Rana Plaza: Katastrofen som forandret tekstilindustrien

Bengt Sigvardsson

magasinet@lomedia.no

Denne saken ble først publisert i 2018.

DHAKA: 18 år gamle Shilpi Rani Das sitter på en gressplen i Savar, i utkanten av Bangladesh' hovedstad Dhaka. Noen hundre meter unna ligger en tomt hun går lange omveier for å unngå.

OVERLEVDE: 18 år gamle Shilpi Rani Das overlevde katastrofen,. men mistet en arm og har i dag kroniske smerter.

Bengt Sigvardsson

– Jeg vil ikke se det stedet. Det vekker til live for mange vonde minner, sier hun.

Tidligere reiste den åtte etasjer høye Rana Plaza seg på tomta. Fem tekstilfabrikker lå i bygningen. Shilpi Rana Das begynte å arbeide på en av dem da hun var 12 år. Om ettermiddagen den 24. april 2013 satt hun som vanlig og jobbet ved symaskinen sin.

– Plutselig ristet bygningen, som ved et lite jordskjelv. Men jeg var dypt konsentrert og tenkte ikke videre på det, sier hun.

Sekunder senere styrtet arbeidskameratene mot utgangen.

– Jeg skjønte at noe var galt, og reiste meg. Da raste taket over hodet mitt. Alt ble svart.

Lå inneklemt

1134 personer ble drept. Om lag 2500 ble skadet. Shilpi lå fastklemt i rasmassene i tre døgn før redningsmannskapene fikk henne løs. Hun mistet venstrearmen og har kroniske smerter i venstre bein. En erstatning er utbetalt fra et fond for ofrene for katastrofen, men Shilpi er ikke fornøyd.

– Er 10 000 taka (om lag 1000 norske kroner, red.mrk.) i måneden en bra kompensasjon for å ha mistet armen sin, for å være nødt til å leve alene resten av livet med kronisk smerte og aldri kunne jobbe igjen?

Visste om sprekkene

Kollapsen av Rana Plaza kunne vært unngått. Eieren visste at det var sprekker i bygningen, men gjorde ingenting. Likevel, de bangladeshiske tekstilarbeidernes sikkerhet, arbeidsforhold og rettigheter havnet i det internasjonale rampelyset. Ikke minst fordi de lager klær for noen av verdens største kles- og motegiganter, for eksempel H&M og Lindex. Et eget fond ble opprettet av regjeringen, utenlandske klesfirmaer og ulike organisasjoner.

Den 35 år gamle tobarnsmoren Kalpana Begun var linjeleder på en av fabrikkene. Hun fikk skader i armen, brystkassa og øynene. Ektemannen ble drept. Hun fikk omlag 10.000 norske kroner i erstatning. Kalpana har det ikke godt psykisk og jobber i dag deltid på senteret til organisasjonen Meena i Savar, der også andre overlevende kvinner har fått hjelp til gradvis å komme seg tilbake i jobb og der barn som mistet sine foreldre får skolegang.

– Jeg tror aldri jeg vil komme over det psykiske sjokket, sier hun.

FAGBEVEGELSEN: Lokalt møte i føderasjonen BGIWF i Dhaka. Fagbevegelsen har styrket seg de siste fem årene, men er svært oppsplittet.

Bengt Sigvardsson

The Accord

Ulykken førte til avtalen «The Accord on Fire and Building Safety» (The Accord) og «The Alliance for Bangladesh Worker Safety» (the Alliance). Avtalen slår fast hvordan tekstilfabrikkene skal inspiseres og forplikter klesfirmaene til å kontrollere at under-
leverandrørene deres ikke har svikt i sikkerheten. I hovedkvarteret til fagorganisasjonen BGIWF (Bangladesh Garments & Industrial Workers Federation) i Dhaka treffer vi 29 år gamle Rabeya Akter. Hun har jobbet på en tekstilfabrikk i Dhaka siden hun var 13 år.

AKTIVIST: 29 år gamle Rabeya Akte har jobbet på teksilfabrikk siden hun var 13. Nå er hun blitt faglig aktiv og mener arbeidsforholdene har bedret seg etter 2013.

Bengt Sigvardsson

– Det fantes retningslinjer for sikkerhet på fabrikken, men de ble ikke fulgt. Etter 2013 har sikkerheten blitt bedre, sier hun.

