Tekst: Line Scheistrøen

line@lomedia.no

Foto: Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

Da Christina Beck Jørgensen møtte opp til første arbeidsdag på «familiehotellet» i turistbyen Side i Tyrkia fikk hun utdelt én arbeidsuniform. Familien har feriert her siden hun var 13 år. Det var 40 varmegrader. Hun ble klam og svett. Lite behagelig både for henne selv og gjestene hun skulle ta seg av. Hun gikk til sjefen og ba om å få en uniform til, men fikk beskjed om at den måtte hun kjøpe selv. Med argumenter om ansattes hygiene og helse, arbeidsmiljø og hvordan gjester så på svette ansatte, overbeviste hun sjefen om at ansatte måtte få to arbeidsuniformer.

– Det var min første politiske seier! Jeg tror sjefen hørte på meg fordi jeg var nordisk og skjønte mer hvordan gjester ville reagere. Dessverre tror jeg ikke han ville hørt på meg hvis jeg var tyrkisk kvinne. Det forteller også om hvor store forskjeller det er på hva fagbevegelsen kjemper for i ulike land, som for eksempel i Tyrkia og Norge, sier Beck Jørgensen. Å jobbe som alt-mulig-ansatt på et hotell i Tyrkia, i et muslimsk land, med lange arbeidsdager og lav lønn, ga lærdom Beck Jørgensen vil ta med seg resten av livet.

Lysten på å jobbe ute i verden har kanskje avtatt noe, men hun «elsker» å reise. Og det blir aldri bare som turist, for hvor hun enn er engasjerer hun seg i folks skjebne. Om ikke lenge går turene til Russland, Palestina og Gaza. Ungdomsutvalget i Fagforbundet skal til søsterorganisasjonen i Moskva. Til Palestina og Gaza går turen privat, men Beck Jørgensen skal blant annet reise med Folkehjelpas folk.

Grensen mellom verv, jobb og privatliv er flytende.

– Det blir jo en livsstil, sier Beck Jørgensen.

På barne- og ungdomsskolen i Elverum var Beck Jørgensen overbevist om at hun skulle bli barne- og ungdomsarbeider. De sjansene skolen ga for å få arbeidserfaring brukte hun i barnehager. Det fikk henne på andre tanker.

– Det var jo slitsomt å jobbe med barn, sier hun med et smil. Fortsatt overbevist om at hun skulle jobbe med mennesker, gikk hun til den andre ytterlighetene med tanke på alder: Hun ble hjelpepleier og har i løpet av noen få arbeidsår jobbet som hjemmehjelp, som nattevakt på demensavdeling og i et bofellesskap.

– Å jobbe med eldre demente er krevende, men gir meg mye. I motsetning til å jobbe som hjemmehjelp der jeg løp rundt som en «jo-jo» og følte meg helt tom etter en dag på jobb. På dementavdelingen bedre tid til å være sammen med de eldre. Med flere hender på jobb enn i hjemmehjelpen, hadde vi mulighet til å sette oss ned, snakke og lytte, og av og til bare holde hender. Og så har eldre så mye kunnskap som vi bør få del i.

Hun lærte å strikke av en dement dame.

– Tenk: Hun husker ikke hva hun heter, men å strikke – det kan hun fortsatt.

Kunnskapen om strikking stopper ikke hos Beck Jørgensen. Hun har sågar holdt strikkekurs for aupairer. Ungdommen i Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har kafé på aupairsenteret hver søndag.

I dag har Beck Jørgensen permisjon fra jobben i bofellesskapet. Hun håper stillingen forsvinner.

– Jeg ble ansatte i 16,9 prosent stilling da jeg var 18 år. I neste måned fyller jeg 25 år, og fortsatt har jeg bare 16, 9 prosent fast. Det er ingen mening i å ha så små stillinger, mener Beck Jørgensen.

Fagbevegelsen har hun fått inn med den berømmelige teskjeen. Foreldrene har alltid vært medlemmer og faren aktiv tillitsvalgt.

– Da jeg ble gammel nok kom pappa med innmeldingsblanketten og sa: «Vær så god og meld deg inn. Jeg betaler».

