JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

– En gammel drøm gikk i oppfyllelse, sier han i dag om starten på sin forfatterkarriere.

For i 2007 vant Izzet Celasin med boka Svart himmel, svart hav en utlyst litteraturkonkurranse om den beste politiske romanen i Norge.

Måtte lære norsk

Allerede som tenåring, mens han gikk på gymnaset, skrev han dikt.

– Jeg var ingen dyp poet, sier han smilende og forteller om en kjæreste som var mye dyktigere enn ham. Men etter hvert tok politikken den unge Izzet. Mange år seinere, mens han satt fengslet, hadde han både muligheter og tid til å skrive. Men det ble mest brevskriving. Bøker var det forbudt å lese.

Da han som politisk flyktning kom til Norge i 1988, skjønte han at oppholdet kunne bli langvarig – han måtte lære seg norsk. Han gikk på Rosenhof skole i Oslo, og tok morsmålslærerutdanning på Sagene Lærerhøyskole. Men det var ikke godt nok for å skrive litteratur. Derfor leste han også mye. På slutten av 1990-tallet begynte han å skrive på norsk. Resten er historie.

Våknet på Taksimplassen

Historien starter ikke i Norge, men i Istanbul hvor han i 1958 ble født inn i en arbeiderklassefamilie. Faren, som opprinnelig stammer fra en tartarfamilie på Krim-halvøya, var elektriker på en skofabrikk, mens Izzet gikk på kostskole for fattige barn. Det var vanskelige tider i Tyrkia på 1970- og 1980-tallet. Celasin ble kjent med politisk bevisste mennesker på venstresiden. Og han var til stede på Taksimplassen i hjembyen 1. mai 1977 da 34 mennesker ble drept av skudd avfyrt mot menneskemengden fra en bygning i nærheten. En hemmelig paramilitær organisasjon sto etter Celasins mening bak drapene.

– Dette ble en politisk oppvåkning for meg. Følelsene sterke, raseriet stort, sier Celasin til LO-Aktuelt i dag nåt han forteller om de to grupperingene på den politiske venstresiden i Tyrkia fra den tida – de sovjetvennlige og de kinavennlige. Og det tredje alternativet som sto den cubanske revolusjonen nær, den grupperingen han sjøl sluttet seg til. Med Che Guevara og Fidel Castro som forbilder, ble mange i hans generasjon tiltrukket av den entusiastiske revolusjonen og geriljaromantismen.

– Vi var en gjeng halvintellektuelle med tette bånd til arbeiderklassen, forteller han.

13 års dom og tortur

Denne gjengen var det lite fordelaktig å tilhøre 12. september 1980 da militærkuppet i Tyrkia fant sted. Med USAs velsignelse, ifølge Celasin.

– Det var to alternativer – enten å gi opp eller fortsette med politisk arbeid. Jeg valgte det siste, underground, det eneste mulige, sier han.

Men hæren i Tyrkia, som ifølge Celasin arresterte 650 000 mennesker på politisk grunnlag etter kuppet, er et stort apparat. I april 1981 ble han arrestert av politiet. Etterlyst hadde han vært siden kuppet, han levde med dekknavn. Celasin fikk en dom på 13 år og ble plassert i et militærfengsel. Der satt han til juli 1986.

– Det ble mye tortur og mishandling. Vi gjorde motstand, mange døde – vi sultestreiket først i 28 dager, seinere i 34. Til slutt ble jeg løslatt på prøve. Gjorde jeg noe galt de to første årene, var det tilbake til fengsel og sone resten av dommen.

Forræder

Han ble tvunget til 18 måneders militærtjeneste i en straffeavdeling midt i Anatolia. Det fant han fort ut ble umulig. Etter 68 dager rømte han.

– Det skjedde altfor mye urett foran øynene mine, sier han.

I tyrkiske myndigheters øyne var han nå blitt en forræder. Desertering er straffbart i Tyrkia, men planen var likevel ikke å forlate landet. Han skaffet seg falsk identitet og fikk jobb i en avis. Det ble vanskeligere og vanskeligere, sjansen for å bli tatt større og større. I april 1987 forlot han Tyrkia med falsk pass. Målet var Tyskland, hvor broren bodde. Men allerede ved grensa til Bulgaria ble han tatt, kom seg videre til Østerrike – men også der ble han tatt. To ganger.

– Jeg anbefaler ingen å reise inn i Østerrike med falsk pass. Grensevaktene der er ikke spesielt snille, sier han lakonisk.

