Trond Elstad

trond@lomedia.no

– Det finnes tilfeller der foreldre bruker 200-250.000 kroner i året for å følge opp en 15-åring i alpint, forteller professor Dag Vidar Hanstad ved Norges idrettshøgskole.

Utgifter i 200.000-kronersklassen er selvfølgelig ytterpunkter, men blant enkelte satses det voldsomt også i yngre årsklasser, forteller Hanstad.

På oppdrag fra Kulturdepartementet har Hanstad, sammen med Osloeconomics, forsket på kostnader ved å drive idrett. De har sett på 9-åringene og 15-åringene.

Gjennomsnitt for en 15-åring ligger på 45.181 kroner i alpint, mens det i ishockey kommer på 24.799 kroner, forteller han.

– Dette er de to klart dyreste idrettene å drive med, og årsakene er treningssamlinger, konkurranser, utstyr og bekledning. I alpint må en ofte oppsøke snø der det måtte finnes. I vår undersøkelse peker foresatte på at totalkostnadene oppleves som unødig høye i snø- og is-idrettene, sier han.

Forskjellsbehandles fra ung alder: LO vil ha like muligheter for jenter og gutter i idretten

Idrett for alle

Hanstad henviser til at det er et uttalt mål fra myndighetene og idretten at den skal inkludere bredt. Økonomi skal ikke være en barriere for barn og unges deltakelse. Forskning viser likevel at 2 prosent av barna i Norge ikke har økonomisk mulighet til å drive med fritidsaktiviteter.

Særlig enslige foreldre har lav medianinntekt. Mange idrettslag har, som vist i grafen under, målrettede ordninger for barn med foreldre med dårlig økonomi, ofte i samarbeid med kommune og Nav.

Idrettslagenes ordninger for å redusere økonomiske barrierer:

Katrine Nordbø

– Nå er det heldigvis slik at den overveiende majoritet har gode muligheter for å drive med idrett på ulike nivåer. Spesielt gjelder dette niåringer i vår undersøkelse. Et snitt på 3617 kroner for alle idretter i året er til å leve med for de fleste, påpeker Hanstad.

Klubb med ideologi: På Furuset skal barneidretten koste så lite at alle kan være med

Dugnaden lever

Ifølge SSB legges det ned 58 millioner dugnadstimer i idretten i året.

– Dugnaden er ikke død. Sammen med vaffelsteking, pølsesalg og lotteri er det fortsatt en viktig inntektskilde til idrettslagene. Det gjelder særlig de mindre idrettslagene som det er flest av, sier Hanstad.

– Hvordan ser du på dette med at idrettslagene har betalte ledere?

– Dette har selvfølgelig noe med ambisjoner og inntektssiden å gjøre. Det kan bli et tveegget sverd. Fordelen er jo at de som er trenere kan konsentrere seg om den sportslige biten, mens en ansatt/leder kan ta seg av det administrative. Det er ganske mange regler å forholde seg til, og særlig er regnskap/økonomi både tidkrevende og komplisert for frivillige, understreker Hanstad.

(Saken forsetter under bildet)

Dag Vidar Hanstad er professor ved Norges Idrettshøgskole.

Norges idrettshøgskole

Søre Ål IL

Det finnes imidlertid store klubber som klarer seg uten betalte ansatte.

– Eksempel på det er idrettslaget Søre Ål i Lillehammer, som har langrenn som hovedidrett. For Søre Ål er det totalt uaktuelt å ha ledere og trenere ansatt. Det har med klubbens kultur å gjøre, og de mener de får mer igjen for å fordele oppgavene jevnere på klubbens trenere og ledere, forteller Hanstad.

I rapporten vises det til at foreldrefinansiering dekker 48 prosent av kostnadene for barne- og ungdomsidrett i gjennomsnitt. Det er imidlertid betydelige forskjeller mellom idrettene, fra under 30 prosent i langrenn til opp mot 80 prosent i karate, stup og taekwondo. Utover medlemskontingent, treningsavgift og øvrige innbetalinger fra foresatte, oppgis dugnadsinntekter, offentlige tilskudd og sponsorinntekter som de viktigste inntektskildene til idrettslag.

Fikk du med deg denne? En gang var idrett også klassekamp. Slik kjempet arbeidernes eget idrettsforbund mot streikebryteri