Karin Sveen

«Nærmere natur’n kjem du itte», står det på syltetøyglass-ene Nora selger om dagen. Dialekten minner sterkt om mitt eget hedmarksmål og skal sikkert få kjøperen til å tenke på Alf Prøysen eller godmodige folk på landsbygda. Jeg burde vite at reklame juger, men må vedgå at teksten var utslagsgivende da jeg valgte blåbærsyltetøy fra nettopp Nora. At produsenten lokker oss med et troverdig utsagn på traust dialekt, er imidlertid en grov frekkhet.

Nora fortjener ikke å få vite at jeg lot meg lure, for da bekrefter jeg jo at reklamen deres fungerer. Men de spekulerer i tilliten min og gjør det latterlig å handle i god tro. For da jeg åpnet lokket og smurte syltetøyet på brødskiva, var det sannelig langt mellom bæra. Innholdet bestod for det meste av geleaktig stivelse og sukker. Bare blåfargen ga minnelser om at smørja skulle være kokt på noe som var plukket i skogen.

Kommer vi ikke nærmere «natur’n» enn hva som er tilfelle når vi kjøper dette klisset? Klart vi gjør. Nærmest kommer vi rett og slett ved å dra på bærtur. Før var bærplukking en del av matauken, og både store og små deltok. I oppveksten min hadde få bil, så vi syklet, ut av byen og opp i åsene, til faste blåbærsteder. Vi hadde matpakker i sykkelveskene, saft og kaffe. Vi plukket ikke en halvtime eller time, men så lenge vi klarte, mens vi småpratet, tullpratet, tidde. På en enkelt dag kunne vi plukke opptil søtti liter bær, i sildespann, kakebokser, hva det måtte være. Dagen ble kveld før vi satte oss på syklene og trillet tungt og sakte ned til byen igjen, med ett spann på bagasjebrettet og to hengende på styret. Nyper plukket vi også, tømte dem for frø, tørket dem i stekeovnen og lagret dem for vinteren, til bruk i nypesuppe. Multe var luksus og derfor ikke så viktig.

I dag er ikke noe av dette nødvendig, sier vi. Velstanden har gjort slike gjøremål helt overflødige. Har en penger, trenger en ikke å plukke, og har en bil, trenger en i hvert fall ikke å sykle. Det er i det hele tatt veldig mye vi ikke behøver å gjøre lenger. Det er ingen vits å strikke, sy eller brodere når vi har penger og kan kjøpe. Det er ingen vits i å pugge noe, for vi kan bare google. Det er ingen vits i lappe og stoppe, for nye klær kan vi skaffe oss når vi måtte ønske. Det er ingen vits i å bake, for bakeren har jo så gode brød og kaker. Trenger vi å skrive på begge sider av arket, når vi kan kjøpe så mye papir vi gidder?

Forstå at jeg setter det på spissen, men eksemplene er jo som bæra i skogen, talløse. Mot det unødvendige er det i dag umulig å argumentere uten å gjøre seg til latter. Likevel bør vi uroe oss over ferdighetene vi kan miste, tiltakslysta og nøysomheten. Nøysomhet er nødvendig for fattigfolk, tenker vi, og fattige er vi jo ikke. Så kanskje fortjener vi stivelsesklisset fra Nora. Når det er unødvendig å ta en tur i bærskogen, lar jeg dette stå som et bilde på at fliden forsvant med overfloden.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 15/2012)