JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det gikk en kjempe igjennom landet

og hæin var ydmyk og hæin var stor.

Hæin trådte varsomt på væg og vidde

og hæin for itte med store ord

og itte veit je, men jamen trur je –

at hæin var redd for å setta spor

Sånn går første verset av Erik Byes minnesang til vennen Alf Prøysen, skrevet 23. november 1970, samme dag som Alf Prøysen døde. Ordene oppsummerer at en epoke var over. Alf Prøysen skulle ikke lenger få en dag i mårå, med blanke ark og fargestifter tel – hele landets visedikter var og ble borte.

Fargerik verden

Inge Eidsvåg, forfatter og mangeårig rektor ved Nansenskolen, sier det sånn:

– Når Alf Prøysen var på radioen, fikk jeg et annet syn på verden. Den ble full av farger.

Eidsvåg minner om at det året Prøysen døde, var det fortsatt sånn at seksuell omgang mellom menn var straffbart. Det var et Norge som var mye mindre åpent enn det er i dag. Nå rommer landet vårt innvandrere fra 216 stater, hvorav halvparten kommer fra et annet europeisk land. Hvordan ville Prøysen forholdt seg til dette?

Alle mennesker er like mye verdt, mente Prøysen.

– Mer enn noen annen løfter han opp de små, de svake, de fattige, de utstøtte. Vi er alle med i livets maskerade, skrev Prøysen, sier Eidsvåg.

Griskokk

Men hvem var Alf Prøysen – hvor kom han fra?

Han het egentlig Olafsen til etternavn, men tok navnet Prøysen etter husmannsplassen på Rudshøgda i Ringsaker hvor faren Olaf og moren Julie slo seg ned. I erindringsboka Det var da det og itte nå skriver Alf: «I Prøysen var det som i andre husmæinnshem. Det var ei stor stugu; der sto det to senger etter veggom og ved døra sto det en slagbenk. Så hadde vi en langkrakk og et skattøll og to trestoler tel. Og så en pillestæill, da. Og en etasjeomn med et ringhøl.»

Det var så lite og trangt for en familie på seks at en skulle kanskje tro at unga trakk utendørs. Men nei da. Prøysen skriver: «Jeg likte meg så godt inne. Je fraus bære ved tanken på å gå ut. Men bror min var ute både tidlig og seint og hain likte det. Je likte bæst å sitta inne og tegne je.»

Jo, han var annerledes, han Alf.

Fra det sterkt klassedelte hedmarkssamfunnet på Ringsaker i forrige århundre, der husmannsvesenet dikterte livsvilkårene, flyttet den skoleflinke Alf Prøysen først til Kløfta og Sørum på Øvre Romerike, deretter til Asker og endte til slutt opp i Nittedal på Nedre Romerike i 1948 — «det året je var sjenni», som han sjølironisk har skrevet. Da hadde han vært griskokk i mange år. Det laveste trinnet på den sosiale gårdbrukerstægan.

Dypt alvor

I Nittedal bygde han hus og lagde barn. Først kom datteren Elin i 1949, to år seinere kom Ketil. Utover på 1950-tallet, og særlig 1960-tallet, økte populariteten hans. Men rik ble han aldri.

– Til å begynne med hadde vi ikke innlagt vann, vi hadde utedo og ikke telefon, forteller Elin Prøysen til LO-Aktuelt.

Hun husker fortsatt hvor godt lag faren hadde med barn.

– Pappa sa alltid at unger kan du ikke lure, de applauderer ikke av ren høflighet. Og blir det for kjedelig, så gidder dem ikke høre på.

Det ble sjelden kjedelig å høre på Alf Prøysen.

Datteren forteller at faren likte å jobbe i rom der det var folk, for eksempel i radioresepsjonen i NRK. Eget kontor hadde han verken der eller hjemme. Omlag 500 viser skrev han, mange av dem framført i NRKs «Søndagsposten». Og 753 stubber, en slags petiter, trykket Arbeiderbladet mellom 1951 og 1970. Til illustrasjoner av Borghild Rud, en av hans nærmeste kunstnervenner. I tillegg skrev han romanen Trost i taklampa, den nevnte erindringsboka og novellesamlingen Dørstokken heme. Engelsk lærte han seg aldri, han snakket østlandsdialekt – men hans litterære språk var hedmarksdialekten som han hele tida var tro mot.

– Hedmarksdialekten var det språket pappa tjente penger på. Varemerket hans var humoren, men rett bak den lå et dypt alvor, sier Elin Prøysen.

– Men noen protestvisesanger er han vel kanskje ikke?

