JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik.ostlie@lomedia.no

– Litteraturen gjør oss i stand til å forstå mer av hverandre, og dermed også oss sjøl. Da kan den ikke være bare for middelklasseeliten aleine. Alle i Norge bør kunne lese bøker de kjenner seg igjen i, sa Lødrup.

Festivalsjef og skaperen av Jernrosa Lars Ove Seljestad repliserte straks:

– Julie, du har skjønt det du, Jernrosa er et demokratiprosjekt.

Saken fortsetter under bildene.

ÅPNET JERNROSA: Julie Lødrup dro hele festivalen i gang.

Jan-Erik Østlie

FESTIVALSJEFEN: Lars Ove Seljestad er også ute med en roman i år – Snøen som stryk alle spor.

Jan-Erik Østlie

Arbeiderlitteratur

Og så var vi i gang, i år som i fjor med John Lennons «Working Class Hero» – med det udødelige fjerde verset

«Keep you doped with religion
    and sex and TV
And you think you’re so clever
    and classless and free
But you’re still fucking peasants
    as far as I can see
A working class hero is some-
    thing to be
A working class hero is some-
    thing to be.»

For i år – faktisk for aller første gangen – hadde Jernrosa arbeiderlitteraturen som eksplisitt tema. Skjønt, det har jo klinget i bakgrunn hvert eneste år. Alt annet er umulig i Odda.

Saken fortsetter under bildet.

WORKING CLASS HERO: Endre Olsen, musiker fra Stord.

Jan-Erik Østlie

Poesi, musikk og politikk

Det fortsatte med arbeiderdikteren Arne Paasche Aasen, poeten og rimsmeden som forfatter Arild Bye har skrevet en kritikerrost biografi om, diktantologien «Alt skal bli forandra. Snart» til Leif Høghaug og Anne Marit Godal og Seljestads egen roman av året «Snøen stryk ut alle spor». Festivalens foredrag var det Line Eldring, lederen for samfunnspolitisk avdeling i Fellesforbundet som sto for. Hun snakket om det nye løsarbeidersamfunnet, et tema hun i fjor ga ut ei bok om sammen med Elin Ørjasæter.

Og som om ikke dette var nok, fikk vi også møte forfatter og journalist Sandra Lillebø, forfatterne Fredrik Hagen, Stig Holmås og Adelheid Seyfarth Gulbrandsen og musikerne Endre Olssen, Bjørn Sandnes oddabandet Datadyr. Og som alltid i Odda når vi beveger oss innenfor den gamle smelteverkstomta: Institusjonen og kraftverket Terje Kollbotn, fagforeningsmann og Rødt-politiker – en mann det er umulig å glemme sjøl om du bare har møtt ham en eneste gang.

Saken fortsetter under bildet.

FAGFORENINGSVENN: Stig Holmås leser sitt eget dikt til sine barn.

Jan-Erik Østlie

– Mange lever i ei boble

Hva er så arbeiderdiktning? Leif Høghaug og Anne Marit Godal, som mener arbeiderdiktningen har satt dype spor etter seg og har vært et vesentlig bidrag til å frigjøre den borgerlige litteraturens grep, forsøkte å svare:

– Medopplevelse med alle jordas bundne treller, det er arbeiderdiktning.

Stig Holmås, han som i 1975 også redigerte en samling med arbeiderdikt, fikk også spørsmålet hva arbeiderdiktning er.

– Arbeiderfamilier har det vært skrevet og diktet om siden arbeiderne har eksistert. Men diktninga startet vel ikke før arbeiderne hadde konstituert seg som klasse, sier han og trekker fram Per Sivles «Streik» som den første arbeiderroman.

«Dikt til mine barn» av Stig Holmås:

«Jeg etterlater mine barn dette diktet
for at de skal lære å elske vindene, havet,
den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
De sultne ser ikke det vakre.
De trette orker ikke å elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
for at de skal lære å elske vindene, havet,
den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.»

Aller sterkest i uttrykket var kanskje Adelheid Seyfarth Gulbrandsen i sitt intervju med Sandra Lillebø.

– Mange av oss lever i ei boble, vi kjenner ikke grasrota i det hele tatt. På arbeidsplassene dør det mange mennesker årlig, og vi er skremmende komfortable med det. Samtidig faller organisasjonsgraden, samfunnet blir mer og mer individualistisk – er det rart det må gå sånn? Vi må slutte å håpe, og heller starte med å gjøre det som skal til. Det er klassebevissthet, sa hun.