Lotta Elstad

Tiårene etter 1945 kalte man «gullalderen» – både for sosialdemokrati og rock’n’roll og en vestlig kapitalisme uten store bank- eller finanskriser. Perioden var preget av økonomisk vekst. Og ikke bare det: Gapet mellom fattig og rik ble mindre og lønnsandelen steg i takt med veksten. Så kom åttitallet. Permanent, Jane Fonda, MTV, Ronald Reagan og Margareth Thatcher: Fagbevegelsen ble presset på defensiven. Organisasjonsgraden gikk ned. Samtidig med andelen av den økonomiske veksten til lønnsarbeiderne.

«Eiendom er ikke bare tyveri –

som Proudhon sa: Det er også et helvete»

Det vil si: Lønningenes andel av BNP. Her er et eksempel: Dersom trenden fram til slutten av 1970-tallet hadde fortsatt, ville den amerikanske medianfamiliens årlige inntekt i dag vært omtrent 200?000 kroner høyere (eller halvannen gang større enn hva den faktisk er). Utviklingen gjelder hele vesten (også Norge), og betyr altså følgende: Tidligere tilfalt store deler av verdiskapningen brede lag av befolkningen. Så ble pengene omfordelt oppover i hierarkiet, som økt profitt til kapitalistene. Resultatet: Økende ulikhet og økonomisk maktkonsentrasjon – hos de aller rikeste.

Eiendom er ikke bare tyveri – som Proudhon sa: Det er også et helvete.

For som kapitalist må man forvalte og tviholde og akkumulere og forholde seg til alt stresset som følger med. For eksempel: Når lønnsutviklingen til arbeiderne stagnerer, er dette i første runde gunstig for kapitalisten, men i neste blir den et problem for systemet i sin helhet fordi sparte lønnskostnader = lavere kjøpekraft. Systemet kan derfor kollapse – med mindre arbeiderne får råd til å kjøpe produktene kapitalistene tjener penger på at de konsumerer. Men hvordan sørge for dette uten at en større andel går til lønn? Bankene låner dem penger. Slik holdes systemet oppe, samtidig som levestandarden øker tross stagnerende lønnsutvikling, helt til neste nivå av stress lar seg melde: Når gapet mellom gjeld og lønnsinntekten den skal betales med, blir større – hvordan får man egentlig pengene tilbake?

Jo: Man roper på staten – og staten svarer: how high?

Før kalte man innbyggernes forbruk for: Absolutt nødvendig for at hjulene i kapitalismen ble holdt i gang. Nå kaller man det: Å leve over evne.

Løsningen blir å stramme inn på borgernes inntekter. Som i Hellas: 20 prosent kutt i minstelønn, trygder, pensjoner og offentlig ansattes lønn. Eller som i Portugal: Offentlig ansatte ned cirka 20 prosent de siste to årene. Eller Irland: Andelen offentlig ansatte kuttes med 20 prosent, lønna ned fem prosent. Spania: Kutt i arbeidsløshetspenger. Italia: Kutt i pensjoner. Og hvordan man får det hele i gang igjen gjennom den påfølgende svekkede etterspørselen? Det forblir et mysterium som jeg mistenker ingen av oss vil løse før vi dør (i gjeld).

Kilde: «Grådighetens Pris». Manifest Analyse, 2012.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 16/2012)