Internasjonalt press førte også til at arbeidslovgivingen ble endret. Flere land og internasjonal fagbevegelse har med ulike midler støttet den bangladeshiske fagbevegelsen. Siden 2013 er det registrert 380 nye fagforbund. På arbeidsplassen til Rabeya Akter ble det dannet fagforening allerede i 2008.

– Tidligere var det vanskelig, for eieren ønsket ikke noen fagforening på fabrikken. Det ble til og med slagsmål. Men nå har vi vokst oss sterkere, sier hun.

I dag kan arbeiderne diskutere arbeidsforholdene med ledelsen. Før var 14 timers arbeidsdag ikke uvanlig.

– Kravene om hvor mye vi skulle jobbe var urimelige og vanskelige å leve opp til. Nå er arbeidsbyrden lettere. Før ble vi trakassert av ledelsen. Det er det slutt på, og barnearbeid likeså, sier Rabeya Akter.

Internasjonalt press

I desember 2016 brøt det ut protester og streiker for høyere lønn blant tekstilarbeidere i Dhaka. 29 år gamle Abdul Mannan forteller at ingen på hans arbeidsplass, som blant annet syr for H&M, deltok.

– Men ledelsen stengte fabrikken i fire dager og sparket flere arbeidere de anså som brysomme.

TRAVELT: Tekstilarbeidere på vei til arbeid i hovedstaden Dhaka.

Bengt Sigvardsson

Omtrent 1600 arbeidere ble sparket fra ulike fabrikker. Først etter press fra fagbevegelsen og internasjonale kleskjeder fikk en del av dem kompensasjon. Andre fikk tilbake jobben.

– Men jeg kjenner en del av de sparkede arbeiderne som ikke har fått full kompensasjon, sier Abdul Mannan.

Han forteller at mange arbeidere vegrer seg for å klage over problemer i frykt for å bli sparket.

– Det er lett å si opp folk. Mange arbeidere vet ikke noe om rettighetene sine, men på min arbeidsplass er vi i ferd med å lære mer, sier han.

Bruker loven mot arbeiderne

For noen måneder siden ble det opprettet fagforening på fabrikken.

– Vi håper fagbevegelsen kan gi oss verktøy så vi kan forhandle, og at alle de rettighetene vi har i lovverket gjennomføres.

På fabrikken har arbeiderne problemer med å få tatt ut sin lovpålagte, betalte fritid. Urettmessige lønnstrekk forekommer, og utbetalinger til mammaperm tar veldig lang tid.

– Men når vi henviser til arbeidslovgivingen lytter ikke ledelsen. Men de bruker lovene mot oss når det passer dem, sier Mannan.

MONUMENT: Her sto Rana Plaza. I dag er det kun dette arbeidermonumentet igjen.

Bengt Sigvardsson

Verre lokalt

BGIWF består av 48 fagforbund og har omtrent 29.000 medlemmer. Lederen, Babul Akter, sier at arbeidslovgivingen ikke følger internasjonal standard, og at den ikke gjennomføres på alle fabrikker. En del fabrikker lever fortsatt ikke opp til kravene i «The Accord» og «The Alliance».

– Nå oppfyller bygningene sikkerhetskravene, men andre ting gjør ikke det. For eksempel elektrisitet og fyrkjeler, sier Bakter.

I juli i fjor ble ti arbeidere drept og rundt 30 ble skadet da en fyrkjele eksploderte i en tekstilfabrikk utenfor Dhaka.

– Det er framfor alt de store fabrikkene som syr for internasjonale kjeder som oppfyller sikkerhetskravene. Men det finnes en mengde fabrikker som produserer tekstil for det lokale markedet eller for mindre selskaper i land som Tyrkia, India og Malaysia. De følger ikke lovene like nøye, og det er færre inspeksjoner der, sier fagforeningslederen.

Penger i statskassa

Tekstilbransjen er Bangladesh' sikreste inntektskilde. Stiger prisene på produktene, for eksempel gjennom lønnsøkninger, er faren stor for at de internasjonale kleskjedene ser seg om etter nye lavkostland å produsere i.

– Mange parlamentarikere er selv tekstilfabrikkeiere eller businessmenn, sier Babul Akter.

Det finnes mer enn 500 fagforbund innenfor tekstilindustrien.

– Det er mange forbund, men ingen enighet. Hver gang en ny føderasjon dannes, splittes vi enda mer. Det er kun arbeidsgiverne som tjener på det. En del forbund har ikke engang et kontor, vi pleier å kalle dem «laptop-føderasjoner».

TRAUMER: De psykiske sårene etter katastrofen er dype. Bildet viser kvinner som overlevde, og som syr som en del av en rehabiliteringsprosess hos organisasjonen Meena i Savar.

