RAGNHILD HEYERDAHL

ragnhild@lomedia.no

— Jeg tror ikke noen ser på meg som noen ungdom.

Mads Wiik Kleven kikker opp mot pipa på det hvitmalte huset hvor han bor sammen med samboeren Therese og sønnene Mikkel og Trym. Hagen rundt huset er gravd opp. Den er bare grus og sand nå. Det er et drøyt halvår siden familien på fire overtok huset etter Madsˈ far. Det skal rehabiliteres og pusses opp, snekres og males. Et stort antall arbeidstimer er lagt ned. Kleven gjør det meste selv, med god hjelp fra familie og venner.

Han er ennå fersk i rollen som leder for LO i Bergen og omland. 31 år gammel, og dermed ung i LO-sammenheng. Men Mads Wiik Kleven vil ikke være noe «ungdomsalibi». Han har aldri vært ungdomstillitsvalgt, og har ikke gått veien om noen politisk ungdomsorganisasjonen. Han har bare tatt ansvar. Det har han alltid gjort.

23 år og klubbleder

Da Mads var ti år gammel, døde moren av kreft. Hun etterlot seg ektemann og tre sønner. Mads var den eldste.

— Han ble voksen den dagen, forteller faren.

Naboer og familie stilte opp i tiden etterpå, minnes Kleven. Fortsatt har han en spesiell kontakt med familien på morens side. Men det var ikke alltid så enkelt å få hverdagen til å gå rundt for alenepappaen som drev eget firma.

— Vi måtte ta en del ansvar selv. Vi lærte å ta tak for å ordne opp i ting, forteller Kleven.

Så da Bergen ishockeyklubb slet med økonomien på begynnelsen av 2000-tallet og ikke klarte å tiltrekke seg trenere, tok 17 år gamle Mads steget fra spiller til trener.

— Jeg måtte jo ta ansvar for at vi ikke bare skulle gå der og svime, forteller han.

Ishockeykarrieren tok etter hvert slutt, og Mads begynte i jobb som forskalingssnekker i Veidekke Entreprenør Nordvest. Da klubblederen ville trekke seg, sto ikke kandidatene i kø. Men Mads var ikke blant dem som stirret ned i bordplaten. 23 år gammel ble han klubbleder for 105 ansatte, og oppdaget raskt at tillitsvalgtarbeid innebar å få innsikt i, og påvirkning på, viktige prosesser og diskusjoner.

— Selvfølgelig var det spennende!

Tre år senere ble han spurt om å gå inn i styret i Unionen Fagforening, en av Norges største bygningsarbeiderforeninger.

— Ja, da gikk man inn i styret som vara, forteller Kleven.

Fellesskapets mann

«Man», sier Kleven. «Vi», sier han. Ikke «jeg». Siden påsketider har han vært leder for et fellesskap — et stort fellesskap av vestlandske foreninger fra alle slags LO-forbund. Mads Kleven tyr ikke til store fakter eller følelsesladde ord. Han viser til årsmøtet og til styret. LO i Bergen og omegn skal være samlende, og det er Klevens jobb å inkludere alle. Fra å være leder for bygningsarbeidere, murere, asfaltarbeidere og blikkenslagere i Unionen Fagforening, må han også vite hva som rører seg blant fagorganiserte lærere, butikkansatte og barnevernpedagoger.

Med livets rett

Da LOs organisasjon var oppe til debatt under LO-kongressen i fjor, tok Klevens eget forbund, Fellesforbundet, til orde for å ta de lokale LO-ene ut av vedtektene og frata dem representasjonen på kongresser og fylkeskonferanser. «Vingeklipping», mente lokalavdelingenes forsvarere. «Ensbetydende med nedleggelse», sa andre. Som nyvalgt LO-leder i Bergen er Mads Kleven sikker på at de lokale LO-ene har livets rett.

— Det er behov for en koordinerende rolle lokalt, en som samler kreftene for eksempel ved valgkamp, i politiske kampsaker eller på 1. mai. Det er en styrke å kunne si at vi har «65 000 medlemmer i ryggen» framfor at hver klubb skal stå opp for seg. Men det er legitimt å diskutere strukturen, sier han.

Ingen rødgrønn paraply

Det er ett år igjen til kommune- og fylkestingsvalget, men LO i Bergen og omland er allerede i ferd med å samle kreftene. Valgkamputvalget er satt ned. Nå skal kloke hoder snekre kampanjer og slipe argumentasjonen for å feie det borgerlige byrådet av banen. Det blåblå byrådet vil måtte svare for et alvorlig forfall på skolene og på sykehjemmene, påpeker LO-lederen i byen.

— De har altfor lenge kunnet slippe unna med å si at det er regjeringens skyld. Det går ikke lenger. Jeg tror det er håp om et skifte, sier han.

Jobb nummer én er å få Bergens velgere til å bruke stemmeretten sin, mener Kleven. Selv er han Ap-medlem, og kapret ledervervet i kampvotering mot Postkom-tillitsvalgt og SVer Anne Åsheim. Men LO i Bergen vil ikke gå ut med noen anbefaling om å stemme rødgrønt.

— Et rødgrønt alternativ vil neppe få flertall alene. Vi skal snakke om sakene, så må vi ha tro på at velgerne trekker konklusjonene selv.

Politisk streik

En av sakene LO i Bergen kommer til å snakke høyt om, er regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Kleven er bekymret, blant annet for forslaget om å åpne for flere midlertidige ansettelser. Som tillitsvalgt i Unionen har han sett hvordan ulike former for midlertidighet brer om seg i byggebransjen. Foreningen har medlemmer som har gått på midlertidige kontrakter i opptil seks år. Mange kontrakter er kortvarige. De gjelder én måned av gangen, eller kanskje bare en uke.

23. september er allerede pekt ut som datoen for en mulig politisk streik flere steder i landet. Det snakkes sågar om generalstreik. LO-lederne i Oslo og Trondheim står klare med megafonene. Fra LO i Bergen har det vært mer stille. Kleven vil være sikker på at han har med seg de store fagforeningene lokalt, og foreløpig er det ingen stemning for politisk streik i hansabyen. Men en markering den 23. vil det bli, lover LO-lederen.

Sammenlignet med LO i Oslo og LO i Trondheim er LO-avdelingen i Vestlandets hovedstad mer konservativ, vedgår han.

— Jeg tror ikke nødvendigvis at det å gå ut i gatene er det beste virkemiddelet. For oss er det viktig å være samlende. Hadde vi kjørt en linje á la Oslo eller Trondheim, hadde LO i Bergen vært splittet, sier han.

— Det er ikke en fare for at dere blir tannløse, da?

— Nei, tannløse er LO i Bergen ikke. Men jeg tror ikke vi skal bruke så store ord i alle sammenhenger. Vi oppnår vel så mye dersom vi klarer å skape dialog.

Derfor har han invitert arbeidsminister Robert Eriksson til Bergen for å diskutere endringene i arbeidsmiljøloven. Kleven venter spent på svar.