrygdeverket, Høyremannen Per-Kristian Foss, mener det har gått alt for langt. «Det er i mange tilfeller langt over det moderate nivået som regjeringen har gitt signaler om,» sier han. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen syns derimot det ikke er noen grunn til å lage oppstuss om saken, lønningene må være konkurransedyktige, sier han. Dette dreier seg om folk som får flere millioner i sluttpakke om de gjøre en så elendig jobb at de får sparken.

Konklusjonen er ikke bare at de økonomiske forskjellene mellom arbeiderklassen og middelklassen øker, men at denne økningen er akselererende.

Men det er ikke de økonomiske forskjellene som gjør at jeg mener det har oppstått en segregasjon mellom de to klassene.

Et segregert samfunn

Først en ingress, det dreier seg om i hvilken grad Stortinget gir et representativt bilde av det norske samfunnet. Dette er jo grunnleggende for om det representative demokratiet fungerer. De har studert, vært ungdomspolitikere og gått rett over til broilerjobber i partiene. Konklusjonen er at både stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene i mindre og mindre grad representerer de som velger dem, de fleste er akademiske karrierepolitikere. Det representative demokratiet fungerer altså ikke, uten at det ser ut til å plage disse politikerne det aller minste. Det mest alvorlige er i hvor liten grad arbeiderbefolkningen er representert. I Stortingsperioden 1910 til -12, var det 123 representanter, av disse satt 11 for DNA. Jeg har ikke sjekka, men regner med at de fleste av disse var arbeidere. Det vil si at det i 1910 var forholdsvis mange flere arbeidere på Tinget enn i 2017.

ph

Det grunnleggende nye (eller ny-gamle) i det norske samfunnet er at folk som har fysisk arbeid, nå blir sett ned på slik som på 20- og 30-tallet, mens det å ta akademisk utdannelse blir sett opp til som noe storveis og opphøyd. Spør du unger om hva de vil bli når de blir store, så svarer de ikke lenger brannmann, snekker eller baker sånn som på 1950- og 60-tallet, men nå vil de bli fotballproff i ManU, lege eller advokat.

Det mest merkbare for oss som jobber på gølvet, er at nå dreier alt seg om tempo, om å overholde produksjonskrav, om å redusere sjukefraværet, om å ta imot ordre. Overalt reduseres det i arbeidsstokken, naturligvis uten at arbeidsmengden reduseres, samtidig som antall mellomledere, deriblant folk som regner ut produktivitet, opp- og nedgang i sjukefravær, har en tendens til å øke. Dette økte tempoet går spesielt utover arbeiderkvinner i slitsomme yrker som reinhold, butikkarbeid og i produksjon. Det snakkes «på ansvarlig hold» om å holde folk i arbeid, jobbe lenger, det snakkes om «arbeidslinja», men med det tempo som er nå, er mange arbeiderkvinner arbeidsuføre alt før de er 50. Når de så kommer til NAV beskyldes de rutinemessig for å være late og giddalause, de skal taues inn på jevnlige møter med folk fra ledelsen og helsepersonell, det skal settes opp en «arbeidsplan», i verste fall blir de sendt på arbeidsopplæringskurs for å finne hvor mange prosents og promilles arbeidsevne de har, og tvinges til å redusere tida de er sjukemeldte til et minimum, og sjuketrygd er bare noe de kan drømme om. Som en guddommelig forordning bestemmer politikerne med NAV som sine kapoer at vaskekjerringene, butikkansatte og produksjonsarbeidere har å holde seg friske.

Noe annet vi merker i våre dager er at vennligheten, rausheten mot oss arbeidsfolk er mye mindre. Skal en gå til lege eller tannlege, så får en ofte høre av sjefen at tannlegetimen må du ordne med i fritida. I James Bloodworths bok Innleid og underbetalt, forteller han at på Amazon-lageret, måtte de stemple ut når de skulle på do. I tillegg fikk de lønnstrekk og anmerkning for dobesøket, og med sju slike anmerkninger fikk de sparken. Det er blitt mer kommandering og småkjefting enn før. «Gå dit, nei gå dit!», «få opp farta!», «du kom for seint ut etter pause. Skjerp deg» osv. En spesiell ting er den fysiske plassen arbeidsfolk blir tildelt. Tidligere var det på skoler, sjukehus osv. vanlig med ganske store bøttekott. Bøttekottet var vaskekjerringas kongerike, det respekterte alle. I nye bygg er det nå vanlig at bøttekott fjernes helt, eller de gjemmes innerst i en krok nede i kjelleren. Og vanlig folkeskikk er det ofte så som så med. Det er ganske vanlig at overordna ledere og teknisk personale ikke hilser på oss på gølvet, åpenbart fordi de mener de er mye større og mye mer betydelige enn oss.