Bengt Sigvardsson

Han hevder at mange forbund er kontrollert av partier, arbeidsgivere eller politiere. Bare fem prosent av landets rundt 3,5 millioner tekstilarbeidere er organisert.

– En del vet ikke om fagbevegelsen, men andre, særlig unge, bryr seg bare ikke. Dessuten er mange tekstilarbeidere redde for å miste jobben.

Arbeidsgivere som prøver å forhindre at arbeiderne organiserer seg, er ikke uvanlig.

– Noen bruker trusler og vold. Det hender de hyrer inn torpedoer til å gå løs på arbeiderne, sier Babul Akter.

Overgrep mot arbeiderne har lav prioritet i arbeidsretten.

– Generelt kan man si at arbeiderne aldri får rettferdighet med mindre internasjonale klesfirmaer legger press på. Arbeidsdepartementet og arbeidsgiverne frykter dem, ikke oss, sier han.

Prøver å få dialog

– Forholdet mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er preget av mistillit.

Det sier Srinivas B Reddy, landsjef for Bangladesh i den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO.

– Vi prøver å komme videre fra krisedialogen som ble åpnet i 2013 og få til en normal dialog, sier han når vi treffer ham på kontoret i Dhaka.

MINNER: Minnestein på stedet der over 1134 tekstilarbeidere døde da Rana Plaza kollapset.

Bengt Sigvardsson

I samarbeid med regjeringen og fagforbund i Bangladesh gjennomfører ILO et prosjekt som heter «The Promoting Social Dialogue and Harmonious Industrial Relations in the Bangladesh Ready-Made Garment Industry».

Målet er å utvikle mekanismer for dialog mellom arbeidere og arbeidsgivere.

– Det er et skritt i retning kollektive forhandlinger, noe som tidligere i det store og hele ikke har eksistert, sier Srinivas B Reddy.

Hva nå for The Accord?

The Accord løper ut i mai i år. I juni 2017 ble fagforeninger og internasjonale klesfirmaer enige om å forlenge den i tre nye år.

– De lokale leverandørene har motsatt seg denne forlengelsen. De vil at regjeringen skal overta ansvaret, sier Reddy.

Fabrikkeierne mener The Accord skal være gjennomført innen mai 2018, og at de internasjonale kjedene ikke lenger trenger å stå ansvarlige for at sikkerheten på arbeidsplassene følges opp.

– Alle parter er enige om at regjeringen skal overta ansvaret. Uenigheten går på når det skal skje. Vi mener 2020 eller 2021, sier Reddy.

For det er først da regjeringen vil ha kapasitet til å ta over, mener han. Barnearbeid er også fortsatt svært vanlig. Særlig innen uformell sektor, som står for 87 prosent av jobbene i Bangladesh.

– Men i eksport-tekstilindustrien er det nesten ikke barnearbeid, selv om det kan forekomme blant underleverandører. Nå må det stoppes også i andre sektorer, og vi støtter regjeringen i Bangladesh i deres mål om at alt barnearbeid skal være fjernet innen 2025, avslutter Srinivas B Reddy.

Markerer femårsdagen utenfor Stortinget i dag

Farlige arbeidsforhold og lønninger det ikke går an å leve av er fortsatt hverdagen for millioner av tekstilarbeidere i Bangladesh, mener Fremtiden i våre hender. I dag på femårsdagen for katastrofen på Rana Plaza blir det arrangert tenning av lys utenfor Stortinget til minne om ofrene. Samtidig kjører organisasjonen i gang en kampanje for å presse norske kjøpere av tekstil fra Bangladesh til å bidra til å gjøre forholdene bedre. Norske kjøpere alene kjøper tekstil fra Bangladesh for over to milliarder kroner årlig, ifølge Fremtiden i våre hender.

– I 2017 ble minst 25 arbeidere drept og 79 skadet i fem forskjellige ulykker i tekstilsektoren i landet. Alle ulykkene kunne vært unngått hvis arbeidernes sikkerhet hadde blitt tatt på alvor, sier Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender. Bakken Riise var nylig i Bangladesh og møtte flere av ofrene fra Rana Plaza.

KAMPANJE: Fremtiden i våre henders leder Anja Bakken Riise mener norske kjøpere av tekstil fra Bangladesh må ta ansvar for at sikkerheten og arbeidsforholdene bedres.

