– Jeg elsker å snakke om tariff. Jeg elsker det

Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

Alarmen ringer klokka fem. Sekken er ferdig pakket kvelden før, tannbørsten ligger klar, hun tar på treningstøy. Samboeren Sylwia, bakeren, er for lengst på jobb. Stina Baarne Hassel spaserer en halvtime til yogastudioet og praktiserer tett i tett med andre morgenfugler.

p

Den samme 90 minutter lange sekvensen med ashtangayoga tre morgener i uka. Kraftfulle, gjentakende bevegelser som følger pusten. Svetten renner. Klart yogaen har gjort henne sterkere i kroppen.

– Og til en hyggeligere person, ler hun, og lener seg litt ekstra over bordet.

Yogaen er ikke noe hun vurderer, hun bare gjør den. Og vips, sånn blir rutiner til.

Hva er vel livet uten gjøremål

Gode rutiner må Stina Hassel hatt en stund, for hun har rukket mye i sitt 39-årige liv. En mastergrad i statsvitenskap ble senere fulgt opp av en master i jus. Hva skal jeg bruke energien min på nå? undret Hassel, som da var nestleder i NTL Forsvaret, idet hun for et år siden satte endelig punktum i siste masteroppgave.

I samme øyeblikk tikket en e-post fra valgkomiteen i Sosialistisk Venstreparti beleilig inn. Hun var medlem i ti år før hun stilte til valg og fikk plass i SV-styret i Gamle Oslo, en bydel med store sosiale forskjeller. Partiet arrangerte over hundre aktiviteter i siste valgkamp og ble belønnet med drøye 15 prosent av stemmene i bydelen.

Rekruttere folk, bygge organisasjonen, skape entusiasme. Sånne stikkord bruker hun om sitt eget politiske engasjement. Stor arbeidskapasitet, uredd, klar i talen, blid og sprudlende, sier folk i hennes profesjonelle liv.

UTSYN: Hun vokste opp på konservative Sørlandet, men ble fort hektet på utlandet og «rettferdighet».

Martin Guttormsen Slørdal

Når tante jobber der

– Når du kan møte din egen tante på et kontor i Forsvaret, så føles institusjonen mindre fjern.

Hassel snakker om den nødvendige «forsvarsviljen» i befolkningen, at folk er nødt til å forstå at Norge trenger et forsvar som er så robust at det også virker avskrekkende på en eventuell fiende. Møtet med en sivilt ansatt tante kan nettopp være med på å ufarliggjøre denne svære og kostbare samfunnskolossen som det er litt vanskelig å bli klok på. Den er ikke akkurat som et sykehus – til bruk i det daglige.

– Målet med å ha Forsvaret er egentlig at vi ikke skal trenge å bruke det. Men vi har en moralsk forpliktelse til å stille styrker til fredsbevarende operasjoner, mener Hassel.

– SV har ikke vært så ivrige på å øke forsvarsbudsjettene. Hvordan forener du SV-medlemskapet med ditt eget syn på Forsvaret?

– SV ønsker et sterkt nasjonalt forsvar, noe som blant annet betyr å styrke hæren fremfor flere dyre jagerfly. Å stå utenfor NATO er SV-politikk, men det vil også øke kravene til det norske forsvaret betydelig. Jeg mener det er urealistisk å forlate NATO slik verden er nå, kommenterer Hassel.

Krig og tariff-forelskelse

Krig og fred og sånt har hun mye erfaring med. Som ansatt ved Forsvarets Høgskole var hun fagansvarlig for forhandlingskurs i våpenhvile. Hun har trent fredsbevarende styrker både på Balkan og i østafrikanske land som Etiopia og Kenya. Titt og ofte kunne hun få telefon fra et slitent NTL-medlem hjemme i Norge, for hovedtillitsvalgt var hun da også på reise i utlandet. Det kan kanskje virke litt smått å svitsje fra kriger og kriser ute i den store verden til i-landsproblemer på kjedelige offentlige kontorer i Norge? Hassel rister hastig på hodet.

