Lill Fanny Sæther, tidligere leder i NTL Sentralforvaltningen

Det irske folket ble undertrykket av engelsk overherredømme fra slutten av 1600-tallet og fram til frigjøringen i 1949. Irsk kultur og språk, Irish Gaelic, var forbudt og det var forbudt for irer å eie land. Irland ble i liten grad industrialisert og det som ble produsert gikk stort sett til England. Det engelske herredømmet bidro til Irlands største traume, hungersnøden pga. potetpest, på midten av 1800-tallet. Rundt 1 million døde og 1,5 millioner emigrerte; i løpet av 50 år ble befolkningen halvert. Selv etter frigjøringen ble fortsatt mye av økonomien styrt fra England. Irland var et av Europas fattigste og mest tilbakestående land på flere måter da de, uten stor motstand eller debatt, ble medlemmer av EU i 1973. Det året var gjennomsnittsinntekten £?30 per uke, rundt 38 euro. EU var Irlands mulighet for å få nye handelspartnere og tilgang til andre markeder. Irland ble også omfattet av mange av EUs støtteordninger, så EU ble sett på – og var, en vei ut av fattigdommen.

Fram til 1993 var mye industri og infrastruktur statsdrevet, for eksempel Irish Steel, flyselskapet Aer Lingus, telekommunikasjon, gass- og strømforsyning. Den økonomiske liberaliseringen initiert av EU gjorde det siden lettere å få lån, statsstøtte ble avviklet. I overenstemmelse med EUs politikk satset Irland blant annet på turisme, produksjon av storfekjøtt, forskning og produksjon innen farmasøytisk og teknologisk industri for eksport på verdensmarkedet. Godt hjulpet av den gunstige selskapsskatten på 12,5 prosent ble Irland attraktivt for multinasjonale selskaper og investorer. Utviklingen skapte mange nye arbeidsplasser og full sysselsetting. Den legendariske utvandringen ble snudd til innvandring. BNP vokste fram til 2007 i en stadig oppadgående kurve og Irland var rangert blant de ti rikeste land i verden i flere år fram til 2008-09. Men dette er ikke hele sannheten. Det var fattigdom innen visse grupper og forskjellene økte. Reallønnen økte ganske mye fram til 1997, men bedriftenes profitt økte samtidig med ca. 78 prosent. Fra 1980 og inn på 1990-tallet falt andelen av nasjonalinntekten som gikk til lønninger fra 72 til 63 prosent, den laveste i Europa.

Fagbevegelsen i Irland, Irish Congress of Trade Unions (ICTU), har alltid vært for EU, på tross av noe opposisjon innad. ICTU har vært med på oppturen og var del av det politiske og finansielle miljøet som nå klandres for Irlands situasjon. De har i liten grad ytret seg mot noen del av politikken som fulgte av liberaliseringen. De vokste også i løpet av oppturen pga. økte lønninger og flere arbeidstakere. ICTU forhandlet også fram akseptable, langsiktige lønns- og arbeidsavtaler i partssamarbeidet med regjeringen og, typisk for Irland, hvor også kirken og frivillig sektor er parter.

Den irske bankkrisa var et faktum i 2008 og avslørte innsidehandel, skjult utlånsvirksomhet og forfalskninger av utlånsregnskaper i bankene. I 2009 overtok regjeringen i realiteten flere banker, finans-, forsikrings- og eiendomsselskaper for å hindre konkurser. Få av de ansvarlige har måttet svare for uansvarlighet og grådighet.

På grunn av krisa, eller med den som påskudd, har mange tusen bedrifter flyttet ut, redusert staben eller gått konkurs, spesielt innen bygg og anlegg, finans, lettindustri og service. Nesten fem bedrifter gikk konkurs daglig fra januar til juni 2011. I offentlig sektor ble det innført ansettelsesstopp i 2009 og etater innen helse, omsorg og undervisning er slått sammen eller krympet. Dette medførte at offentlig ansatte sluttet seg til den økende arbeidsledighetskøen og konkurrerte om jobbene med folk fra privat sektor. Arbeidsledigheten økte fra 9,4 prosent i januar 2009 til 14,4 prosent i august 2011. Irene har også tatt opp igjen vanen med å utvandre for å finne arbeid. Det var ventet at minst 50 000 ville emigrere i 2010, flest unge arbeidstakere som Irland har brukt ressurser på å utdanne og som trengs i landet.

Bankkrisa ledet til kollaps på eiendoms- og byggemarkedet. Et vanlig syn i Irland i dag er tomme hel- og halvferdige bolighus, såkalte «spøkelseseiendommer». Kunstig høye priser i vekstperioden gjør at mange boligers verdi nesten er halvert. Mange er havnet i en gjeldsfelle og mister hjemmene sine som går på tvangsauksjon, fordi de ikke blir solgt på det åpne markedet. Manglende offentlig kontroll og regulering av eiendomsmarkedet, bankenes utlånspraksis under boomen og innkrevingspraksis etterpå samt lavere lønninger og arbeidsledighet er blant årsakene.