Nora Brøseth / Framtiden i våre hender

– En kvinne jeg snakket med hadde ligget i ruinene i over ti timer, et dødt menneske over det ene benet hennes, et annet døende menneske over magen. Dagene før ulykken hadde hun sett sprekker i veggene. Hun var redd, hun ville ikke gå på jobb. Men hun fikk beskjed om å komme seg tilbake på arbeidet – også av sin egen mann.

Fremtiden i våre hender er ikke bare opptatt av miljøvern, men også av arbeiderrettigheter. Bakken Riise peker på at de fleste av Bangladeshs fire millioner tekstilarbeidere er kvnner, som har en minstelønn på omlag 88 kroner dagen, uten overtid.

– Mange har korttidskontrakter, eller ingen kontrakt. Derfor jobber de hardt, de jobber overtid, og tør ikke kreve for mye. De fleste betaler mellom 200 til 400 kroner for et bosted, ofte ikke annet enn små blikkskur. Nærmest uendelig tilgang på arbeidskraft, kombinert med en umenneskelig lav minstelønn, er en oppskrift på å systematisk holde tekstilarbeiderne nede.

Fremtiden i våre hender opplyser at de fleste skandinaviske kleskjedene nå har undertegnet sikkerhetsavtalen som kom på plass etter Rana Plaza, The Accord.

– Arbeiderne jeg snakket med i Bangladesh som jobber på fabrikker underlagt avtalen sa selv at de merket en forskjell. På disse fabrikkene skal det være åpne rømningsveier, skilting, brannvern, opplæring, og enklere fagorganisering, sier Bakken Riise. Hun understreker at selv om The Accord virker positivt, er fortsatt mye ugjort. Under halvparten av landets fabrikker har gått inn på sikkerhetsavtalen.

{"396153":{"type":"s","url":"/image-3.396153.f2ed154489","cap":"FAGBEVEGELSEN: Lokalt møte i føderasjonen BGIWF i Dhaka. Fagbevegelsen har styrket seg de siste fem årene, men er svært oppsplittet. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"396154":{"type":"s","url":"/image-3.396154.3b1be0e24f","cap":"« AKTIVIST: 29 år gamle \nRabeya Akte har jobbet på teksilfabrikk siden hun var 13. Nå er hun blitt faglig aktiv og mener arbeidsforholdene har bedret seg \netter 2013.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"396156":{"type":"s","url":"/image-3.396156.247627c2c5","cap":"OVERLEVDE: 18 år gamle Shilpi Rani Das overlevde katastrofen,. men mistet en arm og har i dag kroniske smerter.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"396157":{"type":"s","url":"/image-3.396157.9dfb02c61a","cap":"TRAUMER: De psykiske sårene etter katastrofen er dype. Bildet viser kvinner som overlevde, og som syr som en del av en rehabiliteringsprosess hos organisasjonen Meena i Savar.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"396159":{"type":"s","url":"/image-3.396159.965a5b76d0","cap":"TRAVELT: Tekstilarbeidere på vei til arbeid i hovedstaden Dhaka.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"396160":{"type":"s","url":"/image-3.396160.4ed0439d4f","cap":"MINNER: Minnestein på stedet der over 1134 tekstilarbeidere døde da Rana Plaza kollapset.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"396165":{"type":"s","url":"/image-3.396165.a29f491825","cap":"MONUMENT: Her sto Rana Plaza. I dag er det kun dette arbeidermonumentet igjen.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"404757":{"type":"m","url":"/image-3.404757.9daca25b3b","cap":"KAMPANJE: Fremtiden i våre henders leder Anja Bakken Riise mener norske kjøpere av tekstil fra Bangladesh må ta ansvar for at sikkerheten og arbeidsforholdene bedres.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#000000","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"2","shadow":false},"fb":[{"type":"f3","title":"The Accord","closed":true,"place":"Internasjonalt press"},{"type":"f3","title":"Bangladesh","closed":true,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"Arbeiderne får aldri rettferdighet med mindre internasjonale klesfirmaer presser på","place":"Visste om sprekkene"},{"title":"Før ble vi trakassert av ledelsen. Det er det slutt på, og barnearbeid likeså","place":"Prøver å få dialog"},{"title":"Er 1000 kroner måneden en bra kompensasjon for å ha mistet armen sin, for å være nødt til å leve alene resten av livet med kronisk smerte, og aldri kunne jobbe igjen?","place":"Hva nå for The Accord?"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"Markerer femårsdagen utenfor Stortinget i dag","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""},"extrafiles":{"js":"","css":""}}