Odd Andreassen

Men jeg tror det her lå noe mer enn en hyllest til personen Gerd- Liv Valla. Det var hennes politikk som på denne måten fikk Kongressens godkjenning. En politikk som tok utgangspunkt i medlemmenes behov. Også om dette førte henne i konflikt med en regjering fra egne rekker.

Hva var det Gerd-Liv forstod som de færreste ser ut til å ha forstått?

At arbeiderbevegelsens kamp ikke bare kan dreie seg om arbeidsplassen – hvor viktig og nødvendig dette er. Arbeiderbevegelsens sentrale oppgave er å fri alle mennesker fra kapitalens herredømme. Den tid vi nå gjennomlever skulle vel ha gjort dette klart.

Arbeiderklassens mål må være den endelige frigjøring fra alle former for undertrykking og utbytting av mennesker og natur. Og et hvert skritt – hvor lite og ubetydelig det kan se ut, må gjennomføres i et slikt perspektiv.

Og det er dette Gerd-Liv Valla forstår – bedre enn de fleste.

Derfor vil alltid arbeiderbevegelsen ha bruk for henne. Dette bør hun også selv forstå.

Derfor ble jeg svært forbauset over hennes beslutning om å trekke seg – uten kamp. Arbeiderbevegelsen har aldri vært en varmestue for folk uten kampvilje – også innenfor egne rekker. Den tidligere lederen i Norsk Kommuneforbund, Arne Born, viste oss dette. Det gjør også Fagforbundets nåværende leder, Jan Davidsen. Det tydeligste eksempel viste vel Einar Gerhardsen. Uenighet er det som har gjort arbeiderbevegelsen sterk. Uenigheten er dialektikkens kjerne, dialektikken er arbeiderbevegelsens viktigste drivkraft på veien fram mot et samfunn som må oppheve kapitalismen. Og dialektikken er erkjennelsen av motsetningene i alle sammenhenger. Og disse motsetningene må utkjempes for åpen scene, ellers vi de undergrave fundamentet i en organisasjon. – Stat eller LO

LO-Aktuelt nr. 10/2009