JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Roman: «Eitranes»

Det hender forfatter Lars Ove Seljestad er forbannet. Da går det som regel ut over middelklassen

Han har tidligere ved flere anledninger markert seg som en tydelig arbeiderklasseforfatter. I sin siste roman «Eitranes» bekrefter Lars Ove Seljestad dette.
EITRANES: Det hender arbeiderlitteraturforfatteren Lars Ove Seljestad er forbannet. Da går det som regel ut over middelklassen.

EITRANES: Det hender arbeiderlitteraturforfatteren Lars Ove Seljestad er forbannet. Da går det som regel ut over middelklassen.

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

 

– Er det ikke mulig å kombinere de to verdener – livet i akademia og livet på smelteverket?

– Det er jo det jeg prøver på, både i livet og i litteraturen, sier Lars Ove Seljestad.

Monumental

Det var da en overraskende tjukk bok, håper jeg rekker å lese den før jeg skal møte forfatteren, tenker jeg da jeg en fredag ettermiddag henter «Eitranes» hos forlaget Aschehoug. Og helga er lang, skjønt ikke evig, men jeg rakk å lese de 504 sidene pluss å møte tidsnok til avtalen vår.

– Jeg har alltid ønsket å skrive en stor og tjukk roman. Blind, min debutroman, var også stor, sier Seljestad.

Under innspurten kuttet han 80 A-4-sider i manus, boka har ingen kapitler – og forfatteren innrømmer at det er mye tekst. Men så har han hatt dette i kropp og sjel lenge.

– Eitranes er mitt viktigste litterære prosjekt, den er et monument over smelteverksindustrien og den uformelle arbeiderkulturen, sier han.

 

Drittlei

Seljestad har aldri lagt skjul på at han mener det er viktig å korrigere synet på det som i dag blir presentert som arbeiderlitteratur.

Hva som anses som arbeiderlitteratur i dag er det middelklassen som bestemmer, ikke arbeiderklassen sjøl. Og middelklassens definisjon av, og forsøk på å skrive arbeiderlitteratur, bare bekrefter middelklassens nedlatende syn på arbeiderklassen, mener han. Et synspunkt han har hatt en god stund.

– Det er de samme folka som heier på hverandre, som speiler seg i hverandre – jeg er så drittlei.

Skjønnlitteraturens Odda

Romanen «Eitranes» handler om Halvard som drar til Bremen for å bli akademiker. Han har en doktorgrad i kofferten, men vil nå bli professor ved universitetet.

Halvard flykter fra hjembyen Eitranes og har ingen planer om å se seg tilbake. Så gjennomgår han en eksistensiell krise.

Og da faren ligger for døden, vender Halvard tilbake til Eitranes og skjønner raskt at det var noe verdifullt i det han flyktet fra, i industriarbeiderkulturen til bestefaren, faren og broren Vidar. Smelteverket, samholdet, solidariteten.

Kjartan Fløgstad, en forfatter som både industriarbeideren Vidar, bror til hovedpersonen Halvard, og den høyst levende og virkelige Lars Ove har sansen for, har omformet virkelighetens Sauda til skjønnlitteraturens Lovra. Seljestad innrømmer glatt at Eitranes er hans fiksjonaliserte Odda.

Essayistikk

Tematikken i Seljestads nye roman er den samme som i debutromanen «Blind», men med en noe annen tilnærming. Klassereisen er sentral, og sjøl om forfatteren er fornøyd med «Blind», hadde han denne gangen behov for å skildre det hele mer håpefullt. Han er ikke lenger så rasende, mener han.

Avisa Klassekampens anmelder mener at Seljestads tone denne gangen er mer sørgmodig, at de første 200 sidene er gode, men innvender at de resterende sidene ligner mer på en kronikk.

At det er et stilskifte her, er forfatteren med på sjøl om han avviser at den siste delen er en kronikk. «Eitranes» er en idéroman som inneholder et stort kulturhistorisk og politisk essay, som vil diskutere og løfte fram perspektiv som er underkjente i norsk samtidslitteratur.

