LINE SCHEISTRØEN

line@lomedia.no

– Lukter det såpe?

Unni Garberg er så vant til luktene at hun ikke legger merke til dem. For besøkende er det imidlertid nokså intenst: Såpe, deodoranter, kremer, lotion, sjampo, balsam – og så lukter det tannlege. Ikke så rart, for her lages tannkrem fra råvare til ferdig-på-tube.

Lilleborgs fabrikk i Kristiansund er i dag den største produsenten av produkter til personlig pleie i Norge. Fabrikken har 80 ansatte. De fleste jobber direkte i produksjonen og er medlemmer i Industri Energi.

– Vi har det kjøle bra, sier hovedtillitsvalgt Unni Garberg.

Som de fleste av kollegaene er Garberg fra Kristiansund og jobber på det som har vært en hjørnesteinsbedrift i over 100 år.

Fortsatt liv

Det var fiskefett som ga grunnlag for industrivirksomhet med produksjon av margarin og såpe. Goma fabrikker startet margarinproduksjon i 1900. I 1933 ble produksjonen utvidet til såpeprodukter. Margarinproduksjonen ble senere faset ut. Fabrikken var lokalt eid fram til 1975. Da kjøpte Lilleborg bedriften.

Salget den gangen forutsatte at de nye eierne investerte og bygde ny fabrikk. Det sikret framtidig drift og arbeidsplasser.

– Det har aldri vært aktuelt å flagge ut produksjonen, men det er klart vi er redde for det, sier Garberg. Mange lar seg overraske over at det fortsatt er slik produksjon i Norge.

– Selv innbyggere i Kristiansund vet ikke at såpen og sjampoen de bruker produseres i hjembyen, forteller Garberg.

Testing, testing

Hun guider gjennom fabrikkens tusener av kvadratmetere.

På lageret står hyller fra gulv til tak fylt med råvarer og emballasje, noe ankommet helt fra Kina. Annet skal tydeligvis i retur. «Prosjekt Shanghai» står det å lese på noen kasser.

– Vi må hele tiden utvikle oss, prøve nye ting, men for eksempel det - prosjekt Shanghai – aner vi ikke om vi lykkes med, fortelles det.

Norge er hovedmarkedet for fabrikkens mange mer eller mindre kjente produkter, alt fra klassikerne laget på oppskrift fra før andre verdenskrig til nymotens hårspray som gir saltvann-look.

Eksportandelen er minimal. Noen jobber for å gjøre noe med det. For det er i utlandet veksten må komme.

Kvinne bak rattet

– Oj, der traff du et lysstoffrør i taket!

Men det gjør ikke så mye, for lysstoffrørene er uknuselige, forteller Garberg og truckfører Borghild Hjortnes. Sistnevnte er nestleder i klubben. Kravene til helse, miljø og sikkerhet og hygiene blir strengere for hvert år som går.

Hjortnes er en av få kvinnelige truckfører.

– Hvorfor ikke? svarer hun kjapt på spørsmålet om yrkesvalg. Hun kjører videre, inn i produksjonslokalet – godt guidet av dataene hun henter ut av pc’en.

– Hva som skjer hvis vi får datakræsj? Det blir kaos, sier hun.

Gammelt og nytt

Kvinnene er i flertall i produksjonen, det har de alltid vært. I dag er det imidlertid omtrent like mange menn og kvinner ansatt. Fortsatt opprettholder de i all hovedsak de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene på fabrikken: Kvinner pakker flasker. Menn fikser maskiner.

Og maskiner er det mange av i produksjonslokalene. Store, små, gamle og nye. Stolt forteller Garberg om maskinen som lager Lypsyl.

– Maskinen er i all hovedsak «hjemmelaget» for mange, mange år siden, og fortsatt gjør den jobben.

Et annet sted i lokalet står en innkjøpt robot. Stappfull av ny teknologi er den klar til å overta oppgaver som menneskehender tidligere gjorde. Arbeidsprosesser som krevde fem ansatte kan i dag gjøres av en robot og en ansatt.

– Vi jobber hele tiden med å automatisere produksjonen. Selv om det innebærer at vi over tid har blitt noen færre ansatte, så kan ikke ansatte og tillitsvalgte si nei til denne utviklingen. Vi jobber sammen med ledelsen for å finne smartere måter å jobbe på. Bare slik kan vi henge med i den tøffe konkurransen. Vi har klart oss bra så langt, fordi vi er en liten, fleksibel og moderne fabrikk, sier Garberg.