JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han debuterte med ei bok om taterne for 19 år siden. Siden den tid har han skrevet ei rekke med sakprosabøker som kan ta pusten fra de fleste. Det er ytterst tvilsomt om det fins en mer produktiv forfatter her til lands enn Thor Gotaas.

For et par år siden ga han ut boka «Mitt liv som middels langrennsløper». Boka fanget min oppmerksom og nysgjerrighet ikke minst fordi han ikke bare har skrevet mange bøker om norsk skihistorie, men også den moderne bibelen om Birken – et løp han for øvrig sjøl har gått flere ganger.

Boka om hans liv som middels langrennsløper er imidlertid annerledes enn det meste andre han har skrevet om skiløpingens gleder. Her er han nemlig subjektiv, her er det ikke andres liv og prestasjoner han deler – her byr han på seg sjøl. På sine egne oppturer og nedturer. Her får vi vite hvorfor en så dedikert langrennsløperentusiast ikke ble verken verdensmester eller norgesmester på ski. Men ble det som tittelen på boka indikerer.

Som i alle de andre bøkene om langrennssportens gleder, er også denne en ren kjærlighetserklæring – et utsagn som for øvrig også Vegard Ulvang har skrevet under på.

Vi møter den unge Thor fra da han tok sine første stavtak hjemme på Hedmarken og til hans siste skiturer i Nordmarka i Oslo hvor han nå bor. Noen av de store løperne fra moderne norsk skihistorie unnlater han sjølsagt ikke å nevne – han kjenner og kjente jo flere av dem. Det kanskje mest rørende gjensynet er med Ivar Formo, den olympiske femmilsmesteren fra 1976 som skulle være en så sympatisk kar. Og som døde under en treningstur ikke langt fra hytta si på Mylla. Men ellers er Gjermund Eggen, Ole Ellefsæter, Oddvar Brå, Bjørn Dahlie, Marit Bjørgen og Therese Johaug også med – for bare å nevne noen.

I god gotaask ånd får vi som lesere innblikk i livene til mer ukjente skipersonligheter. Folk som aldri har vært på TV eller i Sportsrevyen, men som har betydd mye for sporten likevel. Og som har betydd mye for Gotaas. Boka er jo egentlig en hyllest ikke bare til langrennssporten, men også til alle sliterne som gjør at denne vinteraktiviteten er såpass populær her til lands. For i all sin ros av idrettsenerne, er jo Gotaas en folkets mann. Hva er da mer naturlig enn at han aldri løp fra folket på ski heller. Mer enn noen gang er det i denne boka viktig for forfatteren å understreke hvor bra det er at folk går på ski – ikke hvor fort de går.

For oss som går en del på ski, særlig når vinteren er så fin som årets, er denne boka en dopingfri vitamininnsprøyting.