– Pappa sa til Arbeidermagasinet, hvor han sjøl leverte mye stoff, at selvfølgelig er det mye å protestere mot, men en skal ikke leite etter noe å protestere mot.

Arbeiderlitteratur

– Er Prøysen en arbeiderforfatter? Snakker vi om en litteratur om arbeidere, av arbeidere og for arbeidere?

Det er Bjørn Ivar Fyksen, stipendiat i nordisk litteraturvitenskap ved Høgskolen i Hedmark og litteraturkritiker i Klassekampen som stiller spørsmålet. Fyksen har redigert boka Alminnelige arbesfolk. Om Alf Prøysens prosaforfatterskap og svarer ja på spørsmålet. Eller mer presist: Prøysen er arbeiderforfatter også. For ifølge Fyksen er ingenting arbeiderlitteratur i seg sjøl. Prøysen må leses som en arbeiderforfatter om han skal kunne forstås som akkurat det. Og denne lesningen er det ifølge Fyksen godt belegg for. Klasseskillene mellom husmenn og herskap er riktig nok ikke alltid like godt uttalt i Prøysens prosa, men han var hele tiden opptatt av sitt oppvekstmiljøs indre liv. Det er lite klasseoppgjør å finne, armoden virker kjent og trygg – noe de forsonte seg med.

– Konfliktlinjene hos Prøysen går like gjerne husmennene mellom som mellom klassene. Det handler mye om husmennenes indre liv. Romanen Trost i taklampa tematiserer klasseskiller og fortjener merkelappen arbeiderlitteratur. Den handler jo om arbeidsfolk i et klassedelt samfunn og ungdommens flukt fra landsbygda. I Sverige blir denne romanen entydig forstått som arbeiderlitteratur. I Sverige ses Prøysen på som satiriker, i Norge som pratmaker, sier Fyksen.

Gerhardsen-epoken

– Prøysen sjøl gjorde vel en gedigen klassereise?

– Ja, men det gjorde han sammen med mange andre i sin tid. Steinrik ble han jo aldri. Og mindreverdighetskomplekser slet han med hele livet – det at han ikke var fin nok, sier Fyksen som ikke vil karakterisere Prøysen som noen typisk opprører.

Ole Karlsen, professor i nordisk litteraturvitenskap og leder av forskningsprogrammet om Alf Prøysen ved Høgskolen i Hedmark, mener at Prøysen skriver annerledes enn sine forgjengere blant de norske arbeiderlitteratene, som for eksempel Nini Roll Anker og Torborg Nedreaas. Prøysen skriver en annen type arbeiderlitteratur – ikke den patospregede som Rudolf Nilsen og Arne Paasche Aasen var typiske representanter for. Karlsen mener at klangen etter ml-litteraturen på 1970-tallet heller ikke gjør merkelappen «arbeiderlitteratur» så veldig godt egnet.

– Prøysen skriver i ei tid da vi var lykkelige – epoken da Gerhardsen styrte landet, da vi var på vei mot den nordiske modellen. Det ligger i Prøysens tekster en nostalgi over en svunnen tid der husmannsvesenet blir borte. Kanskje er det i denne nostalgien Prøysen er politisk? spør Karlsen. Han undrer seg på hvorfor ikke Prøysen er representert i LOs sangbok.

Også forfatter Stein Erik Lunde er i boka Dra krakken bortåt glaset inne på at Prøysens framgang og karriere er vevd nøye sammen med Arbeiderparti-regimet i perioden 1945-65.

Lunde skriver: «Som forfatter og artist var Prøysen en særdeles viktig fortolker av denne perioden i norsk historie; han satte ord på det alminnelige mennesker opplevde av strev og framgang, gleder og sorger. Også når han skrev og sang om tida før krigen, de harde 30-åra, var han en fortolker av samtida, i og med at han satte ting i historisk perspektiv. Han hjalp folk å se den velstandsøkningen som hadde funnet sted siden den gang, og som de var en del av.»

Dro hjemmefra

Industriarbeiderne mangler i Prøysens litterære univers. Kanskje skyldes det at han ikke hadde noe erfaring med industrien?

– Flukten fra landsbygda har industrireisningen som bakgrunn og kulisse. Denne utviklingen ble opplevd av bøndene på landsbygda som katastrofal. Prøysen visste at ble du igjen i bygda du kom fra, opprettholdt du det rigide og klassedelte bondesamfunnet, sier Fyksen.

Prøysen valgte å flytte til byen.

– Finner vi en bitterhet hos Prøysen?

