Jakten på en samisk identitet

ANNE SIRI RENÅ

anne.siri@lomedia.no

Sola ligger myk over Porsangerfjorden de første dagene i september. Marion Palmer hviler i Mari Boines hvitmalte hus. Her er det vilt og frodig, her beiter rein og myrulla blomstrer.

Sang fra etasjen under fyller loftsstuen. Om få timer skal de opptre sammen, en av dem skal lese dikt på nordnorsk, en skal synge på samisk.

Hjernevasket i generasjoner

Så, hvordan fant de to hverandre?
For snart 20 år siden satt Mari Boine i publikum. Marion Palmer leste sine små historier om Finnmark og Sapmi – sameland – og om livet i en fornorsket sjøsamisk bygd. Henne vil jeg samarbeide med, tenkte Boine, og gikk rett bort til poeten etter forestillingen.

– Mange har helt mistet det samiske språket. Det er et enormt tap som må formidles, og Marion er en fantastisk formidler, sier Boine.

Innlandssamen Boine lærte seg språket, men det gjorde aldri sjøsamen Marion Palmer. Nå har kunstnerne satt seg til ved kjøkkenbordet for å spise karbonade med speilegg. Snart skal de ut blant folk og fortelle flere av historiene sine.

Marion Palmer peker på diskusjonen i det samiske samfunnet i dag, som handler om hvorvidt samer som ikke kan samisk skal kunne stå i det samiske valgmantallet, bli valgt til Sametinget eller være medlem av Samisk Forfatterforening. Der har hun selv vært medlem i mange år.

– Det føles som min egen skyld at jeg ikke snakker samisk. Da kan jeg ikke regne meg som same heller. Jeg håper sannhetskommisjonen bringer oss videre, sier Palmer og viser til kommisjonen som Stortinget vedtok å opprette i sommer. Den skal granske fornorskningen av samene.

POESI PÅ NORSK: Marion Palmer leser på nyåpningen av samisk språk- og kultursenter i Lakselv.

Anne Siri Renå

Å snakke samisk var skamfullt

Marion Palmer, sjøsame og forfatter

Marion Palmer vokste opp der Kvalsundet og Repparfjorden møtes i Vest-Finnmark, en liten halvtimes kjøretur fra Hammerfest.

«Slutt å tulle», sa farmoren da ungene spurte om hun ikke kunne snakke samisk. Barna innbilte seg at det var et slags kråkespråk som de voksne bablet seg imellom.

– De voksne trodde de gjorde oss en tjeneste når de skjulte språket. Å snakke samisk var skamfullt, sier Palmer.

Palmer-navnet stammer fra en av tippoldefedrene som kom hit fra England. De andre slektsnavnene var det visst ikke så nøye med, de kom jo nordfra. De var jo samiske.

Mari Boine kommer fra Karasjok. Hennes strengt religiøse læstadianske foreldre tok avstand fra alt samisk. Joiken var djevelens verk. Under fornorskningstiden la prester og misjonærer ned en iherdig innsats i at samene skulle demonisere språket og egen kultur.

– Til slutt begynte samene selv å tro på at de kom fra djevelen og var mindreverdige. Foreldrene mine ble hjernevasket, forteller Boine.

I familien ble det oppstandelse og kaos da hun grep historien og begynte å opptre med sjamanistisk musikk og joik.

TROMME: I flere hundre år har den vært viktig i samisk kultur. Mari Boine har trommen med seg til åpningen av samisk kultur- og språksenter i Lakselv.

Anne Siri Renå

Foreldrene mine ble hjernevasket

Mari Boine, innlandssame og musiker

Fagforeningskvinnen

Marion Palmer fant en annen vei. Hun sto midt i Palestina-saken og hadde ikke tid da moren endelig hentet fram den tospråklige ABC-boka for å vise henne. Det var begynnelsen av 80-tallet.

Marion Palmer besøkte palestinske flyktningleire i Syria og Libanon. Hun var den tillitsvalgte som kjempet for fabrikkarbeiderne ved frossenfisk-produsenten Friogrill i Trondheim. Hun var i avisene og deltok i debattprogram på NRK i beste tv-tid.

