JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Helga Flatland er en av våre mest talentfulle forfattere. Siden hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2010 – den beste indikatoren på talent blant skjønnlitterære forfattere her til lands – har hun fullført trilogien om de tre vennene som valgte ulike veier her i livet, og hun ga for to år siden ut romanen «Vingebelastning». Fire romaner som tematiserer det nære og det såre – det mellommenneskelig og dets utsatthet.

«En moderne familie» – årets roman – følger tematisk opp de foregående. Da de to syttiåringene Torill og Sverre reiser til Roma for å feire sistnevntes fødselsdag og tar med seg sine tre barn pluss ektefeller og barnebarn, avslører de samtidig at de skal gå fra hverandre – at de skal skilles. For barna blir dette en sterk opplevelse, det oppleves som meningsløst – og det skal etter hvert vise seg å få store konsekvenser for deres egne liv. Det er fristende å ty til klisjeen «alt henger sammen med alt». Barna – to døtre og en sønn ¬– skjønner raskt at navet i deres liv har vært foreldrene og huset på Tåsen. Flatland skriver godt, hun har full kontroll over sitt persongalleri. Det er få svakheter i teksten. Men siden hun konstruerer en krise ut av denne skilsmissen – hvorfor tråkker hun ikke like godt litt hardere til?

Kanskje er en av grunnene til at det potensielle konfliktstoffet i denne fiksjonen blir såpass nedtonet er at Flatland nesten som i en vitenskapelig avhandling eller en journalistisk reportasje lar alle stemmer komme til orde. Her får nemlig de to søstrene og den noe yngre broren – attpåkladden – få framføre hver sine historier. De har sågar fått flere kapitler til å legge fram sitt perspektiv på saken.

Samme metodikk har for øvrig forfatteren brukt i sin tidligere bøker også, men det er ikke bestandig dette fungerer like godt. Flere perspektiver, flere blikk, utvider jo ofte historien og gir den langt flere nyanser. Men en forfatter som for eksempel Thomas Bernhard har vist den lesende verden at det fins alternative skrivestrategier.

For er det noe jeg savner i Flatlands roman så er det litt mer temperatur. Vi leser at de er sinte, skuffede og deprimerte. Men det er ikke like troverdig da vi ikke føler det like sterkt – språket er ikke dramatisk nok. Skilsmisser, ufrivillig barnløshet – for bare å nevne noe – er sterke saker som roper på flere utropstegn og irrasjonelle følelsesutbrudd. Her turneres dette kanskje litt for akademisk.

Helga Flatland er imidlertid fortsatt en forfatter det er vel verdt å lese sjøl om hennes siste roman ikke er hennes beste.