Etter hvert kom han seg til Beograd som den gangen var hovedstaden i Jugoslavia. Han hadde 20 tyske mark i lomma, han var nærmest pengeløs. Kjente ingen, og var i tillegg venneløs. Hva gjør jeg nå? tenkte han. Jo, den cubanske revolusjonen hadde alltid inspirert ham. Det burde være potensielle venner blant cubanere – han dro til den cubanske ambassaden og ba om å få låne penger der. Det fikk han. Etter ei uke kom broren fra Tyskland med mer penger.

Alt er politikk

Han ble tatt i Beograd også. Og fikk omsider status som flyktning i transitt, noe som betød at et tredje land måtte hente ham fra Jugoslavia. Celasin ville til Cuba, men sånn ble det ikke.

– Hvorfor kan du lese i min siste roman Krysset en natt elven, sier han smilende.

Han traff en venstreradikal tysker som tilbød å smugle ham inn i Tyskland. Mens han ventet på dette, fikk han vite at han kunne reise til Norge. Siden har han bodd i her. Flukthistorien kan du altså lese om i Krysset en natt elven som nylig er kommet ut.

– Mitt ønske med romanen er å vise at flyktninger også har et liv, de er enkeltindivider, har ulike skjebner og er ikke bare en gruppe. Derfor har jeg forsøkt å fortelle flere enkelthistorier, sier han.

– Hva er en politisk roman?

– Et vanskelig spørsmål det er en stor diskusjon rundt. En politisk roman kan ha høy litterær verdi. Dag Solstad og Jon Michelet har skrevet sånne romaner. Sjøl ville jeg fortelle om den tida som har preget livet mitt og dannelsen av min personlighet. Siden jeg er et politisk menneske, ble det naturlig nok litteratur med politikk som tema. Mitt litterære forbilde er den sovjetiske forfatteren Mikhail Sholokhov, nobelprisvinner og mest kjent for boka Stille flyter Don som er en politisk roman. Som forfatter klarer kommunisten Sholokhov å være tilnærmet politisk nøytral. Det er godt gjort.

Celasin forteller videre at han forsøker å kombinere et politisk budskap med en troverdig gjengivelse av vanlig folks hverdag, men innrømmer at dypest sett så er alt politikk.

– Og nylig avdøde Yasar Kemal, kanskje den mest kjente tyrkiske forfatteren i Norge – syns du han burde fått nobelprisen i litteratur?

– Tja, litterært sett er han bedre enn Orhan Pamuk som fikk nobelprisen. Alle lesende tyrkere har et forhold til Kemal til tross for at han var sosialist.

Arbeiderklassen

I en replikkveksling mellom medfangen Deniz og Adam, forfatterens alter ego i romanen Ingen manns land, kan vi lese dette:

Arbeiderklassen gir blaffen i at vi råtner her. – Du er skuffet over å bli sviktet av arbeiderklassen? – Det er ikke det som er poenget, avbrøt Deniz utålmodig. – Jeg forguder ikke arbeiderklassen. Uten gode råd vet de aldri hva de driver med. De har vært soldater i alle imperialistiske kriger. Selv da de ble slaktet av maskingeværer, protesterte de ikke. Det var de som stemte Hitler til makten. Arbeiderklassen vil ikke kjempe for noe annet enn lønnsøkning. De drømmer om klassereise, og vil støtte hvem som helst som lover dem det. Gi meg heller de småborgerlige. Det er min hemmelighet, ikke si det til noen.

– Hva syns du sjøl om Deniz' standpunkt?

– Her er det jeg som snakker! Og ikke uten en viss bitterhet. Vi risikerte tross alt mye for å tale arbeiderklassens sak. Da vi ble fengslet og torturert, fikk vi ingen støtte fra arbeiderbevegelsen. Hadde den tyrkiske arbeiderbevegelsen gjort større motstand mot kuppmakerne, ville situasjonen vært annerledes. Og torturen ikke så brutal.

Persona non grata

Celasin har jobbet som tolk i Norge i 24 år nå. En flott jobb han liker godt. Men den er også vanskelig.

– Jeg lærer mye om samfunnet og kommer i kontakt med mange spennende og interessante mennesker. Jeg er statsautorisert tolk, og oversetter også litt fra skriftlige kilder. Stort sett dokumenter. Skjønnlitteratur vil jeg ikke oversette, det har jeg heller ikke tid til.

Celasin har norsk samboer, og de har sammen en sønn på 23 år. Men hjem til Tyrkia kan bare familien reise, ikke han. Det er sjølsagt sårt.

– Jeg veit ikke om innreiseforbudet vil vare livet ut, men å være desertør fra hæren er ingen spøk i Tyrkia. Jeg kan kanskje betale meg ut av dette, men det vil jeg ikke. Jeg har pengene, men det er en prinsippsak. Hvorfor skulle jeg betale penger til den tyrkiske stat, det burde heller vært omvendt, sier han.