Som AKP'er holdt hun den ene 1. mai-appellen etter den andre. Hun skrev og utga arbeiderpoesi. Og så, året etter at moren hadde plukket fram den samisk-norske boka, døde hun.

Marion Palmer blir våt i blikket. Vi kjører bil mot Kvalsund, hennes fornorskede barndomsparadis. Det er her hun bor nå, her sporer hun sine samiske røtter.

– Jeg skulle gjerne hatt foreldrene mine her for å høre historiene deres, sier hun stille.

KOFTE: Koftetradisjonen er sakte på vei tilbake. Her er Marion Palmer i Kvalsundkofta for noen år tilbake, under en markering mot sjødeponi i Repparfjorden.

Privat

Forskjell på sjø og innland

På et kafébord i Oslo står tomme kaffekopper skjelvende stablet oppå hverandre ved siden av en pc. Her kan Mikkel Berg-Nordlie konsentrere seg om arbeidet. Nordlie er same og forsker ved By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Deler av familien kommer, som Marion Palmer, fra den fornorskede bygda Kvalsund, mens han selv vokste opp flere steder i Nord-Norge.

Han begynte å lære samisk da han var i tenårene, og nå snakker han språket med barna sine – som går i samisk barnehage i Oslo.

Berg-Nordlie mener både skolebokforfattere og journalister har en svær jobb å gjøre med å formidle samenes historie.

– De fleste har aldri fått sjansen til å lære om oss, sier han.

Så lenge storsamfunnet ikke kjenner til overgrepene mot den samiske befolkningen, vil staten aldri gjøre opp for seg. Staten har tatt noen skritt i riktig retning siden slutten av 1980-tallet, men språk og tradisjonelle næringer er fortsatt under stadige angrep, sier Berg-Nordlie.

I ARV: Forsker Mikkel Berg-Nordlie kommer nordfra og bor i Oslo. Han viderefører samisk språk og kultur til barna sine.

Sissel M. Rasmussen

En tapt kystkultur

«Sett fra fornorskingsforkjempernes side, er Kvalsund en av deres største suksesser.

I 1800 var samisk det helt dominerende språket i nåværende Kvalsund kommune. To hundreår seinere er det knapt noen under 50 år i kommunen som har samisk som morsmål.

Skoleåret 2006/07 hadde ingen elever her samisk som fag. Hvordan har dette vært mulig?» Står det i boka« Samisk skolehistorie» (2009).

Ja, hvordan er det mulig?

Berg-Nordlie forklarer dette med at kysten av det nordsamiske området – Finnmark, Troms og nordre Nordland – ble særlig hardt rammet av fornorskingen. Befolkningen var allerede blandet fordi det også bodde nordmenn og kvener her.

Kystfiske og jordbruk er like mye norske som tradisjonelle samiske næringer. I indre Finnmark derimot, var reindriften en «etnisk markør» og beskytter av samisk kultur, særlig fordi arbeidsspråket i næringen er samisk.

Under andre verdenskrig brente de tyske okkupantene ned nesten alt som var i Finnmark og Nord-Troms. Samisk byggeskikk gikk opp i røyk i det sjøsamiske kjerneområdet, forklarer Berg-Nordlie.

Gjenreisningen skjedde etter storsamfunnets modell.

Språk og tradisjonelle næringer er fortsatt under angrep

Mikkel Berg-Nordlie

Identitet som blomstrer

Så snudde det. Sametinget åpnet i 1989. Med bygging av politiske institusjoner, ble stadig flere bevisste på det samiske i seg selv, forteller Berg-Nordlie.

I 1991 ble urfolksfestivalen Riddu Riddu arrangert for første gang.

– Nå finner mange kystområder fram til samisk identitet igjen. Interessen er større for lokale kofte- og håndverkstradisjoner, lokal samisk historie, og lokale dialekter. Den samiske identiteten blomstrer også opp i kystbyene, sier forskeren.

Slaget om Repparfjorden

Vi reiser tilbake til Kvalsund, en kommune som er svær i omfang, men som bare har rett over tusen innbyggere. Snart slås den sammen med Hammerfest.

