Tekst og foto: Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

– Jeg har veldig lyst til å bli her. Her er det i alle fall håp om en jobb og et liv. Det er alt jeg trenger.

Marta García jobber hardt for å lære norsk. 36-åringen fra Bilbao i Spania kom til Norge som aupair. En mulighet for å lære å kjenne en ny kultur og et nytt språk. Kanskje en framtid og mulighet for jobb. Kontrakten går ikke ut før i desember, men etter en uoverensstemmelse med vertsfamilien blir kontrakten brutt. Det kom som et sjokk på Marta. Hun er ikke forberedt.

– Jeg tror de trengte rommet jeg bodde på, for kona er gravid. Jeg orker ikke gjøre noe med det, sier hun. Vil ikke lage bråk for en gravid kvinne.

Marta må finne seg en jobb og et sted å bo. Hun er heldig som har venner med leilighet og en ledig sovesofa. Her kan hun være inntil videre.

Kontorsekretæren søker på alt hun kan tenke seg. Hun leverer CV-er rundt i butikker, svarer på annonser og leter på nett. Marta snakker godt engelsk etter en fireårsperiode i England, men i Norge holder det ikke med engelsk. Hver dag er det tidlig opp. Hun følger tre norskkurs – flere dager i uken, både på dag- og kveldstid. Caritas og Røde Kors tilbyr gratis kurs, pluss noen som koster lite. Marta García gir ikke opp ennå.

Bokstavleken

«Uuuu – ve -ve, dobbeltve». De staver på norsk. Isabel Hillestad først – de spansktalende kursdeltakerne etter henne. Når du har vært i Norge bare noen dager eller uker, er mange av lydene i det norske språket fremdeles ukjente. Bokstaven «jodd» for eksempel. På spansk; en guttural lyd med arabisk opprinnelse.

– Hva heter du? Kan du stave navnet ditt? John høres ut som Jåm, Fernando som Fermango. Isabel Hillestad repeterer og understreker hvor viktig lydene er. Det er sikkert 100 personer i rommet. De er kommet for å lære seg norsk hos Caritas, (tidligere Norsk katolsk flyktninghjelp) som gir gratis norskkurs til arbeidsinnvandrere.

Isabel Hillestad er nestleder ved Caritas’ informasjons- og ressurssenter i Oslo. Hun understreker at her på kurset er alle velkommen.

– Ingen blir utelatt på norskkurs. På senteret informerer vi om at det bare er mennesker med europeisk statsborgerskap som kan jobbe i Norge. Oppholdstillatelse i et annet land, som Spania, gir ikke rett til å arbeide her.

Trinn 1 – norsk

– Det første de må gjøre er å lære seg språket. Det holder ikke med engelsk heller, understreker Isabel Hillestad.

– Vi må gi folk den redskapen de trenger for å klare seg selv, og det er språket. Norsk først, skattekort siden.

Nestlederen kommer selv fra Mexico, med spansk mor. Etter 30 år i Norge kan hun trygt kalle seg norsk, men hun vet hvordan det er ikke å bli sett.

– I Mexico ser folk på deg. De spør hvordan du har det. Her ser folk ned og bort. Vi møter desperate mennesker hver dag. Mange har ingenting å dra tilbake til. Da er alternativet gata i Oslo, sier hun.

En kald virkelighet, som nå blir verre dag for dag.

Senter uten penger

Politikerne har stått i kø for å besøke Informasjons- og ressurssenteret til Caritas. De er imponerte og overrasket over hva de gjør og får til – med 2,7 stillinger og 10-15 frivillige. Senteret ble åpnet av Hadia Tajik og Erna Solberg i 2011. Foreløpig har de kun fått verbal støtte. Penger er det mindre av. Driftsbudsjettet går tomt i januar 2014. Daglig leder Morten Stensberg bruker mye av tida til å finne mulige støttespillere og finansiering. Senteret er i dag finansiert av Nav gjennom «Prosjekt mot fattigdom og sosial ekskludering» og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). I tillegg har de fått midler fra Extrastiftelsen, Helsedirektoratet og Oslo kommune.

