JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Ikke alle vil bli som mamma

14-åringen vil ikke jobbe i fabrikken og lide slik mamma og pappa gjør, men hvor går veien ut av foreldrenes fotspor?

linesch@lo-media.no

Leste du historien i Aftenposten om tekstilarbeidere i India som syr norske legefrakker? De jobber 100 timer i uka og 26 dager i strekk. Enkelte jobbet dobbelt så mye som indisk lov åpner for.

Forholdene ble avdekket ved en kontroll Helseforetak Sør Øst fikk gjort av arbeidsforholdene hos underleverandører i India.

Vi lar oss ikke lenger overraske eller sjokkere. Vi er blitt vant til å lese slike historier. Det er synd.

Kommentarene fra norsk side bærer også preg av det. Representanter for kjøperne av legefrakkene, samt underleverandøren er bare lykkelig over at det ikke ble avslørt barne- og tvangsarbeid, at noen jobber så mye er heller ikke bra, men at det er arbeiderne som ønsker å jobbe så mye.

Voldtektsmenns klassiske kommentar: «Det var jo frivillig» dukker opp i hodet mitt.

(Uten sammenligning for øvrig.)

Tekstilarbeiderne jobber mye fordi lønna er for lav, i de fleste tilfeller for lav til å leve av.

Hva betales det egentlig for en norsk legefrakk?

Nok til å gi en levelønn for lokale arbeidere? Spør Framtiden i våre hender.

På nettstedet til organisasjonen kan du for tiden følge tekstilarbeideren ”Anju”. Hun jobber og bor i utkanten av Indias hovedstad Dehli. Hun blogger om hvordan det er å være tekstilarbeider i India, om arbeidsplassen, boligforhold, mat, familien og alle utfordringene de møter i hverdagen.

Bloggen hevdes å være den første i Skandinavia, uten at det nødvendigvis slår inn dørene i norske nyhetsredaksjoner.

Heller ikke innholdet er nytt, for igjen – det er historier vi har hørt, lest – og ja, jeg skrevet før.

Men selv om det ikke er nytt, så betyr det ikke at det er greit.

Her et par klipp fra bloggen:

«Arbeidsforholdene i fabrikken er dårlige. På fabrikken i Gurgaon fikk vi ikke betalt minstelønn. Vi ble tvunget til å betale overtid til minstelønnssatser, vi hadde ikke drikkevann tilgjengelig, det var dårlig luft, og det var uutholdelig varmt der vi jobbet, på gulvet i fabrikken. Kvinnelige arbeidere segnet om og besvimte på grunn av varmen og dehydrering. Flere kvinner fikk urinveisinfeksjoner av de uhygieniske toalettene.»

«Arbeiderne i Gurgaon er alltid redde for å starte en fagforening eller og å bli med i fagforeninger ettersom ledelsen behandler foreningene med jernhånd. Men mot slutten av 2009 startet jeg og noen kolleger en fagforening på fabrikken – i all hemmelighet. Vi visste at hvis ledelsen fikk høre om organiseringen vår, ville vi alle miste jobben.»

Bloggen gir lesere mulighet til og ”snakke” med Anju og også barna. De er blant annet spurt om sine ønsker for framtida.

På lik linje med 4-åringer kanskje verden over ønsker minstemann å bli som en av sine helter, cricketspiller (populært i India), mens alvoret er kommet over ungjentene. 15-åringen har allerede vært i arbeidslivet en stund. Hun jobber i et supermarked. Lønna går ikke til ungdommelig ”stash”, men til melk og brød.

14-åringen skriver om sin framtid:

«Jeg ønsker å studere hardt og ønsker å bli forsker. Jeg vil ikke jobbe i fabrikken og lide slik min mor og far gjør.»

Dette er ikke unike historier, og akkurat derfor er det viktig å lytte til rådet fra mamma ”Anju”:

«Dere spør hvordan det internasjonale samfunnet kan støtte oss som er fattige? Jeg ønsker at man støtter kampanjer og organisasjoner som kjemper for arbeidernes rettigheter, for eksempel Asia Floor Wage. Det hjelper ikke så mye å hjelpe hvert menneske eller hver familie for seg. Det er grunnen til at vi er så mange som er fattige som må endre seg! Derfor vil jeg be dere alle til å støtte bevegelser i India. Dere kan også komme og se hvordan vi lever og arbeider og hva dere kan gjøre for å støtte oss. Vi trenger moralsk støtte, slik som deres som leser denne bloggen, i kampen mot dårlige arbeidsforhold.»

Dagens anbefaling er å lytte litt mer til Anju. Det kan du gjøre på denne bloggen.

Annonse
Annonse