Det hele formulert gjennom et flettverk av arbeiderklassens fortellertradisjon, og en oppdagelsesferd inn i den voksne arbeidsvirkeligheten som Halvard aldri lærte å kjenne som barn.

Men Seljestad er likevel skuffet over at det ikke skulle være lov med essayistiske innslag i en roman. Når andre forfattere, sånne som for eksempel Karl Ove Knausgård kan gjøre det i over 400 boksider – og til og med få kred – så kan altså ikke Seljestad, tenker han.

– Kanskje orker ikke middelklassen å lese essayistiske tekster om arbeiderklassen og fabrikklivet, sier han.

Klassesvik

En klassereise betraktes ofte på ulikt vis avhengig av hvem brillene sitter på. Seljestad mener en klassereise også kan være et klassesvik. Og han stiller spørsmålet om dette sviket må være en bevisst handling. Kanskje skjer det helt ubevisst?

– På et teoretisk nivå er klassereisen også et klassesvik, men i praksis skjer det mest sannsynlig uten at den klassereisende sjøl er klar over det. Men du vil som klassereisende alltid vende ryggen til og forlate de du vokste opp sammen med, sier han.

Og legger til at det fins mye sjølundertrykking i arbeiderklassen, du skal ikke tro at du er noe, at du er bedre enn oss – Janteloven lever i beste velgående i arbeiderklassen som i resten av samfunnet.

Kultur, utdanning og kunnskap avvises som noe som ikke gjelder dem, og derfor ikke er verdt å bry seg om. Seljestad er heldigvis ikke der.

 

Ikke AKP-litteratur

Seljestad har både skrevet og snakket om arbeiderlitteratur i en årrekke – ja, han er til og med initiativtaker og sjefen for den politiske litteraturfestivalen JERNROSA som går av stabelen i Odda hvert år helt i slutten av april. På den nedlagte smelteverkstomta i den byen han vokste opp i, og fortsatt er så sterkt knyttet til.

– Hva sier du til dem som kritiserer deg for å romantisere industriarbeiderklassen?

– At de er fordomsfulle. At de tar feil. De må tåle at det fins andre måter å se arbeiderklassen på, at det fins andre perspektiver og blikk enn de negative og nedlatende, sier Seljestad.

– Jeg skriver ikke AKP-litteratur, i Eitranes ironiserer jeg over den type litteratur, jeg prøver i motsetning til AKP-litteraturen å gi et ærlig bilde av hva industriarbeiderkulturen kan være på godt og vondt.

– AKP-litteraturen er 50 år gammel, du kan ikke komme trekkende med den nå og bruke den mot meg, sier Seljestad.

Han mener romanen er en protest mot all den elendighetslitteraturen som kaller seg arbeiderlitteratur, og en protest mot middelklassens problematisering av sine nærsynte og ofte bagatellmessige livskriser.

Middelklassens elendighet

Seljestad er både engasjert og rasende på samme tid. Ikke minst når han snakker og skriver om middelklassen, dens liv – og ikke minst dens syn på litteratur.

– Hvorfor er du så forbanna på dem?

– Fordi mange av dem ikke ser at det fins en virkelighet utenfor det sjølsagte, utenfor dem sjøl, utenfor det middelklassen hele tida tar for gitt.

– Og fordi de sitter med makta til å definere hva som er god og dårlig litteratur, og, i siste instans, hva som er gode og dårlige liv. Noen av dem mener at arbeidsfolk ikke henger med i samfunnsutviklinga, men lever i fortida og hyller livet sånn det en gang var. Her taler de mot bedre vitende, her tar de fullstendig feil, sier Lars Ove Seljestad.

Les også: Prissjokk og lønnstap: – Mange har glemt at Ola Nordmann ikke alltid har så mye penger

Annonse
Annonse