Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

– Jeg snakker så høyt, så jeg pleier å jobbe her inne, sier Berat Jusufi og tar med seg regissør Jon Haukeland og Fontene inn på et møterom i lokalene til Nav Grünerløkka.

I vinduskarmen ligger to ringpermer og en boks med energidrikk. Utenfor sitter Nav-kollegene i åpent landskap.

I ukene som kommer får nok kollegene høre og se mindre til Berat. Torsdag denne uka har filmen «Krigere» premiere.

Her spiller Berat Jusufi seg selv i hovedrollen, sammen med Mamo – en av ungdommene han har fulgt tett i jobben de siste årene.

For elleve år siden ble Berat med på Nav Grünerløkkas motivasjonsprogram Drømmeukene. Det skulle bli et vendepunkt.

Hanna Skotheim

Gladfilm om Nav

Filmen er allerede vist på en filmfestival og for noen utvalgte arbeidsplasser. Senere i dag skal Berat og Jon vise filmen for Nav-ansatte i Asker. Så skal de to på norgesturné når filmen har premiere.

Berat har fått mulighet til å jobbe fra hotellrommet når han er på tur med filmen. Så langt har tilbakemeldingene fra publikum vært gode.

– Jeg blir bare breiere og breiere for hver gang vi viser filmen. Som jeg har sagt til Jon: jeg lurer på hvor brei jeg er når turneen er ferdig, ler Berat.

– Du kan si at vi har laget en gladfilm om Nav, da. Det kommer nok ikke til å skje igjen, så denne må folk se, sier regissør Jon Haukeland og smiler.

Regissør Jon Haukeland (t.v.) og Berat Jusufi skal snart ut på en norgesturné for å promotere filmen.

Hanna Skotheim

I filmen, som baserer seg på ekte hendelser, følger vi Berat som skal redde Mamo fra å havne i et kriminelt nettverk.

Det skjer ikke uten dramatikk. Politiet begynner å grave i Berats egen oppvekst i Hallingdal, og finner ting de mener gjør ham uegnet til å jobbe med ungdom.

Et spesielt forhold

Ideen til filmen fikk han da han møtte Berat Jusufi og den da 13 år gamle Mamo på audition til sin forrige film, «Barneranerne».

Berat lurte på om Jon ville lage en film om hans historie.

I løpet av halvannet år, hadde Jon Haukeland 150 timer intervju med Berat og Mamo. Samtidig utspilte det seg et drama i de to guttenes liv.

Mamo hadde flyttet hjem til Berat, og en dag kom Berat til regissøren og var fortvilet fordi han ikke fikk lov til å ha Mamo boende hjemme hos seg.

– Da tenkte jeg at han var sammensatt nok til å være en hovedkarakter, sier Haukeland.

I filmen Krigere får vi se at Mamo (t.v) flytter hjem til Berat.

Medieoperatørene

Kun to av scenene i filmen er ekte opptak. Resten er spilt inn av personene som var involvert, slik de husker at det skjedde. Berat og Mamo spiller seg selv. Det samme gjør barnevernslederen og politibetjenten.

Jon Haukeland ville lage filmen om Berat og Mamo fordi historien tar opp det han mener er et universelt problem.

– Alle trenger omsorgspersoner, men der kommer vi som et sosialdemokratisk samfunn til kort. Hvordan kan velferdsstaten erstatte de relasjonene når det ikke er i en familiestruktur? Filmen har egentlig to lag: et som handler om problemene Berat og Mamo står i, og et som handler om en indre kamp, forteller regissøren.

Regissør Jon Haukeland har tidligere laget dokumentarfilmen "Barneranerne" i 2016. Det var første gang han stiftet bekjentskap med Berat og Mamo.

Hanna Skotheim

Vil gi ansatte og ungdommer håp

Berat bestemte seg for å fortelle sin historie på film for å motivere andre. Han føler han er heldig som får jobbe med å hjelpe andre.

– Det er håp for alle, uansett hvor langt nede du er, hvis du tar imot hjelp fra det offentlige. Så er det sterkt å dele en historie jeg har sammen med en ungdom jeg står veldig nær.

– Hva vil du at fagfolk som ser filmen skal sitte igjen med?

– At de møter brukere med blanke ark. Så håper jeg at vi kan diskutere hvordan vi kan gjøre det enklere for disse ungdommene å få hjelp og komme seg ut av miljøene.

Mest av alt vil han spre håp. Berat ønsker at ungdommer skal forstå at det er fint å motta hjelp. Han forteller at han måtte bruke noen år med Mamo før han ville ta imot hjelp.

Berat vil ha mer en-til-en-oppfølging i jobben med ungdom. Å møte dem én gang i måneden, er for lite.

– Disse ungdommene er avhengig av gode relasjoner, få gode tilbakemeldinger, bekreftelser og en skulder å lene seg på. De trenger en som glemmer det de har gjort i fortida.

Tøff oppvekst

Berat vet hva han snakker om. Han var selv en sårbar ungdom og manglet et mannlig forbilde i livet. Etter å ha flyktet fra krigen i Kosovo, slo han og familien seg ned i rolige Gol i Hallingdal.