I familien på fire, Beck Jørgensen har en yngre bror, forteller hun om mange politiske diskusjoner rundt middagsbordet. Ifølge Beck Jørgensen er faren og hun mest ivrige og det hender at det kan gå høylytt for seg.

Et kurs i regi av fagbevegelsen var imidlertid begynnelsen på tillitsvalgtveien Beck Jørgensen fortsatt er på. Hun ble ungdomstillitsvalgt i Elverum, og det ble verv i ungdomsutvalget i Hedmark og LO.

Så sa det plutselig stopp. Nattevakter kombinert med tillitsverv som ga høyt aktivitetsnivå på dag- og ettermiddagstid, ble for mye. I et halvt års tid var hun borte. Ville bare være hjemme, ikke på møter og ikke med venner. Sakte, men sikkert kom hun tilbake, også engasjement. I dag sier hun at hun har lært – at hun kan si at nok er nok – selv om det kan være vanskelig når tillitsvalgtarbeid er så morsomt å holde på med.

– Jeg sier det alltid til deltakere på kurs: Du må huske å ta vare på deg selv, for det er ingen andre som gjør det.

Men, om så kanskje på en litt annen måte, mener hun at man i den store LO-familien absolutt tar vare på hverandre. Hun snakker om samholdet, solidaritet og fellesskapet. Årene som nestleder og nå leder i Fagforbundet Ungdom, heltidstillitsverv med kontoradresse Oslo, har gitt henne mange nye venner. Hun må aldri være alene, så fremt hun ikke ønsker det selv.

– Vi er en utrolig flott gjeng. Jeg gruer meg allerede til det er over. Jeg gruer meg til å miste den nære kontakten som vi har i dag.

Bare for å understreke det: Beck Jørgensen har ikke tenkt å pakke sammen nå. Langt derifra. Hun har for mye på hjertet og så mange saker som hun mener mange flere må bry seg om. Situasjonen på Filipinene, norske asylmottak, tannhelse for alle, sosial boligpolitikk – for å nevne saker som kommer i løpet av samtalen. Og så søndagsåpne butikker, da. Hun har aldri handlet på en søndag. Aldri.

– Ingen MÅ handle på en søndag. Nesten ingen ønsker søndagsåpne butikker, selv ikke arbeidsgivere, men den nye regjeringen ønsker å gi oss den friheten. Hvorfor det? Når ingen ønsker den? Og hva med friheten til de ansatte?

På en stille dag får Beck Jørgensen i gang politiske diskusjoner på Facebook, for eksempel ved å skrive noe om søndagsåpne butikker.

– Jeg har startet mange diskusjoner på Facebook med venner som gir blaffen i politikk, men mange bryr seg om enkeltsaker. Facebook er et viktig verktøy for å skape engasjement hos ungdom, mener Beck Jørgensen.

Med tanke på å rekruttere unge til fagbevegelsen holder det imidlertid ikke å møte dem på facebook.

– Ungdommer trenger kunnskap om fagbevegelsen. Vi må få det inn i undervisningen på skolene. I tillegg til skolene må vi – ungdommen – ut og møte ungdommer.

Siden november i fjor har Beck Jørgensen møtt i LO-sekretariatet. Det var kongressen samme år som vedtok at det skal velges en representant av ungdomsutvalget som stiller med tale- og forslagsrett i sekretariatet. LOs sentrale ungdomsutvalg pekte på Beck Jørgensen. Hun er glad observatørstatusen ikke gir stemmerett.

– Å være ungdommens samlede stemme, uavhengig av forbund, ville vært en tilnærmet umulig oppgave, mener hun. Samtidig røper Beck Jørgensen at ungdommene gjerne vil ha flere yngre inn i LOs ledelse. De har, uten at hun vil si noe mer om det, allerede begynt å snakke om hvem som kan være aktuelle kandidater når det skal velges ny ledelse om tre år.

– Men jeg opplever absolutt at vi blir hørt, både i sekretariatet og i eget forbund. Gode ideer blir ikke stoppet, men heller båret frem. Det er viktig for oss at vi er en del av forbundet og en del av LO for det gir oss politisk tyngde. Hvis vi uttaler oss i en sak er det ikke bare ungdommen som mener noe, men det er hele LO som mener.

Der var det igjen: Betydningen av den store LO-familien.