I 2010 måtte regjeringen godta et lån på cirka 84 milliarder euro fra EU og IMF i et angivelig forsøk på å få banksektoren på fote igjen og unngå nasjonal kollaps. De fleste irer har gjennomskuet at lånet ikke ble gitt ut fra et ønske om å redde Irland eller irske banker, men for franske, tyske og engelske. 2012 vil være fjerde året på rad hvor regjeringen lanserer krise- eller nøysomhetsbudsjetter. Det er «the Taxpayer» som betaler for bankkrisa og lånet, begrepet omfatter også de virkelig fattige. De tidligere krisebudsjettene har innebåret kutt i offentlig sektor inkl. pensjonsrettigheter og lønninger og i velferdsordninger som for eksempel barnetrygd, enkepensjon, arbeidsledighetstrygd, sosialhjelp, ulike pleietjenester og spesialundervisning i skolene. I tillegg kommer innføring av Universal Social Charge, et annet ord for skatteøkning, noe som var uhørt i Irland tidligere.

Fagforeningene er svekket, både når det gjelder antallet medlemmer og økonomien for øvrig. Men den største fagforeningen i offentlig sektor, IMPACT, inngikk, etter å ha truet med streik, en avtale med regjeringen, «The Croke Park Agreement», i 2010. De offentlig ansatte forpliktet seg til økt produktivitet, fleksibilitet og innsparinger, i bytte mot stans i oppsigelser og lønnskutt. Per august 2011 har det ikke vært flere oppsigelser av fast ansatte. Men midlertidig ansatte har måttet gå, og ansettelsesstoppen opprettholdes, noe spesielt politiet, skolene og sykehusene merker godt.

Irland har hatt en liten økonomisk vekst i 2011. Forut for den nye regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012 sendte ICTU sine anbefalinger og krav: «Growth is the Key». De pekte blant annet på at nøysomhetsbudsjetter ikke fungerer og at folkets behov må settes først. ICTU fremholdt at arbeidsledigheten er den største krisa. Det må tas tak i underskuddet på arbeidsplasser og det må skapes og genereres arbeidsmuligheter og investeres i infrastruktur for å legge til rette for bærekraftig vekst. ICTU sa også at budsjettet må beskytte de mest sårbare i samfunnet og at kvaliteten på offentlige tjenester må opprettholdes og forbedres for å styrke konkurranseevnen. David Begg fra ICTU sa på en konferanse for The Services, Industrial, Professional and Technical Union (SIPTU) i oktober 2010: «Uten tvil er den største skaden (av krisa) folk som er tvunget over i langtidsarbeidsledighet, har mistet hjemmene sine eller har mistet viktige sosiale tjenester, for eksempel til elever med spesielle behov.»

Da statsbudsjettet for 2012, som inneholder kutt og innsparinger tilsvarende 3,8 milliarder euro, ble lagt frem i desember, viste det seg at regjeringen ikke er særlig lydhør for ICTUs synspunkter. ICTU konstaterer at det ikke foreslås tiltak for å gjøre noe for å skape arbeidsplasser, blåse liv i økonomien eller bidra til vekst. I 1984 opprettet ICTU, med støtte fra etaten som er ansvarlig for opplæring og sysselsetning, 24 sentre over hele landet. Disse, sammen med kommunale program, gir råd om velferdsspørsmål og spørsmål relatert til arbeid og tilbyr ulike former for arbeidstrening til cirka 500?000 mennesker i året. I desember 2011 var det cirka 22?000 arbeidsledige som deltok på ulike kommunale program for å bedre sine muligheter på arbeidsmarkedet. Regjeringen foreslo kutt i budsjettet som kan føre til nedleggelse av sentrene og innskrenkninger i programmene. Ellers ble det foreslått en økning i momsen på 2 prosent til 23, noe som rammer de fattigste hardest. I tillegg ble det foreslått å innføre flat eiendomsskatt, kutt i lønninger og pensjoner til offentlig ansatte, kutt i barnetrygd, i støtteordninger til studenter og i helse og omsorg. ICTU konstaterer også at budsjettet ikke har tiltak for å la de rikeste betale særlig mer, så byrdene ved krisa er fortsatt veldig ulikt fordelt. Det er bare på ett punkt regjeringen til en viss grad imøtekommer ICTUs krav. Regjeringen sier seg villig til å undersøke muligheten for å bruke private pensjonsfond, som tidligere er overtatt av staten for å hindre konkurser, til å skape jobber innen blant annet infrastruktur og samferdsel. I tillegg er det positivt at den nye skatten som ble innført i 2011 har fått et høyere innslagspunkt, det er hevet fra 4?000 til 10?000 euro i året. Men de som tjener over 100?000 euro i året har ikke fått økning.

Det betyr at denne regjeringen også fører en politikk for redusert kjøpekraft og økt arbeidsledighet og fattigdom.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 3/2012)