Fortsatt er ingen veiskilt i Kvalsund – det sjøsamiske riket – oversatt til samisk. Biler står parkert langs veiene, multesesongen er på topp, sola henger fortsatt høyt.

Vi durer avgårde. Marion Palmer snakker om himmelen som åpnet seg da hun flyttet tilbake til Finnmark for 20 år siden, etter årevis i Trondheim og Tromsø. Her i nord kunne hun puste igjen.

Hun ble et kjent fjes i hjemfylket, etter at hun begynte å skrive disse små samiske historiene. I 2010 kom boka «Bare kirka sto igjen», en samling vitnesbyrd fra kvalsundværinger som opplevde krigen, brenningen og evakueringen.

Selv er hun 85 prosent uføretrygdet nå. Hun er fortsatt LO-organisert i Fagforbundet.

Vi stopper bilen og spaserer langsmed Repparfjorden. Marion Palmer tar seg til pannen og speider utover stille vann – enn så lenge. På andre siden av fjorden vil investeringsselskapet Nussir bygge underjordisk gruve. Gruveavfallet skal dumpes i fjorden.

FJORD: Repparfjorden, med utsikt mot området der den underjordiske gruva skal driftes. Her skal det letes etter kobber, og avfallet skal dumpes i fjorden.

Anne Siri Renå

– Myndighetene feirer samejubileet med pomp og prakt. Med den andre hånden skal de forsyne seg grovt av naturrressursene her, tvinge vekk reindrifta og fisket. Det er skammelig! Hva hvis kobberprisen synker til bunns? Blir gruvene bare forlatt sånn som på 1970-tallet, da det også var gruvedrift her i noen år?

Repparfjorden er en av 29 nasjonale laksefjorder i Norge. Stortinget har opprettet nasjonale laksevassdrag og laksefjorder for å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene særlig beskyttelse, leser vi på miljøstatus.no.

Samejubileet, 1917/2017

Tilbake i 1917 valfartet norske og svenske russiske samer til sitt første felles landsmøte. Ett folk fra fire land samlet seg i Trondheim, Tråante, som byen heter på sørsamisk.

Under åpningen av jubileumsuken «Tråante 2017» i februar, sa statsminister Erna Solberg at fornorskingspolitikken er en svart del av landets historie.

Byens egen avis, Adresseavisen, svarte på lederplass: «Hvis statsministerens innrømmelse av sviket mot samene skal ha noen betydning, er det nødvendig med tydeligere virkemidler og mot til å sette samiske interesser foran andre næringer som vil båndlegge naturressursene».

Marion Palmer var opptatt med annen politikk da slaget om Altavassdraget sto på 70-og 80 tallet. Aktivistene tapte, men samefolket fikk massiv oppmerksomhet rundt liv og virke.

Palmer antyder at slaget om Repparfjorden og områdene rundt kan bli like stort. Hun meldte seg inn i Naturvernforbundet for flere år siden og har vært med på utallige folkemøter som Nussir har holdt om saken.

En stor del av lokalbefolkningen vil ikke ha sjødeponi i fjorden. Reindriftssamene og Sametinget er også mot oppstart av gruvedrift. LO sier ja til gruvedrift og avfallsdeponi i Repparfjorden.

– Reindriften er vår viktigste miljøverner, sier Marion Palmer alvorlig.

Hvis dagen kommer, hvis de må være ulydige og lenke seg fast, da lover Palmer å koke svære kjeler med kjøttsuppe til aktivistene.

– Hva sier du til dem som snakker om viktige arbeidsplasser?

– Jeg tror ikke gruvedriften kan erstatte næringene som får lide, altså fisket og reindriften. Men jeg tror disse næringene vil tvinges vekk med gruvene, sier hun.

Internasjonalt er arbeidsplasser i gruveindustrien stort sett basert på «fly-in, fly-out»-prinsippet, altså at arbeider blir hentet inn utenfra, midlertidig. Sånn tror hun det kan bli her også.

