Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Etter første uke i saken mot Anders Behring Breivik er vi rystet. Ikke bare måten han har fortalt om hendelsene tjueandrejuli på, men også innholdet i fortellingene og hans egen legitimering av dem er nærmest ufattelig. For ikke å snakke om smilet.

At dette verken er film, skjønnlitteratur eller internettspill – men ren og usminket virkelighet – gjør det hele nærmest ubeskrivelig. Til tross for dette er det få ting som er mer beskrevet på så kort tid enn hendelsene 22. juli 2011. Paradoksene vil ingen ende ta i denne saken.

Jeg tilhører dem som mener at denne saken skal fortelles fra a til å. At Høyesterett sa nei til å la gjerningsmannen komme rett inn i stuene våre via fjernsynsskjermen, til oss som ikke har tilgang til hans forklaring og eksaminasjon, beklager jeg på det sterkeste.

Riktig nok er det heldigvis ikke vi som skal dømme i denne saken, det er ikke vi som strengt tatt trenger full åpenhet. Men også vi må få vite hva dette er for noe. Da blir svarte fjernsynsskjermer å gjøre både folket og demokratiet en bjørnetjeneste.

For med all respekt for de etterlatte og pårørende i denne grusomme saken – denne saken handler om mer enn drapene og måten de skjedde på.

Den handler ikke minst om at dette aldri må skje igjen. At vi som samfunn må få fram at de tankene, de ideene og det universet som fører til at mennesker kan begå sånne handlinger – de må vi ikke bare ta avstand fra, de må vi tilbakevise på det sterkeste, de må vi argumentere mot og bekjempe. Ikke med alle tenkelig midler, men med alle de demokratiske midlene vi har til rådighet.

For vi må ikke bekjempe disse holdningene, tankene og ideene med verken vold eller lovforbud – vi har ytringsfrihet i vårt demokrati – nei, vi må bekjempe dem med ord. Skal vi klare det, må vi ha kunnskap.

Kunnskap får vi ikke bare ved å tillate maksimal åpenhet, men vi får det ved å lytte og se også. Skal vi lytte og se, må vi ikke skyve noe under teppet. Ingenting. Heller ikke det som er vondt og grusomt. Heller ikke gjerningsmannens smil. Det er i mørket det mørke trives aller best.

Jeg har full forståelse for den ufattelige følelsesmessige påkjenningen det må være for pårørende at gjerningsmannen i fri dressur, usminket, smilende og uhyggelig, sendes uredigert inn i de tusen hjem og de knuste hjerter hos mange i rettssalen.

Derfor er det et alternativ for dem som ikke klarer tingrettsversjonen av gjerningsmannen. Enten de sitter i sal 250 eller leser aviser med våte øyne, kan de gå til to journalister som verken skriver daglige referater eller avgir innsiktsfulle kommentarer fra rettssalen, men som har skrevet relativt renskårne fortellinger i bokform om tjueandrejuli. Historiene her er de samme, men en del av de blodige detaljene mangler.

Jeg tenker på bøkene til Kjetil Stormark (Da terroren rammet Norge) og Stian Bromark (Selv om sola ikke skinner). Begge to rekonstruerer hva som skjedde denne fryktelige fredagen i fjor sommer. Da noen var på ferie, noen var på jobb, noen var på feil sted til feil tid, og noen – 77 mennesker – aldri mer skulle få se sola eller komme hjem til sine kjære igjen.

Stormark og Bromark gjør ikke krav på å kjenne fasiten, de gjør hendelsene levende og innsiktsfulle, de gjør dette innenfor sjangeren litterær journalistikk – den mest levedyktige sjangeren som journalister i dag rår over.

Hvis du fortsatt er litt skeptisk, kan du jo først ta en titt på bokanmeldelsene av begge bøkene på www.aktuell.no – de finner du her:

Fortellingens kraft

22. juli 2011

Og deretter tenke over hva i all verden Breivik smiler av!