– Hans kone Else sa for en ti-tolv år siden at Alf Prøysen ikke hadde noen positive følelser for Rudshøgda og Ringsaker. Men om det ligger noe bitterhet eller opprør her, er vanskelig å si. Fysisk stakk han fra hjembygda, men aldri litterært. Prøysen foraktet nok ikke storbonden som sådan, men systemet. Kanskje det er sånn at Prøysen overlater til leseren å ta oppgjøret, sier Bjørn Ivar Fyksen.

Opprørsk barnelitteratur

Eller ligger det en større grad av opprør i Prøysens barnelitteratur enn i voksenlitteraturen? Det mener i hvert fall Helene Heger Voldner som har skrevet en masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har spesielt tematisert Prøysen som politisk dikter med blikket rettet mot barnelitteraturen.

– Teskjekjerringa er opprørsk. Hun lar seg ikke tråkke på. Som liten tar hun opp kampen. Prøysen ville vise at barn hadde en verdi i seg sjøl og at urettferdighet ikke var noe mer akseptabelt blant unger enn i de voksnes verden. Mange av Prøysens karakterer er avvikere. Og han forsvarer alltid de som er annerledes, sier Voldner.

– Hvorfor er Prøysen mer opprørsk i barnelitteraturen?

– Fordi det er større åpning for det. Her kunne han leke mer med fantasi og virkelighet, det litterære spillrommet er større, og virkemidlene er flere. Kanskje brukte Prøysen barnelitteraturen til å få sagt ting han ikke fikk sagt gjennom voksenlitteraturen.

Bifil

Forfatteren Ove Røsbak fikk Prøysenprisen i 1980, bare 21 år gammel. Tolv år seinere ga han ut biografien Præstvægen og sjustjerna, en biografi han fikk mye ros for. I høst kommer biografien i ny og utvidet utgave. Det er særlig Prøysens seksuelle legning som bifil Røsbak nå har flettet inn i kapitler der dette er relevant. Det fins tydelig spor i den første biografien også, men det var først gjennom en hektisk debatt i Dagbladet i 2004 dette ble et tema for offentligheten. Særlig etter at den profilerte homoaktivisten Kim Friele fortalte Dagbladets lesere at hun og Prøysen snakket om dette allerede i 1967.

– Hadde det kommet ut da, ville det blitt komplett skandale. Men Prøysen ville at det skulle bli gjort kjent etter hans død, sier Røsbak til LO-Aktuelt.

Røsbak, som også kommer fra Ringsaker (Furnes), forteller at han skrev et sørgedikt da Prøysen døde. Røsbak var 11 år gammel, kjente stemmen til Prøysen gjennom radioen, men møtte ham aldri.

– Prøysen var sterkt knyttet til hjemstedet og familien sin, men var en følsom person som var såret over bygda si, sier Røsbak.

Han forteller at det var særlig etter lesningen av romanen Trost i taklampa han så noe mer enn koseprøysen – det var da Røsbak oppdaget det skarpe blikket.

– Prøysen hadde få nære venner, men var trofast mot sine skillingsviser og ville aldri selge seg til de hugguskakke, de intellektuelle, sier Røsbak.

– Var han en arbeiderdikter?

– Ja, i dypeste forstand. Han var en utpreget storyteller, sviktet aldri sine røtter og gikk alltid det undertrykte individets ærend. Han var i psykologisk forstand sjøl undertrykket, blant annet på grunn av sin seksuelle legning. Følte han seg usikker, trakk han seg unna.

Borte, men lever lell

Prøysens sterkeste litterære sider mener Røsbak er det kortfattede uttrykket. At han ikke er sitert på fortauene langs Storgata i litteraturfestivalbyen Lillehammer, som så mange andre norske forfattere, syns Røsbak er en skandale.

– Han var språklig musikalsk og tok språket på kårdespissen. Han var født ironisk. Satiren og den gode ironien, den kraftfulle – det var hans varemerke.

– Hvor sto han partipolitisk?

– Han hadde et politisk oppdrag for Arbeiderpartiet en gang, men ble skuffet. Han var ikke noe glad i politiske partier, han var mer å regne som en anarkist.

– Ble han påvirket av suksessen?

– Ja, det er klart, men han tok aldri av – han hadde for mye klokskap til det. Livet hans var tragisk, ikke minst fordi han måtte skjule sin seksuelle legning. Han dør med gallekreft bare 56 år gammel – han dør som en ulykkelig mann, sier Ove Røsbak.

Trøsten får de som trenger det hente i siste verset av Erik Byes minnedikt:

Hæin gjorde slitern mer rak i
ryggen, hæin tente lys over
gråbeinskveld.

Hæin sang for æille, men helst
for unga, og dom veit best
at’n Alf var tel

og itte veit je,

men jamen trur je –

om hæin er borte så lever’n lell.