NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

Dette er noe av det etnolog og rådgiver Bjørg Eva Aasen ved Norsk Jernbanemuseum i Hamar kan by på i utstillingen «Mørke spor».

9. april i år var det nøyaktig 75 år siden Kong Haakon, kronprinsesse Märtha og regjeringen Nygaardsvold la på flukt fra Oslo. Klokka 07 rullet toget ut fra den gamle Østbanen i Oslo mot Hamar med over 100 svært viktige passasjerer.

På radio

– Mange tror det var hemmelig at kongen reiste med toget denne morgenen. Men det ble faktisk meldt på NRK flere ganger at kongen var på vei med tog til Hamar, helt til Vidkun Quisling overtok den statlige mediekanalen. Telegrammet om kongelig ekstratog hadde nådd folket. Derfor sto det lærere og skolebarn langs linja, og på stasjonene vinket folk med flagg. Da kongen kom til Hamar litt over klokken 11 ble han møtt av skolebarn og fikk flere flagg. De er med i utstillingen, forteller Aasen.

Følget kjørte videre i bil til Elverum, som to dager senere ble bombet.

– Vi har en jernbaneskinne fra den dagen, så folk kan se hvor dramatisk det var.

Arbeiderbevegelsen fra krig til fred. Se bildene! (06.05.15)

Krigsfangene

Bjørg Eva Aasen er som et levende leksikon på jernbanehistorien før, under og etter krigen. Hun ble også brukt som rådgiver for Bjørn Westlie, som nylig publiserte boka «Fangene som forsvant - NSB og slavearbeidere på Nordlandsbanen».

Boka forteller den brutale historien om hvordan NSB brukte sovjetiske krigsfanger, der tusenvis døde, til å bygge jernbane i Norge. Tyskerne hadde gigantiske planer men greide ikke å gjennomføre særlig mye av dem. Totalt ble jernbanenettet utvidet med 450 kilometer, mens 200 kilometer ble elektrifisert i krigsårene.

– NSB-direktørene jobbet sammen med tyskerne, men ingen av dem ble dømt etter krigen. Heller ikke de som organiserte jødedeportasjonene. Lederne i NSB skrev under på disse deportasjonene. Navna finnes både i statsarkivet i Trondheim og på Riksarkivet. Sjefene visste hva som foregikk, sier hun.

For jernbaneansatte var det ikke lett å vite, men de var raske til å varsle motstandsbevegelsen når de fikk vite noe.

Etterretning

– Mange jernbanefolk var aktive i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU i Norge. X sto for ukjent og U for undercover bak fiendens linjer. Kanskje var dette den viktigste etterretningsgruppa på norsk jord. Den besto av folk som hadde yrker knyttet til infrastruktur, som jernbanefolk. Oppgaven var å samle informasjon, kart og fotografier over tyske anlegg og militære styrker. De rapporterte til Forsvarets Overkommando i London, forteller Aasen.

Det var en god korpsånd og godt samhold blant folk på samme banestrekning. Ofte var det skiftekonduktørene og andre som jobbet direkte med togene som hadde full oversikt over tyske militære tegn, slik at de visste hva slags transport det var. De noterte mens de koblet. Meldingen ble skrevet med usynlig blekk eller avfotografert til mikrofilm. Koder og beskjeder om hva de hadde sett ble videresendt.

– Det var et fantastisk system, sier Aasen.

Hun tror dette ikke er så godt kjent fordi alle medlemmene i XU hadde blitt avkrevd et taushetsløfte om at gruppa aldri skulle bli kjent. Først i 1988 opphevet forsvarsminister Johan Jørgen Holst løftet, men da var mange som kunne fortelle allerede døde.

Utstillingen «Mørke Spor» gir besøkende litt innsikt i dette, og kan også lære om angrepet på Dombås stasjon. I tillegg ble Raumabanen og Åndalsnes ødelagt. Også kampene i Narvik, som var et viktig mål for tyskerne på grunn av Ofotbanen, er berørt i utstillingen.

Illegalt arbeid

NJF-magasinet har besøkt museet sammen med tidligere konduktør Holger Westby som bodde på Strandlykkja stasjon under krigen, og fått en smakebit av den temporære utstillingen som vil omhandle jernbanen under 2. verdenskrig.

– Utstillingen «Mørke Spor» vil ikke handle så mye om russerfangene eller hvorvidt NSB-sjefene var nazister eller ei, men vil gi et unikt innblikk i den sentrale rollen de ansatte ved jernbanen hadde i motstandsarbeidet. I tillegg vil det foreligge unik bildemateriale samt noen gjenstander som aldri tidligere er vist for offentligheten, opplyser Aasen.

Bygda rister

En av dem som har bidratt med både materiale, bilder og egne fortellinger er Holger Westby (86) fra Stange. Han var ung, men husker fortsatt livet i stasjonsbygget på Strandlykkja der moren hans Marie Westby var stasjonsmester og faren Hjalmar var banemester under krigen. Selv har han vært jernbanemann i hele sitt yrkesaktive liv.

– Min oldefar, min bestefar og begge mine foreldre var jernbanefolk så det var egentlig ikke noe valg. Jeg begynte som ekstrabetjent i Hamar, deretter jobbet jeg som bremser til jeg ble konduktør, hele tiden organisert i NJF, forteller han.

Strandlykkja stasjon var en tidligere stasjon på Dovrebanen i Stange kommune. Familien Westby bodde i vokterboligen og stasjonsbygget under hele krigen. Marie Westby skrev dagbok fra 9. april 1940 til freden kom. Kampene ved Strandlykkja sto fra 14. til 17. april 1940, under tyskernes framrykking nordover langs Mjøsa.

– Jeg husker jo en del fra disse dagene men det var sterkt å høre mammas fortellinger og lese hennes dagbok om hvordan krigshandlingene påvirket henne. Mamma ble selv en brikke i flyktningarbeidet og hjalp norske flykninger videre til Sverige i perioden fra 1942 til krigen tok slutt. En del scener har jo brent seg fast, forteller Westby.

Usikkerhet

Synet av døde soldater i hagen var sterk kost for en 12-åring.

– I fire dager mens kamphandlingene pågikk måtte vi evakuere, men måtte nedom for å fôre dyra. Tre nabofamilier mistet huset, og også vår vokterbolig var sterkt skadet. Jeg husker vi gikk ned for å rydde opp og sette inn vinduer og dører. Jeg ruslet rundt og skvatt da jeg fant to døde norske soldater i hagen. De lå på ryggen der, forteller han.

– Vi ante ikke hva som skjedde, og ettersom vi ikke fikk høre på radio var det vanskelig å orientere seg. Telefonene var avlyttet, men jeg husker vi fikk illegale aviser fra Hamar som kom med toget. De var gjerne pakket inn og gjemt på spesielle plasser, forteller Holger Westby.

Noe av dette skriver også moren om i dagboka si. En del av hennes historie ble offentligjort i forbindelse med en utstilling om kvinner i jernbanen på museet i 2013, men hennes arbeid om hvordan hun skjulte flyktninger er lite kjent.