ph

Som følge av at de nye høyreregjeringene og offentligheten som sådan i stor grad ikke bare tillater, men foretrekker outsourcing, vikarbyråer og konkurranseutsetting, så aksepterer en at utenlandske arbeidere får jobbe på slavekontrakt, ikke minst i transportnæringa og i bygningsindustrien. Kanskje utlendingene får 30 kroner timen, de står uten faglige rettigheter, og kan sies opp på dagen. Det som i gamle dager het daglønnede. Alt dette skjer fordi noen har bestemt at det skal være sånn, det hadde ikke vært noen heksekunst å fjerne alle disse nyliberalistiske triksene som alle har som eneste oppgave å knuse arbeiderbevegelsen. Bruken av svart arbeid er stor, heller ikke det sliter myndighetene gørra av seg for å forhindre. Dette fører til at norske arbeidere skvises ut, noe som igjen fører til at rekrutteringa til håndverksyrker ødelegges. Den opprinnelige miljøvernloven var en av de største seiere arbeiderklassen har opplevd, nå er denne loven like innhula som en Jarlsbergost. Det samme gjelder en annen av arbeiderbevegelsens største seire, innføring av «demokrati på arbeidsplassen». Dette, som er innfelt i norsk lovverk, innebærer ikke bare at det skal sitte arbeiderrepresentanter i bedrift- og konsernstyrer, men vel så viktig er at arbeidere skal ha direkte innflytelse på sin egen arbeidsplass, og sin egen hverdag. Dette var en kongstanke, men kongstanker er forlatt, nå er det det eneste som gjelder bedriftens styringsrett.

Noen ord om borgerlig feminisme

Det er ett felt der de kulturelle forskjellene mellom middelklassen og arbeiderklassen er spesielt iøynefallende, det gjelder i kvinners liv. På 70-tallet var holdningen i Kvinnefronten og i kvinnekampen generelt, at middelklassens kvinner skulle solidarisere seg med sine søstre i arbeiderklassen. I dag framstår middelklassens kvinner og arbeiderklassens kvinner som om de lever i to verdener, middelklassens solidaritet er blitt fullstendig borte. For middelklassens kvinner er det primært karriere og et egosentrisk liv samlet i venninnegjengen som er viktig. De er sjokkerte og hyler opp når ikke flere kvinner blir konsernsjefer og direktører. Nylig ble Hilde Merete Aasheim valgt som ny konsernsjef i Norsk Hydro, det ble framstilt som en stor seier for feminismen. At 300 arbeiderkvinners står i kø for å få en butikkstilling i KIWI står for dem som fullstendig uinteressant. Middelklassekvinnene sutrer over at de ikke «får lov til å jobbe» før den 9 måneders barselperioden er over. I en NRK ytring forleden skrev Jeanette Næs Løchen om det å ha barselpermisjon: «Jeg holdt på å bli sprø! Jeg ville ut av leiligheten. Jeg ville jobbe, tenke, diskutere, produsere, snakke og være i kontakt med andre mennesker». Dette som kvinnebevegelsen har slåss for i over hundre år, at kvinner skal få barselpermisjon, det ser mange nå på som noe helvetes hærk. De skryter i venninnegjengen over av at de ikke kan lage mat eller sy, og det å stelle for mann er jo særdeles nedverdigende. For dem er ikke matlaging kjærlighet til familien, men en sosial markør.

Det er bare arbeiderkvinnene som er opptatt av å pleie, ta vare på barna de føder, på mannen og resten av familien. De jobber ikke for å oppnå sosial status, men fordi familien (eller de selv) trenger penger til livsoppholdet. Livet er ikke jobben, jobben er bare en liten del av livet.

Miljøbevegelsen

Også når det gjelder miljøspørsmålet kommer de kulturelle klasseforskjellene klart til skue. Alle med litt vett i skallen skjønner at det er bra å få vekk eksos fra byene, plukke opp plasten som ligger strødd rundt, redusere utslipp av miljøgifter osv. Men den halvt profetaktige holdninga mange småborgerlige miljøaktivister viser, får en til å lure på om det er egentlig er miljøet de er mest opptatt av – eller om det er seg selv? Jeg syns det er viktig å diskutere i hvilken grad naturgitte forhold spiller inn på endringen av klima og temperatur, og så sette dette opp mot forhold som har med menneskeskapt forurensing å gjøre. Om en kommer fram til at solas påvirkning, jordas posisjon i forhold til sola eller andre naturskapte forhold spiller inn, så vil det være avgjørende for i hvilken grad det er mulig å gjøre noe med miljøendringene.

Det har vært diverse istider og tempererte perioder i jordas historie. Den siste istida slutta for 11.500 år siden, hadde vart i 100.000 år. I de 300.000 siste årene har det vært tre store istider. Men i både lengre og kortere perioder har det vært varmere. Middelhavet lå tørrlagt, en kunne gå fra Norge til England, det vokste tropiske palmer på Svalbard. Alt dette har med naturgitte årsaker å gjøre, hvorfor er ikke flere miljøaktivister opptatt av å forske på i hvilken grad disse naturgitte årsakene spiller inn nå?

ph

Det er også grunn til å være litt skeptisk til disse miljøaktivistenes holdning, når de overhodet ikke vil se på konsekvensen av sine forslag, for eksempel at millioner mister jobben, at landbruket mer eller mindre skal legges ned, at all flytrafikk og turisme skal reduseres eller opphøre. Det har alltid vært mennesker som har spådd verdens undergang. Presten Thomas Malthus spådde rundt 1800 med patos at befolkningsøkningen gjorde at verdens befolkning ville sulte i hjel, da var det 1 milliard menneske på jorda. Nå bor det 7,6 milliarder her.

