Kan roboter true jobbene på NTNU?

Anne Siri Renå (tekst)

anne.siri.rena@lomedia.no

Sissel Rasmussen (foto)

VaskeBjørn beveger seg lydløst fram og tilbake over det ujevne murgulvet i den store foajeen på Dragvoll, en av avdelingene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Han er ute på sin daglige programmerte rute som tar vel tre kvarter. Roboten snur når han er framme ved skyvedøra; sensorer sørger for at han ikke forsvinner ut i Trondheim by.

Studenter og ansatte glaner med store øyne etter VaskeBjørn, som han ble døpt etter en navnekonkurranse blant de ansatte.

RUTINER: Påfyll av strøm og vann, samt en god omfavnelse om morgenen – det er alt roboten trenger.

Sissel M. Rasmussen

Bevarer helsen

– Herre e jo knaillbra! utbryter Kirsti Rønning.

Hun er stasjonert på avdeling Gløshaugen, og har derfor ikke truffet roboten før nå, selv om han har vært her på Dragvoll siden januar. Robot-anskaffelsen er knyttet til helse, miljø og sikkerhet (HMS), forteller Wibeke Hågensen.

Hun er teamleder for campusservice, som har ansvar for blant annet renhold og vedlikehold. Særlig om vinteren blir det mye skitt i gangene, når folk drar med seg alt saltet fra veiene og inn.

– Før satt vi oppå en kombimaskin og rengjorde gulvet her. Vi satt og ristet på ujevnt underlag, noe som var skikkelig ubehagelig, forteller Hågensen.

Hun er svært fornøyd med at ledelsen av driftssentralen sa ja på flekken til å prøve ut roboten.

Byttet yrke

Kirsti Rønning mener det er avgjørende at ledelsen spiller på lag. Hun opplever at de ansattes ønsker om kompetanseheving blir fulgt opp, så lenge det er relevant for jobben.

KOMPETANSE: Først tok Kirsti Rønning fagbrev, siden har hun deltatt på utallige kurs. Kompetanseheving er viktig blant renholdere.

Sissel M. Rasmussen

Rønning har rengjort ved universitetet siden 2001. Hun er utdannet apotektekniker, men stillestående arbeid satte sine spor. Moren hennes vasket ved universitetet, og Kirsti ville prøve seg.

Først jobbet hun deltid, siden ble det fulltid og tilbud om å ta fagbrev. Når hun rengjør bruker hun hele kroppen, noe som er langt bedre for ryggen.

– Det eneste jeg er misfornøyd med her, er at vi omtrent ikke får inn vikarer når folk er syke. Mangel på vikarer gjør at fast ansatte føler de blir pålagt merarbeid, for dette er jo daglig renhold som ikke kan utsettes. På dette viset ryker flere ut i sykemeldinger på grunn av stress, sier Rønning.

Morgenene er særlig travle. Store rom som auditorium og inngangsparti skal være rene innen et visst klokkeslett.

Kompetanse gir ro

Siden Rønning fikk fagbrevet, har hun tatt flere kurs, både som styremedlem i NTL og i regi av universitetet. Og kurstilbudet er stort – det kan være datakurs, engelskkurs, utenlandske teamledere som får tilbud om norskkurs, kurs om mobbing i arbeidslivet.

I vår begynner Rønning på et AOF-kurs for renholdere som strekker seg over 81 timer, én kveld i uka. Arbeidsgiver betaler kurset, hun sier ja til å dele kunnskapen med kolleger. Rønning mener særlig fagbrevet gir henne en ro og trygghet som hun ikke ville vært foruten i jobben.

• NTNU i Trondheim vil ha flest mulig egne ansatte

Skal få slippe maset

Opp ei trapp, innover en korridor og inn ei dør. Der venter Bente Rasmussen, professor i sosiologi ved NTNU. Hun har så smått begynt å rydde seg ut av kontoret, for om et års tid blir hun professor emeritus. Hun skal fortsatt være med i et internasjonalt forskningsprosjekt om arbeid og integrering, da med pensjon som lønn, og uten privat kontor.

På kontoret sitt har hun fortsatt permer, hefter, bøker, ja, papir i fleng etter en lang akademisk karriere. Rasmussen mener en del eldre professorer klager vel mye over at de ikke lenger får lønn når de runder 70.

– Vi har jo en kjempebra pensjon. Men for mange er forskningen selve livet, det blir vanskelig å gå av, tror hun.

Hun er glad hun snart skal slippe alle pliktene og «maset» som følger med et professorliv, nå skal hun gjøre mer av det hun selv vil.

Med den nye universitetspolitikken har det blitt for mange krav om rapportering av undervisning, forskning og publisering de siste årene. Altfor mange tellekanter, mener hun. Rasmussen sitter for øvrig i Norsk Tjenestemannslags universitetsgruppe ved NTNU.

NTL organiserer fra alle yrkesgrupper i staten og virksomheter med offentlig tilknytning, uavhengig av utdanning og stilling.

KOMPETANSE: Renholder Kirsti Rønning (t.v.) er innom professor Bente Rasmussens kontor. Der Rønnings arbeidsdag legges opp etter en elektronisk plan, har ikke Rasmussen forlatt det papirløse samfunn.

Sissel M. Rasmussen

Tvang i systemet

Når du først ansettes som førsteamanuensis, er det et usagt krav og en forventning om at du skal kvalifisere deg for professor. Kompetanseheving blir derfor en tvang i systemet, hevder Rasmussen. Og for å kvalifisere, må de forske.

– Vi har et krav om hele tiden å publisere. Gjør vi ikke det, kan vi bli fratatt forskningstid og vi må undervise mer, forteller Rasmussen.

