Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

På et frokostmøte i Folkets hus i Oslo onsdag ble debatten om arbeidstider, turnus og arbeidsmiljøloven tatt etter mye skriving i media tidligere i år. Det har vært et hardkjør i enkelte medier for deregulering, for at det lokale nivået må bestemme i større grad.

Gjennom debatten kom det fram ting som peker i retning av at Mette Nord i Fagforbundet og Hanne Bjurstrøm har rett når de peker på at dette er en ideologisk debatt. Arbeidsministeren hadde ikke fått mye dokumentasjon på sitt bord om at dagens ordninger ikke fungerer, og at det skulle være et skrikende behov for endringer i loven til fordel for maktoverføring til de lokale parter.

Det springende punktet har vært de sentrale fagorganisasjonenes innstillingsrett angående dispensasjon fra arbeidsmiljøloven når det gjelder arbeidstid. Dette gjelder særlig innen omsorg og flere pekte på at loven er fleksibel, og at det fungerer på lokalplanet. Der det er gode begrunnelser for dispensasjon, får man det, og nesten alle søknader blir innvilget.

Dermed er det andre ting som driver høyresiden, og det er et politisk ønske om å svekke fagbevegelsens makt. Spørsmålet er hvem som får mer makt når fagbevegelsen får mindre. Det er som kjent to parter i arbeidslivet, og Fafo-forsker Torgeir Aarvaag Stokke pekte i sin innledning på at det er en svak part, arbeidstakerne og en sterk part, arbeidsgiverne som er utgangspunkt for reguleringene i arbeidslivet. Går vi tilbake i historien blir det svært tydelig.

Robert Eriksson i FrP ville ha mer makt til lokalplanet, samtidig som han ville oppgradere de uorganisert og de uten tariffavtale. I den forbindelse minnet Nord han om partiets program, der FrP mener det fungerer dårlig med monopolliknende organisasjoner, altså en fagbevegelse med landsomfattende tariffavtaler, nettopp den som i hundre år har kjempet for avtaler om akseptabel arbeidstid som ikke skal gå på helsa løs.

FrPs oppskrift er nordsjøturnus i helse, innen service osv. De vil myke opp natt- og søndagsarbeid, og øke adgangen til overtid. FrP vil la folk bestemme selv, på lokalplanet, gjerne helt ned på individplanet. Da er det igjen grunn til å minne om hvem som gjennomgående er den sterkeste parten, nemlig arbeidsgiveren. Mange vil kunne gå inn på arbeidstidsordninger de egentlig ikke ønsker, eller de vil kunne akseptere ordninger som på lang sikt går på helsa løs.

Mye tyder på at ropene om å oppheve «stivbeinte regler» til dels er medieskapt, og bare i begrenset grad har rot i virkelighetens verden. Vi vet at problematikken er gammel innen barnevern og at det på dette området har vært en rekke søknader om dispensasjon. Mette Nord opplyste om at 90 prosent av de dispensasjonssøknadene de får dreier seg om barnevern og at 93 prosent blir innvilget. FO innvilger 99 prosent. Dermed ser fagforbundene, som nærmeste organisasjon til de som jobber på slike steder, utmerket godt hva som er problematikken. De skjønner behovet for kontinuitet og brukernes behov for faste holdepunkter i form at færrest mulig ansatte å forholde seg til.

Robert Eriksson og Hanne Skartveit i VG var påfallende enige i debatten: mer fleksibilitet og vekk med fagforeningspampenes makt. Skartveit ville fortsette å kritisere makta, over alt der den fins, blant annet i fagbevegelsen. Greit nok, men det må vel være misbruket som er kritikkverdig, og på dette området kan vi ikke se at fagbevegelsen har misbrukt sin makt.

Der er det høy bevissthet om at arbeidsmiljøloven er en folkehelselov, at man må se de arbeidstidsordninger som blir innført i et langsiktig perspektiv og at arbeidsgiverne i enhver sammenheng ikke nødvendigvis har helhetens interesser for øyet. Fafo-forsker Torgeir Aarvaag Stokke nevnte et eksempel der den lokale fagforeningen hadde gått inn for søknaden, mens den sentrale hadde avslått. Det var polakker som skulle ha 28 dager på og 14 dager av, en svært krevende turnus. Begrunnelsen for avslaget dreide seg blant annet om likebehandlingsproblematikken