Vibeke Liane

vibeke.liane@lomedia.no

Rådmann Elin Rognes Solbu i Trondheim har tatt fram sparekniven. I budsjettet for 2011 foreslår hun å spare inntil 2,5 millioner kroner ved å ta færre barn ut av hjemmene til sine biologiske foreldre.

Rådmannen har i sin spareiver glemt at barnevernloven er en rettighetslov. Man kan ikke vedta politisk at færre barn skal ha det vondt.

Rådmannens budsjettinnspill gir føringer for de ansatte i en allerede presset kommunal barneverntjeneste. Med slike innspill må barnevernet gå ekstra runder med familier som sliter, før man fremmer saken for barnevernsnemnda, fordi man vet at det ikke er penger. Det kan være dyrebar tid for barn som rammes av omsorgssvikt. Tillitsvalgte i FO frykter at ungdom som trenger tydelige rammer rundt seg blir plassert på hybel med minimal voksenkontakt.

Spesielt unge, som har opplevd mange tap, og som sliter mange problemer, har vanskelig for å knytte seg til nye mennesker. Da er det vanskelig å finne fosterhjem som kan stå løpet sammen med ungdommen. Det skaper nye brudd, og opplevelse av nederlag. Ofte kan en barneverninstitusjon være det beste omsorgstilbudet.

Det høres så fint ut når politikere snakker om at alle barn skal bo i en familie. Men ikke alle barn og unge har forutsetning til å bo i en familie. Fagfolk advarer mot å bygge ned barnevernsinstitusjonene. De forteller også at ungdom som får plass sliter med langt flere og større problemer enn for noen år siden, ofte fordi man har grepet for sent inn, og fordi prosessen med de mange fosterhjemmene har vært lang.

Politikere og kommunetopper som trenger å orientere seg i virkelighetsskogen kan få gode råd hos ansatte i feltet og hos Landsforeningen for barnevernsbarn.

Flere barn- og unge i Trondheim har fått hjelp de siste årene. Det merkes selvfølgelig i budsjettene. Men innsparing i tilbudet til barn og unge i nød, kommer tilbake i form av røde tall i andre budsjetter. Barnevernbarn topper de dystreste statistikkene, ofte så lenge de lever.