– Jeg elsker å snakke om tariff. Jeg elsker det. Jeg begriper ikke fagforeninger som argumenterer for prosenter fremfor kronetillegg i staten, det betyr jo en mye større sluttsum for de høyest lønte. Denne politikken øker lønnsforskjellene og er med på å bryte ned tilliten i samfunnet.

p

Øynene gnistrer, de røde neglene griper rundt espressokoppen. Vi sitter i en kontinental kjellerkafé rett ved hennes egentlige arbeidsplass, hun har permisjon fra kontoret inne på området til Akershus Festning. I norsk arbeidsliv er forhandlingsretten lovfestet, det er den ikke i verdenspolitikken. Når partene først sitter ved samme bord ligner fredsforhandlinger og lønnsforhandlinger likevel ganske mye, mener Hassel. Da skal en forsøke å kompromisse seg frem til et felles resultat.

Eksotiske Lakselv

Hun kom til NTL Forsvaret som organisasjonssekretær i 2017, ble valgt til nestleder i fjor og til leder i oktober i år da tidligere leder Tom Rune Klemetsen returnerte til sin gamle arbeidsgiver. En tur til Lakselv i Finnmark er rent eksotisk for en som har jobbet mye utenlands.

Rundt om i Norge snakker hun med ansatte på kjøkken og lager, de som tar seg av vedlikehold og transport, ja, alle dem som ikke behøver militær utdanning for å gjøre jobben. Hun får høre at arbeidsmengden øker, at folk slites ut og slutter, og at stillinger blir stående tomme. Hun er bekymret for flere kutt nå som Forsvaret må spare 500 millioner kroner. Hassel er enig med forsvarssjefen når han råder regjeringen til å bruke mer penger på landets «militære evne». Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har særlig pekt på en forverret sikkerhetssituasjon i Europa og Norge etter at Russland annekterte Krimhalvøya i Svartehavet i 2014.

UTE OG HJEMME: Stina Baarne Hassel har tilbrakt mye tid i afrikanske land. Nå synes hun det er gøy å oppdage Norge på sine besøk til Forsvarets sivilt ansatte.

Martin Guttormsen Slørdal

De andres liv

Stina Hassel har også en sofaelskende side. Fra det myke hjørnet ser hun tv-serier og strikker klær, til seg selv og til de nyfødte tvilling-tantebarna i Krakow. I fjor leste hun hundre romaner. Hun gjemmer telefonen og går for de tykke bøkene. Selv om det er uker hvor hun og samboeren knapt rekker å prate med hverandre, forstår de hverandres travle liv, forteller Stina.

Når den store verden føles for langt unna lytter hun til podkaster om internasjonal politikk og leser sørafrikanske aviser. Hun husker fortsatt tv-sendingene fra 1990-tallet, da apartheidregimet sprakk og faren kommenterte fra stua at det var i Sør-Afrika historien ble skapt.

Fra Sørlandet og ut i verden

Som barn av et par joviale trøndere vokste Stina og lillebroren opp i den konservative sørlandsbyen Lillesand. Familien hadde mange venner, men siden de ikke tilhørte noen menighet skilte de seg likevel litt ut. Hun husker kveldene da hun lå musestille i senga som var innebygd i den rosa veggen, omringet av bokhyller, mens faren dysset henne i søvn med fortellinger om hvordan Norge ble bygd opp etter krigen. Om boligpolitikk og retten til utdanning.

Noen år senere reiste hun på utveksling til Johannesburg, der hun ble kjæreste med en jente og bodde i en vertsfamilie som ble frelst av Gud. Det siste var en skremmende opplevelse, synes hun. Da hun var 18, kom hun ut av skapet i Lillesand, et sted der bønneterapi for homofile fantes.

p

– Jeg er egentlig ganske overrasket over kulturforskjellene i Norge, sier Hassel, som også har bodd sammen med bestemor på Fjellværsøya.

I det lille paradiset på trøndelagskysten tok hun innmat ut av fisken på et lakseslakteri. Siden flyttet hun tilbake til Sør-Afrika og studerte flere år i Cape Town, byen hun beskriver som verden herligste, frieste. Er det ett sted i utlandet hun fortsatt reiser til, så er det Cape Town.

Inn i muskulaturen

Vi venter på et litt tabloid svar når vi spør Stina Hassel om hva hun drømmer om. Hun retter seg opp i ryggen, trenger ikke lete etter ordene, men svarer raskt, som en slags voksen versjon av den lille jenta som lå det på rosa soverommet og lyttet til historier om velferdsstaten.

– Et samfunn hvor likhetstanken fortsatt er sterk, hvor vi tar vare på de svakeste. At folk ikke er «verdige» mottakere av hjelp, det er en tanke jeg synes vokser seg stadig større der ute. Jeg kjenner på denne ulikheten i kjernemuskulaturen hver eneste dag.