JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Innsattes soningsmiljø = ansattes arbeidsmiljø

Hvorfor må det et fengselsbetjentdrap til for at myndighetene skal ta kriminalomsorgens ansatte på alvor?

Mandag i forrige uke ble en fengselsbetjent drept av en fange i det svenske Huddinge varetektsfengsel i Stockholm. Mye tyder på at regelverket som sier at det alltid skal være to ansatte sammen med en fange under lufting, ble brutt. På grunn av nedskjæringer i den svenske kriminalomsorgen fant de ut at det fikk holde med én ansatt som luftet fangen. Mandag gikk det altså galt i Sverige. Hendelsen er sjølsagt svært tragisk. Måtte det aldri skje igjen!

Torsdag ble statsbudsjettet for 2012 i Norge lagt fram. De fleste i fagbevegelsen klappet. Men ikke Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF). “Det er et veldig svakt budsjett, et av de svakeste jeg har sett”, sa Geir Bjørkli, NFFs leder. Han har jobbet i norsk kriminalomsorg i en mannsalder – han veit hva han snakker om!

Få om noen i norsk kriminalomsorg vil bestride at fangeklientellet er vesentlig tøffere i Sverige enn i Norge. Foreløpig, som Bjørkli sier det. Han mener også i etterpåklokskapens lys at det svenske fengslet har feilvurdert sikkerheten.

Internt i den svenske kriminalomsorgen fortelles det om stadig flere og flere arbeidsoppgaver. Med samme bemanning. Det ropes nå om mer driftsmidler sånn at flere fengselsbetjenter kan ansettes i Sverige.

Et tips, som har lave odds, er at disse svenskekronene kommer relativt raskt. Til svensk kriminalomsorg.

For sjøl om det er ulike politiske farger på den svenske og den norske regjeringen, så er det ikke så stor forskjell på de to lands kriminalomsorger. Det som skjedde i Sverige på mandag, kunne godt ha skjedd i Norge. Det er ikke så veldig mange månedene siden alenevaktordningen ble avviklet i norsk kriminalomsorg. Det skjedde som konsekvens av at en fengselsbetjent brutalt ble slått ned i Horten fengsel og at forbundsleder Bjørkli hvisket noen nordnorske gloser som ikke passer seg på trykk inn i øret til statsråd Storberget. Dermed var alenevaktordningen en saga blott.

Ropet om mer penger til drift av kriminalomsorgen er like høyt i Norge som i Sverige.

Og hvem husker vel ikke drapet i 1989 på en fengselsbetjent på Ila. Da var det Bjørklis forgjenger Roar Øvrebø som brummet i det gråe skjegget. Og det tok ikke lang tid før kriminalomsorgen fikk 200 nye stillinger.

“De innsattes soningsmiljø er de ansattes arbeidsmiljø”, sa Øvrebø hver gang han fikk sjansen. Med dette mente han at om de fengselsansatte var såpass mange på jobb at de blant annet også kunne ta seg tid til å snakke med fangene, dynamisk sikkerhet som dette heter på fengselsbetjentspråket, så ble fangene rett og slett mindre farlige. Og de ansatte fikk et bedre arbeidsmiljø. Egentlig elementær hverdagspsykologi, men fortsatt vanskelig å inkorporere i Justisdepartementets statsbudsjetter.

I politikk, samfunns- og arbeidsliv er det ofte resultatene som teller. Det er likevel lurt å gjøre som enkelte fotballtrenere: Se litt bak resultatene. Gjøre noen analyser.

Verken svensk eller norsk kriminalomsorg prioriteres høyt politisk. Dette er en udiskuterbar sannhet sjøl om Ila fengsel kom bra fra det i årets norske statsbudsjett (det er jo del av den samme fortellingen!). Det er først når det skjer en ufattelig tragedie som et dødsfall, en voldsepisode eller en uakseptabel rømning, at myndighetene skjønner det økonomiske alvoret. Da er det som regel for seint.

Det eneste sikre her i livet er at vi en gang skal dø. Vi kan imidlertid aldri akseptere at dette skjer på en arbeidsplass som ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til sikkerheten for arbeidstakerne.

På mange norske arbeidsplasser kan det være livsfarlig å jobbe. I medhold av arbeidsmiljøloven gjøres det da også på de fleste av disse arbeidsplassene store anstrengelser av arbeidsgivere, tillitsvalgte og vernetjeneste i form av HMS-arbeid for å redusere ulykkesrisikoen.

Det kan neppe være en hemmelighet for noen at et fengsel er av de potensielt farligste arbeidsplassene vi har her i landet. Derfor er det et nærmest uforståelig paradoks at fengslene som arbeidsplass gjør så lite for å forebygge, og først velger å reagere etter at skadene har skjedd.

Når NFF som en kommentar til årets magre budsjett for kriminalomsorgen er alvorlig bekymret for ansattes helse og sikkerhet, burde dette også bekymre Knut Storberget. Og alle oss andre som er opptatte av norsk arbeidsliv.

Annonse
Annonse