Kontrakt før D-nummer

Om det er uvitenhet, mangel på kunnskap eller vrangvilje blant arbeidsgivere, er ikke Isabel Hillestad sikker på, men folk kommer stadig tilbake og sier at de må ha skattekort før de kan få jobb.

– Dette er helt feil. Først må du få en arbeidskontrakt og jobb, da får du skattekort. Mange arbeidsgivere krever også personnummer (såkalt D-nummer) for folk med midlertidig opphold. Dette utstedes av Nav, som selv bestemmer lokalt om de vil gi en arbeidssøker D-nummer. D-nummer er kun nødvendig for å kunne opprette en bankkonto, noe som er viktig på sikt, men ikke for å få jobb.

Desperate arbeidssøkere blir sendt hit og dit på jakt etter de «riktige» papirene, som de ofte ikke trenger i første omgang. Enkelte Nav-kontor nekter å utstede personnummer før vedkommende har jobb – noe som hindrer folk i å få jobb, mener Hillestad.

Vil samarbeide

Senteret har et godt samarbeid med Arbeidstilsynet, men Morten Stensberg vil gjerne ha mer kontakt med fagbevegelsen, både LO og forbundene. Svart arbeid, betaling rett i hånda og få rettigheter er hverdagen for mange.

– Vi vet at det er mye snusk, men vi trenger mer kompetanse på hvordan vi får folk til å organisere seg. Vi møter de mest sårbare som blir utsatt for diskriminering og utnyttelse. Dårlige arbeidsvilkår og dårlige boforhold. De som trenger solidariteten aller mest. Det har kommet polakker med voldsalarm hit for å få hjelp, forteller Stensberg.

I Snitt får hver sjette besøkende råd om å reise tilbake. En realitetsorientering. Men noen har ikke penger til å reise hjem igjen. Hva gjør vi da? spør Stensberg.

Diskriminering og rasisme

– Det viktigste jeg kan gjøre er å gi respekt og verdighet, sier Hillestad.

Hennes erfaring er at det er vanskeligst for afrikanere å få jobb. De kommer nederst på rangstigen.

– Mange har bodd i Spania og klart seg fint i mange år. Flinke folk som ikke får jobb her. Vi forsøker å hjelpe dem til å bygge nettverk, finne sine egne, etnisk eller religiøst, sier hun.

Rumenere og litauere står visst heller ikke høyt i kurs hos norske arbeidsgivere. En av Hillestads kolleger er fra Romania. Han snakker norsk, flytende engelsk og fransk, og har en doktorgrad fra Paris. Han får likevel ikke jobb i Norge. En annen med mastergrad fra Litauen, får ikke en gang svar på jobbsøknader.

– Arbeidsgivere sender folk ut igjen med beskjed om å skaffe seg skattekort. De blir usikre og desperate. Det hadde vært mye mer fair å si «jeg har ikke jobb til deg», mener hun.

De forsvinner ikke

Den katolske kirken er overfylt på søndager. Bymisjonens kafé «Møtestedet» fylles opp av arbeidssøkende søreuropeere. De sosiale problemene bare øker.

– Norge må begynne å ta dette på alvor. Folk reiser ikke hjem igjen, slik myndighetene ønsker. I Spania øker selvmordsraten mye. Noe må gjøres for å bedre livssituasjonen for disse menneskene, sier Isabel Hillestad.

Hun lar seg involvere. Hun smiler, hun spør. Hvordan har du det? En voksen, pent kledd mann dukker opp ved siden av henne, smiler og sier noen ord før han forsvinner ut igjen.

– Det var Jaime. En advokat fra Barcelona som har bodd to måneder på Sentralbanestasjonen. Alle papirer er i orden, men han klarer ikke lære norsk, sukker hun.

– Det skjer så mye. Det er ganske intenst. Men det er svært givende også, sier Isabel Hillestad.

God jul

Snart ringes julen inn. Om Marta García skal feire jul i Oslo eller ikke, kommer an på om hun har fått jobb når klokkene slår. Om ikke, reiser hun til søsteren sin i Alicante. Så kan hele familien møtes der. Men hun vil komme tilbake, uansett. For det er her håpet er. I Spania er det ingen framtid. Det er slik hun opplever hjemlandet sitt. Og håpet om at utviklingen skal snu og arbeidsløsheten synke, ligger mange år fram i tid.