MARTE BJERKE

marte@musikkultur.no

Drømmen om å holde julekonsert med romfolk er blitt virkelighet for Solfrid Molland. Planen er at prosjektet skal bli en tradisjon. Trekkspilleren, sangeren og pianisten har tatt initiativet til konsertene der tiggere og gatemusikanter er stjerner for en kveld. Fascinasjonen for romfolket og deres musikk er på ingen måte ny.

– Det var denne musikken som møtte meg først i livet. Pappa og brødrene hans spilte trekkspill til dans. Pappa spilte både sigøynerviser og ungarske taterviser, og jeg husker at mamma hadde en plate med russisk folkemusikk. Det var noe med inderligheten og tilstedeværelsen i denne tradisjonen som grep meg allerede som liten. Jeg spilte i hjel den plata, forteller Molland, som er utdanna klassisk pianist.

I den klassiske litteraturen fant hun også igjen barndommens musikk.

– Det var fascinerende å oppdage denne tradisjonen i verker av komponister som Bartók og Liszt. Sigøynermusikken står nært kjernen av noe veldig europeisk. Den har utvikla seg til flamenco i Spania, string swing i Paris og sigøynerballader i Russland. Vi trenger ikke dra til Amerika for å finne vår blues, vi har et folks klagesang i våre egne bakgater, poengterer Molland, som om en times tid skal spille for en nesten fullsatt metodistkirke i Sarpsborg.

Les også: TV-stjerner i Ungarn

Kjendis fra Oslos gater

Saksofonisten Ion Cantaragiu Rasturnel er nærmest blitt en institusjon i Oslos gater. Men vi er ikke vant til å treffe ham her, inne i kirkerommet, uten en kopp foran seg.

Han spiller som han aldri har gjort annet, og det har han for så vidt ikke heller. «Da jeg var fem år begynte jeg å spille i bandet til faren min. Selv i søvne øvde jeg,» forteller Rasturnel i coveret til plata Musikken er mitt fedreland, som Molland ga ut sammen med flere rommusikere i 2014.

– Jeg gikk på gata og lette etter dyktige musikere å jobbe med. Forholdet til Rasturnel er både blitt til et vennskap og et profesjonelt samarbeid, forteller Molland.

Her i Sarpsborg er det ingen gatemusikanter å oppdrive. Alle er visst dratt hjem til jul. Rasturnel er derfor henta inn fra Oslo.

– Det tok helt av!

Molland og Gjertruds sigøynerorkester har besøkt Stavanger, Haugesund, Bergen, Sarpsborg og Oslo på sin juleferd. De profesjonelle musikerne utgjør en fast kjerne, mens ensemblet av tiggere og gatemusikanter varierer fra by til by.

– I Bergen tok det helt av! Ryktet spredte seg om at det var noen hundrelapper å tjene på å synge i koret, så det møtte opp rundt 25 stykker. Og som de leverte, sier en begeistret fiolinist og bandleder Gjertrud Økland.

Øvelsene med koristene har stort sett foregått på gata.

– Jeg har opplevd både på reiser i Europa og i Romania at når jeg har med trekkspillet, fungerer det som en døråpner. Akkurat som i jazzen finnes det en del standardlåter i denne tradisjonen, musikk alle kan, forteller Molland.

Å se bak tiggeren

Musikerne bruker ord som «gripende» og «magisk» for å beskrive hva de har vært med på den siste uka, et knippe konserter der også publikum har slengt seg med i rein iver. Flere ganger har nivået på gatemusikantene imponert.

– Det var blant annet en som sang helt fantastisk. Det er gøy når noen kommer fra gata og presterer på et sånt nivå, sier cellist Helene Waage.

Molland trekker fram konserten i hjembyen Haugesund som en spesielt sterk opplevelse.

– Koret hadde øvd inn Deilig er jorden på norsk. Det var veldig sterkt å synge den med rom. Publikum gråt. Jeg tror de gråt fordi de har sett tiggere sitte på gata, mens nå så de mennesket og historien bak. Det er kanskje også noe av intensjonen bak disse konsertene: Først og fremst å vise den sterke musikkulturen til romfolket, men også å hjelpe oss til å se mennesket og ikke bare tiggeren, påpeker Molland, og legger til at hun som musiker nærmest er blitt avhengig av den kraften og tilstedeværelsen romfolket bringer inn i musikken.

– Jeg skjemmes

En time før konsertstart i Metodistkirken i Sarpsborg er det lite panikk å spore, til tross for at musikerne spiller med saksofonist Rasturnel for første gang. Noen jazzstandarder og et par tradisjonelle melodier følges av litt nonverbal konferering – Rasturnel snakker verken norsk eller engelsk – før de blir enige om kveldens program.

Snart skal den erfarne saksofonisten tilbake til Oslo, der han deler rom med kona og flere andre. Han spiller for å forsørge datteren som har fem barn, og som blei forlatt av mannen sin. «Nå er jeg sliten og har vondt i lungene,» forteller han i coveret til Musikken er mitt fedreland. «Det er mange som kjenner meg igjen på gata i Oslo og gir meg penger hver dag. Jeg skjemmes over å sette folk i den posisjonen. Hvis jeg hadde funnet en annen løsning, ville jeg reist hjem med det samme. Jeg står i dyp takknemlighet til nordmenn som setter mat på bordet til min familie.»