Men ungdomstida skulle bli alt annet enn rolig. Berat havnet i slåsskamper og fikk rykte på seg for å være gjengleder.

– Det er mye i mitt liv jeg ville gjort annerledes. Men alt jeg har opplevd er grunnen til at jeg er her i dag.

Som 19-åring måtte han seks måneder i fengsel. Den talentfulle fotballspilleren så karrieren forsvinne under føttene.

 – Etter det måtte jeg rømme fra bygda. Uansett hva som skjedde, så var det liksom Berats feil.

Da han slapp ut av fengsel, flyttet Berat til Drammen for å satse på fotball. Han prøvespilte for tre klubber, og fikk tilbud om kontrakt og en leilighet. Men det holdt ikke lenge.

– Det er mye i mitt liv jeg ville gjort annerledes. Men alt jeg har opplevd er grunnen til at jeg er her i dag, sier Berat.

Hanna Skotheim

– Det frista mer å feste, og da trakk ikke fotballen så mye, sier Berat og fikler med nøkkelkortet.

– Jeg kunne blitt en jævlig god fotballspiller og spilt på toppnivå i Norge hvis noen kunne dirigert meg den veien.

Da det snudde

For elleve år siden ble Berat med på Nav Grünerløkkas motivasjonsprogram Drømmeukene. Det skulle bli et vendepunkt.

Han møtte opp presis hver dag. Bestemte seg for å ta imot hjelpen han kunne få.

En dag sa Berat til Nav-lederen at han gjerne ville jobbe på Nav.

– Hun sa at jeg måtte bevise det og at jeg måtte bygge en cv.

Berat skaffet seg jobb på et apotek, med tiltakspenger fra Nav. Deretter fikk han jobb i en kantine, og til slutt endte han opp bak grytene i kantina på Nav Grünerløkka. Han serverte lunsj til de som i dag er kollegene hans.

En dag spurte han Nav-lederen om det ikke snart var på tide at han fikk komme over på den andre siden.

4. mai 2014 ringte telefonen. Berat husker datoen. Dama i den andre enden spurte om han ville komme på intervju.

– At hun ga meg den sjansen har vært så viktig for meg.

Fikk Nav-jobb

Han hadde vist at han kunne endre seg. Berat fikk en stilling i arkivet på Nav. Siden den gang har han jobbet her på Nav Grüinerløkka. Han har drevet guttegruppa, som fanger opp unge gutter, og jobbet med flyktninger. I dag jobber Berat med å skaffe boliger.

– Jeg hadde tre ungdommer som miljøarbeider ved siden av Nav-jobben. Jeg ville vise sjefen min at det å gi meg sjansen, var riktig. Her sitter det folk med skole og utdanning, så jeg takker hver dag for at jeg har fått sjansen.

Bortsett fra interne kurs i Nav og elleve år i jobben, har han ingen formell utdanning. Det vil han en dag sikre seg.

Tenker det kunne vært meg

Berat tar på ingen måte lett på jobben i Nav.

– Hver gang jeg møter en bruker, tenker jeg alltid at det kunne vært meg.

Han har selv vært på den andre siden av bordet. I dag sitter han her, med Nav-nøkkelkort rundt halsen.

Hanna Skotheim

– Jeg har vært innom flere Nav-kontor og innimellom har det vært et helvete. Greit, du har fått pengene dine, men det er så mye mer i et liv enn penger, du vil ha noe mer. Penger kommer og går, men et liv kommer ikke og går, sier Jusufi.

Bruker egen bakgrunn

Da Berat møtte ungdommene for første gang og presenterte seg som miljøarbeider, ville de ikke ha noe med ham å gjøre.

– Da sa jeg: okey, jeg kan heller være kompi. Det var mye lettere å komme tett på og bygge tillit, sier han.

I filmen ser vi at Berat til tider strever med å skille mellom rollen som profesjonell hjelper og kompis. Hvor god kompis kan han være?

– Det er vanskelig å skille de tingene, men jeg tror jeg har klart å håndtere det veldig godt. Jeg er ikke redd for å dele min historie for å hjelpe andre. For meg handlet det om en ting: at Mamo skulle stoppe før han havner i fengsel, slik jeg gjorde.

I filmen flytter Mamo inn til Berat etter hvert. Berat vil gjøre alt for å få ungdommen på rett spor og ut av miljøet han har havnet i. Å hjelpe denne typen ungdommer, er noe han føler han kan.

– Jeg får veldig god kontakt med de som er litt krevende. De som er som Mamo, har mye i seg, og de kan oppnå alt hvis de bare får noen som har troen på seg. Det håper jeg andre kan lære litt av. Vi må drite litt i fortiden. Det som er viktig for meg er hva som skjer fra vi møtes, sier Berat.

– Filmen heter «Krigere». Kjenner du deg igjen i tittelen?

– Ja, ja. Det har vært en krig. Både for Mamo og meg. Men til slutt ser vi at alle instanser vil vårt beste, til og med politiet. Det har vært en fin reise – og krig, smiler Berat.