Og jeg husker svært godt hvordan Jehovas vitner på 50-tallet sto på hvert gatehjørne hjemme i Askim og ikke spådde verdens snarlige undergang, men forutså den. Jeg tror det er smart å legge disse dommedagsprofetiene på hylla, kutte ut talestolens himmelske lykke og heller gå ut å plukke opp den jævla søpla.

Miljøkampen illustrerer de kulturelle forskjellene mellom arbeidsfolks praktiske måte å løse et problem på, og småborgernes vyer og tankespinn bedre enn noe.

Vi arbeidere må ta tilbake føringa av arbeiderbevegelsen

Den norske arbeiderbevegelsen har sitt utspring i Marcus Thrane og hans thranitter-bevegelse på midten av 1800-tallet. Thrane var sønn av en direktør, men er en viktig del av arbeiderbevegelses historie. Etter Thrane var det liberale borgere som ledet an i den tidlige arbeiderbevegelsen, enten fordi de reagerte over at arbeiderne måtte slite lange dager på en minimal lønn, eller at de så på det som fattigdomsbekjempelse. Men på 1880-tallet overtok arbeiderne gradvis arbeiderorganisasjoner, slik at arbeidsfolk fikk sitt eget parti, og det blei stifta fagforeninger. På 1900-tallet overtok arbeiderene fullstendig ledelsen av sin egen bevegelsen. Arbeiderbevegelsen fikk på 1920- og 30-tallet støtte av mange radikale akademikere, mange av disse var organisert i, eller hadde vært med i, Mot Dag. Dette viste at akademikere kan spille en progressiv rolle i arbeiderbevegelsen, om det er arbeiderne som sjøl leder bevegelsen. Dette skjedde under Martin Tranmæl og Johan Nygaardsvold. Snart dukka nye arbeiderledere opp, slik som Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. Arbeiderpartiet fikk en oppslutning på like under 50 prosent. Alt dette viste ikke bare at arbeidere kan styre sjøl, ja styre hele landet på en klok måte, men også at arbeiderbevegelsen blei den ledende politiske krafta i landet. Det var denne bevegelsen som skapte den norske velferdsstaten.

ph

Men i løpet av de siste drøyt tretti år har liberale borgere tatt tilbake ledelsen av Arbeiderpartiet. Under Gro Harlem Brundtland, Torbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre har akademikere og karrierepolitikere overtatt styringa av partiet, også lokalt. På samme måte som Tony Blair i Storbritannia og Gerhardt Schröder i Tyskland, så åpnet sosialøkonomen Jens Stoltenberg for at Arbeiderpartiet skulle føre en nyliberalistisk politikk i stedet for den velfungerende planøkonomien til John Maynard Keynes. Nyliberalismen er den mest arbeiderfiendtlige formen for kapitalisme verden har sett på lenge. Fagforeningene kan komme med sine innspill, men ingen på den andre sida av bordet trenge å bry seg om innspilla. De blir nedstemt. Som følge av dette har DNA redusert sin oppslutning fra oppunder 50 prosent til ned mot 25 prosent. Og tendensen er at de vil gå videre, det viser tendensen i så godt som alle sosialdemokratiske partier. Arbeiderbevegelsen (og demokratiet) vil aldri ha noen framtid om den ikke fullstendig avviser alt som har med nyliberalisme å gjøre.

Middelklassen har vist seg som en svikfull alliert.

Livsløgn

De store klasseforskjellene i Norge gjør at levealderen er langt høyere blant bedrestilte enn blant arbeidere. Forskjellen i levealder mellom Oslo Vest og Oslo Øst er opptil 10,7 år! Det er påvist at behandlinga av kreftpasienter er langt bedre på vestkanten enn på østkanten. Klassekampen skrev at ulikhetene i Oslo er større enn i London. Likevel vil ikke vi nordmenn se det store klasseskillet i Norge. Jeg har snakka med mange utlendinger som flytta til Norge i voksen alder, de sier samstemte at de syns det er utrolig at vi nordmenn ikke ser det det store klasseskillet i Norge, som for dem er åpenbart.

ph

Da kollega Henrik Ibsen skrev i Villanden at «tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme», så mente han ikke med gjennomsnittsmenneske en fra arbeiderklassen, men en fra den middelklassen som han selv tilhørte, og som Ibsens stykker er fylt av.

Da som nå skrev de fleste skriveføre mennesker fra middelklassens synsvinkel. Slik som de tre forfatterne av Middelklassekulturen i Norge.

Tor Halstvedt har nylig gått av som postansatt, etter å ha vært arbeider på gølvet i 45 år. I stort sett hele den tida har han vært fagorganisert, tillitsmann i flere år da jeg jobba på Chr. Spigerverket. Han er fremdeles organisert i PostKom i tillegg til Den norske Forfatterforening, Norske Barne- og ungdomsforfattere og Norsk Forfattersentrum. Han er forfatter og gitt ut innpå 20 bøker.