SJØSAME: Fiske har vært en viktig næring for sjøsamene. Forfatteren Marion Palmer begynte først i voksen alder jakten på sin samiske identitet. Her sitter hun ved Repparfjorden i Kvalsund.

Anne Siri Renå

Er her for alltid

Vi hopper en dag tilbake, til Lakselv og til Marion og Maris opptreden på nyåpningen av samisk språk- og kultursenter. Publikum renner inn i lokalet midt i Lakselv sentrum.

Siden 90-tallet og fram til nå har senteret vært tilknyttet den gamle internatskolen, dit samiske barn ble sendt for å tvangslære norsk.

Mange med dystre barndomsminner har for alt i verden unngått det gamle senteret, får vi høre. Det gjør Porsanger kommune noe med nå, forteller ordføreren.

Stoltheten over den samiske identiteten skal fram i lyset, gardinene skal trekkes vekk, skammen skal ut. Mari Boine er ferdig med skammen.

– Jeg er sanger, men jeg er også en aktivist for bevaring av kultur. Jeg vil få folk til å skjønne sammenhenger, forteller hun.

Hun mener innlandssamene må ta et oppgjør med sjåvinismen mange av dem har overfor sjøsamene. Det er ikke deres egen skyld at de ikke snakker samisk i dag, sier hun. Kan dette være et arbeid for sannhetskommisjonen?

Marion Palmer og Mari Boine går på scenen. Mari kan Marions tekster utenat, omvendt kommer det kanskje aldri til å skje.

REKREASJON: En kvinne tar turen fra Alta i helgene for å slappe av ved Repparfjorden. Hun sier til LO-Aktuelt at hun har lite til overs for at gruveavfallet skal dumpes i fjorden. Campingvognen står på tomten etter morens hus. Huset ble brent under krigen.

Anne Siri Renå

{"322844":{"type":"m","url":"/image-3.322844.89a43a444f","cap":"FJORD: Repparfjorden, med utsikt mot området der den underjordiske gruva skal driftes. Her skal det letes etter kobber, og avfallet skal dumpes i fjorden.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"322845":{"type":"m","url":"/image-3.322845.eea67be065","cap":"SJØSAME: Fiske har vært en viktig næring for sjøsamene. Forfatteren Marion Palmer begynte først i voksen alder jakten på sin samiske identitet. Her sitter hun ved Repparfjorden i Kvalsund. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"322846":{"type":"m","url":"/image-3.322846.6b5c6a357f","cap":"REKREASJON: En kvinne tar turen fra Alta i helgene for å slappe av ved Repparfjorden. Hun sier til LO-Aktuelt at hun har lite til overs for at gruveavfallet skal dumpes i fjorden. Campingvognen står på tomten etter morens hus. Huset ble brent under krigen.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"322847":{"type":"m","url":"/image-3.322847.c35d1c0f1a","cap":"TROMME: I flere hundre år har den vært viktig i samisk kultur. Mari Boine har trommen med seg til åpningen av samisk kultur- og språksenter i Lakselv. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"322851":{"type":"m","url":"/image-3.322851.e0d3421962","cap":"POESI PÅ NORSK: Marion Palmer leser på nyåpningen av samisk språk- og kultursenter i Lakselv.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"323108":{"type":"m","url":"/image-3.323108.ad712035b8","cap":"KOFTE: Koftetradisjonen er sakte på vei tilbake. Her er Marion Palmer i Kvalsundkofta for noen år tilbake, under en markering mot sjødeponi i Repparfjorden. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"323118":{"type":"m","url":"/image-3.323118.3f7f1b486a","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"323127":{"type":"m","url":"/image-3.323127.7da4fedc5a","cap":"I ARV: Forsker Mikkel Berg-Nordlie kommer nordfra og bor i Oslo. Han viderefører samisk språk og kultur til barna sine. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"97","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","shadow":true},"fb":[{"type":"f4","title":"Sannhetskommisjon","closed":false,"place":"En tapt kystkultur"},{"type":"f4","title":"Samisk historie: ","closed":false,"place":"Innlandssamen Boine lærte seg språket, m"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}