Publisering av artikler er den måten professorer viser fram kompetanse på, men Rasmussen mener nå at kvantiteten er i ferd med å ta over for kvaliteten i forskningen.

Videre har internasjonalt samarbeid vært viktig i Rasmussens forskerkarriere. Å presentere eget arbeid på internasjonale konferanser gir tilbakemelding på forskningen. Rasmussens nettverk er først og fremst i Europa, her deltar hun på faste konferanser.

• Akademikerne vil dele ut alt lokalt – Ber likevel om generelle tillegg

Truer forskningsfriheten

Rasmussen ble ansatt ved universitetet i 1991 etter å ha vært forsker ved Institutt for industriell miljøforskning i Sintef. Professor ble hun i 2002.

NTNU ble som det første universitetet i Norge fristilt fra direkte styring fra myndighetene. Rasmussen forteller om kravet de har fått på seg til å søke om eksterne forskningsmidler, et grep hun mener truer forskningsfriheten. Forskermiljøet skal profesjonaliseres og spisses, og de får tilbud om kurs om forskningsledelse og hjelp til å skrive EU-søknader.

Arbeids- og organisasjonsliv har vært nisjen hennes i sosiologien. Hun har laget kurs og gitt opplærling til tillitsvalgte i fagbevegelsen, til og med i Nederland, der hun bodde og studerte i åtte år.

I 1983 ga hun ut rapporten «Kan kontordamene automatiseres?», sammen med Merete Lie. I dag er det tradisjonelle kontorfaget trolig ett av yrkene som kommer til å forsvinne, ifølge Kompetansebehovsutvalget, som er nedsatt av regjeringen.

– Hva tenker du om «kontordamene» i dag?

– Da vi startet prosjektet i 1980, var det mange som mente at vi kom til å få papirløse kontor og at «kontordamene» ville bli borte. Mange oppfattet kontordamer som noen som skrev på maskin. Nå formidles mye elektronisk, men «kontordamer» til å administrere og holde orden i systemene, har vi fremdeles god bruk for. De heter kanskje konsulenter i dag, og har mer utdanning enn før, kommenterer Rasmussen.

– Tror du roboter kan komme og overta forskningen?

– Noen tenker vel det. Data kan hentes fra nettet, men forskning er mer enn å samle inn data, det er å analysere og tolke dataene. Til det trengs faglig kreativitet og faglige diskusjoner, mener Rasmussen.

Etter fire år med undervisning, har professorene rett til to semester med ren forskning. Til høsten får Rasmussen forske på heltid, i tillegg til å veilede enkelte doktorgradsstipendiater. Det er hennes siste semester før hun på papiret blir pensjonist.

– Jeg gleder meg til å konsentrere meg om færre ting, sier Bente Rasmussen.

Klager mindre

Tilbake i foajeen er roboten VaskeBjørn fornøyd bare han får nok påfyll av vann og strøm, samt en god menneske-omfavnelse om morgenen. Under arbeidsøkta trenger han bare litt tilsyn nå og da.

Kirsti Rønning håper selv å kunne få en robot på avdelingen sin, en som kan rengjøre store, åpne flater. Renholderen gruer slett ikke for at disse mekaniske skapningene vil stjele jobben hennes. Tvert om ser hun på den som en ressurs og et supplement. For noen må fortsatt ta ut søpla, vaske støv i høyden, polere gulvet og gjøre arbeidet der en robot ikke kommer til, sier hun.

– En ting er iallfall sikkert, roboten klager mindre enn mange kolleger, haha! avslutter Kirsti Rønning.

• Slik vil Posten levere pakker i framtiden
• – Fagbevegelsen må stå i front når arbeidslivet digitaliseres
• – De enkle jobbene blir overtatt av roboter. De vanskelige oppgavene må løses av ansatte
• Robotene kommer - og de vil endre arbeidslivet

FAST RUTE: Roboten Vaskebjørn har ei fast rute, og snur når den kommer fram til skyvedørene.

Sissel M. Rasmussen

{"400466":{"type":"m","url":"/image-3.400466.c4fbc21aef","cap":"KOMPETANSE: Renholder Kirsti Rønning (t.v.) er innom professor Bente Rasmussens kontor. Der Rønnings arbeidsdag legges opp etter en elektronisk plan, har ikke Rasmussen forlatt det papirløse samfunn.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"400468":{"type":"m","url":"/image-3.400468.a09f3b198a","cap":"RUTINER: Påfyll av strøm og vann, samt en god omfavnelse om morgenen – det er alt roboten trenger.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"400469":{"type":"m","url":"/image-3.400469.929b060ad7","cap":"FAST RUTE: Roboten Vaskebjørn har ei fast rute, og snur når den kommer fram til skyvedørene.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"400470":{"type":"s","url":"/image-3.400470.8c080ef6c1","cap":"ROBOT: Wibeke Hågensen (t.v.) forteller at roboten er et HMS-tiltak. Kirist Rønning synes det er strålende. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"400471":{"type":"s","url":"/image-3.400471.66a858bdbe","cap":"KOMPETANSE: Først tok Kirsti Rønning fagbrev, siden har hun deltatt på utallige kurs. Kompetanseheving er viktig blant renholdere.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"400472":{"type":"s","url":"/image-3.400472.17ae17a80d","cap":"FOAJEEN: Wibeke Hågensen (t.v.) og Kirsti Rønning er tilknyttet hver sin avdeling på NTNU. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"126","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"fb":[{"type":"f3","title":"Framtidens kompetansebehov","closed":false,"place":"Byttet yrke"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"Vi har et krav om hele tiden å publisere.","place":"Videre har internasjonalt samarbeid vært"},{"title":"Roboten er en ressurs for oss.","place":"Klager mindre"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}