Dekksgutten
jan.erik.ostlie@lomedia.no
Ole Jacob Hoel, journalist i Adresseavisen, Trondheims største avis, har skrevet bok om rockeikonet Åge Aleksandersen, tatergutten og trønderrockens far. Det har blitt ei bok om oppturer og nedturer, men likevel et sjarmerende portrett av en mann det er lett å like. Mye av dette skyldes nok askepotthistorien.
For det startet nemlig ikke all verdens for Åge under oppveksten på Gullvikmoen i Namsos. Far og mor var ikke like enige om alt, hjemmet var ikke verdens tryggeste. Vold og alkohol hørte med til dagens dont. Og Åge var en sart sjel, han trengte mye lys og mye varme.
Etter hvert fant han musikken, fikk venner i lokalmiljøet og startet folkerockebandet Prudence. Og dermed var løpet kjørt. Bandet som en tid på begynnelsen av 1970-tallet konkurrerte med Jahn Teigens Popul Vuh/Popul Ace om å være landets beste. Ofte opptrådte de også på samme scene, som for eksempel på en av Ragnarock-konsertene i Holmenkollen. Og de var rivaler Åge og Jahn, men ble gode venner seinere.
Åge ville videre, han var til en viss grad en vandrende sjel. Og som det heter i en av hans fineste sanger, Dekksgutten:
Da æ var liten unge, da drømt æ mang en gang
At æ en dag skoill reis av sted, te fremmed havn og land
Så skipan lå ved kaia, æ så unge menn gå om bord
Æ så dæm kom tebake med ei ega stolthet om bord.
Prudence ble oppløst, det var altfor langt igjen til Royal Albert Hall i London, Åge prøvde seg i platebutikk – til slutt startet han rockegruppa Sambandet.
Boka beskriver mange av de utallige turneene Åge og hans musikere og crew reiste på over nærmest hele landet. Og den viser hvor vanskelig det er å bli profet på eget hjemsted. For Aksel Sandemose var Jante det lille tettstedet Mors på Jylland, for Åge var det Namsos. At det i dag står en statue av ham i fødebyen, er nærmest en slags skjebnens ironi.
Hoel forteller om en mann med mange sider, en mann med sterke følelser. Ikke bare for musikk, men også for fotball, idrett generelt – og til slutt også politikk. Da Åge møtte Bjørn Afzelius, og seinere Mikael Wiehe, de svenske kommunistene og forbildene fra Hoola Bandoola Band, våknet også klassebevisstheten til Åge, kjendisen som ved siden av Gro Harlem Brundtland her til lands bare nevnes ved fornavn.
Og drømmen som Åge bar på, drømmen fra Gullvikmoen, ble han aldri kvitt. For som det heter i siste verset av den nevnte, vakre sangen:
Få av oss kain bli kaptein, men mang kain bli noe stort
Og dekksgutt e æ rank og stolt, og mytji fikk æ gjort
Og slekt skal følge slekters gang, og vi skal gå om bord
Å heise seil og gå tilbunns.
Men til bunns gikk det aldri med Åge. Karrieren har gått i bølger, men han kan stort sett ikke klage. Og gjør det heller ikke.
Jeg har lest et hundretalls biografier i mitt liv. Av og til kryper de biograferte inn i kroppen og sjela mi, enten jeg vil det eller ikke. Hoels biografi om Åge Aleksandersen er ei sånn bok. Jeg har ikke noe annet språk for dette enn at da må forfatteren ha gjort en god jobb, da må boka være god. I hvert fall for meg. Gode bøker skal gripe deg, gode historier skal berøre deg, få deg til å forstå at de også angår deg. Åges liv og levnet er hans eget, det kan ikke leves av andre. Men det kan meddeles andre på en medrivende måte. Det har Ole Jacob Hoel klart.
Åge. Historien om Norges største rocker Gyldendal 2011
