På jakt etter godkjennelse av utdanningen min, ble jeg kastet ut i seks uker praksis på en videregående skole. Ingen ting er fullt så demotiverende som å måtte gjøre jobben du normalt får betalt for, helt gratis og i tillegg måtte betale for å reise to timer hver vei for å gjøre den. Helt innstilt på å sitte stille i båten og holde ut, bet jeg tenna sammen.

Nå har jeg vært der i en måned og jeg forstår så inderlig godt at vi har et frafallsproblem i videregående skole. Går du bygg og anlegg andre året, skal du ha tre timer samfunnsfag i uka. Er du uheldig, får du 19 kapitler, 275 sider, om alt fra Vincent van Gogh til skipsbrudne spanjoler i 1492. Her skal du klare å finne nok informasjon til både å kunne redegjøre for, sammenligne, drøfte og vurdere alt fra maktrelasjoner i internasjonal politikk til det fremtidige arbeidsmarkedet.

Jeg skjønner at de slutter, de gutta som bare vil legge tak og sette opp vegger og jentene som er glad i unger og kunne tenke seg på sikt å bli lærer eller kanskje jobbe i barnevernet.

For det finnes ikke mulighet til å gjøre noen av delene med de lærerbøkene skolene gir til elevene. Og læreplanene er så fulle av krav og formuleringer at jeg er usikker på om jeg oppfyller enkelte av dem selv, til tross for høyere utdanning, livserfaring og yrkespraksis.

Dette er ikke et enkelt kart- eller terreng-problem, dette er et svik mot den oppvoksende generasjon. Etter fire uker er jeg kanskje ikke blitt så mye bedre pedagog, men jeg er plutselig blitt veldig åpen for offentlige bokbål og gapestokker for utvalgte eksperter i Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet.

• Politikerne ba om råd for å hindre lærerkrise

• SSB: – Flere lærere ga ingen effekt på karakterene

• Arbeidstidsavtalen i havn

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside