JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Jeg vil bli LO-leder

Et bedre utgangspunkt for å gjøre en god jobb finnes ikke. Nå har både Gerd Kristiansen og Tor-Arne Solbakken varslet at de ønsker å rykke opp fra nestlederrollen til ledervervet i LO.

sym@lomedia.no

I en demokratisk fagbevegelse må det føres en reell, åpen og saklig debatt om valgene til LO-ledelsen. Nå ligger alt til rette for det.

De tre LO-lederne i dette århundre, Yngve Hågensen, Gerd-Liv Valla og Roar Flåthen har hver på sin måte framstått som sterke og profilerte frontfigurer for det mange mener er verdens sterkeste landsorganisasjon. Ser vi på skjebnen til fagbevegelsen i andre land er det åpenbart at det ikke er en selvfølge at LO vil kunne opprettholde denne posisjonen. Det er tvert i mot imponerende hvordan forbundene så langt har sikret medlemsvekst og LOs posisjon.

Skal man vurdere hvem som er best egnet til å lede LO i en ny periode er det nødvendig å se på hvilke utfordringer fagbevegelsen står overfor. Rekruttering bør være første prioritert. Unge mennesker med flere år på skolebenken, sterk profesjonstilknytning og svakt forhold til arbeiderbevegelsen er blant dem som må verves skal LO opprettholde kjøttvekta. Utviklingen mot færre, større og mektigere forbund kan endre LOs egen organisasjon og rolle. Der spenningene mellom privat og offentlig sektor tidligere var en utfordring, vil det nå kunne oppstå relasjoner som innebærer helt andre problemstillinger. LOs unike kraft ligger i at man utad framstår samordnet. Ikke minst i forhold til motpart og myndigheter er det avgjørende for å kunne være en sterk samfunnsaktør som leverer. Men en LO-leder må også håndtere opinionen og stadig mer brokete og krevende medier.

Det fagligpolitiske samarbeidet må bestå og utvikles, uavhengig om det er røde eller blå regjeringer. En ny mørkeblå regjering vil utfordre fagbevegelsen på en rekke områder. Det kan utløse behov for å bygge allianser med YS, Unio eller andre organisasjoner.

Selv om mye av debatten vil dreie seg rundt LO-lederen, må valgkomiteen sette sammen en ledelse som samlet fungerer optimalt. I en krevende framtid kan det være viktigere enn om lederen heter Gerd, Tor-Arne eller noe helt annet.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 19/2012)

Annonse
Annonse