JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Framtida for oljenæringa:

Krass tone i klimadebatten: – De som jobber i oljeindustrien, føler at deres interesser ikke har legitimitet lenger

Både miljøaktivister og ansatte i oljenæringen føler avmakt i møte med klimaomstillingen. Nå bør miljøbevegelsen og fagbevegelsen ta tilbake initiativet sammen og gi klima plass i den norske modellen, anbefaler forskere ved Universitetet i Oslo.
MISTER STATUS OG MEDBESTEMMELSE: Ansatte i oljenæringen føler seg presset opp i et hjørne, skriver Camilla Houeland og David Jordhus-Lier i rapporten «En polarisert klimadebatt sett fra oljebransjen».

MISTER STATUS OG MEDBESTEMMELSE: Ansatte i oljenæringen føler seg presset opp i et hjørne, skriver Camilla Houeland og David Jordhus-Lier i rapporten «En polarisert klimadebatt sett fra oljebransjen».

Tri Dinh Nguyen

ragnhild@lomedia.no

«Det er mye mindre status i hvert fall. Enn det var. Å være i olja.»

Det uttaler én av de tillitsvalgte som er sitert i forskningsrapporten «En polarisert klimadebatt sett fra oljebransjen».

Forholdet mellom oljenæringen og miljøaktivister har lenge vært anspent. De siste årene har polariseringen i klimadebatten blitt enda tydeligere, påpeker forskerne Camilla Houeland og David Jordhus-Lier. På oppdrag fra Grønn Industri 21 og Manifest Tankesmie har de skrevet rapporten «En polarisert klimadebatt sett fra oljebransjen».

Gjennom intervjuer med drøyt 40 tillitsvalgte i oljebransjen har forskerne forsøkt å finne ut hvordan de skjerpede motsetningene i klimadebatten oppleves av ansatte og tillitsvalgte i oljeindustrien.

Mye lest: Bestefar Frode håper å se lille Thorvald på jobb i Equinor. Se diskusjonen mellom far og sønn

Utfordringene mer reelle

– Industriforbundene har i lang tid kunne betrakte miljøbevegelsen som støy. Dette er to grupper som tidligere ikke har følt at de har vært nødt til å snakke så mye sammen. Det er i ferd med å endre seg, sier David Jordhus-Lier.

For klimapolitikken har blitt noe mer enn symbolpolitikk. Den handler ikke lenger bare om utslippsmål en gang inn i framtiden, men om hva vi kan gjøre her og nå, innenfor den enkelte bransje og på den enkelte arbeidsplass.

Grønn omstilling har fått en større plass også innad i styringspartiene. Og for mange oljearbeidere har klima blitt et diskusjonstema i egen familie og omgangskrets, for eksempel ved at egne barn har skolestreiket for klima.

Etter hvert som kravet om en grønn omstilling rykker stadig nærmere, har også tonen blitt krassere. Miljøorganisasjonene stemples for eksempel som «ekstremistiske» og «uvitende».

Forslag og vedtak fra andre LO-forbund om å innskrenke oljeaktiviteten oppleves som «en kniv i ryggen».

Oljearbeiderne opplever at deres arbeidsplasser og framtidsutsikter ikke blir tatt på alvor, og at de har liten innflytelse over grønne veivalg, påpeker forskerne.

Miljøbevegelsen på sin side er frustrert over at endringene skjer for sakte, og at det mangler vilje og evne til å gjennomføre kraftige, reelle utslippskutt.

Mye delt: SV vil samle venstresiden om en felles klimapolitikk – etterlyser planene til Senterpartiet

Avmakt på begge sider

På begge sider eksisterer det en følelse av avmakt, mener forfatterne av rapporten.

– De som jobber i industrien, føler at deres interesser ikke har legitimitet lenger. De opplever at klima- og miljøbevegelsen har det moralske overtaket i debatten, sier Jordhus-Lier.

Oljearbeiderne har mistet både status og medbestemmelse de senere årene, påpeker forsker Camilla Houeland. Kravene om grønn omstilling har økt parallelt med omfattende omstilling og nedbemanning i olje- og leverandørnæringen, særlig etter oljeprisfallet i 2014. Derfor er det mange tillitsvalgte som setter likhetstegn mellom omstilling, dårligere arbeidsvilkår og arbeidsledighet.

– Omstilling i seg selv forbindes med nedbemanning. Og «nye jobber» forbindes ikke nødvendigvis med gode, trygge jobber, kommenterer Houeland.

Det gjør hele debatten om grønn omstilling vanskelig. Oljearbeiderne som forskerne har intervjuet, opplever selv at de ikke når gjennom i offentligheten med sine erfaringer. Dette i kontrast til miljøbevegelsen, som de karakteriserer som dyktige til å nå ut med sitt budskap.

Men om miljøbevegelsen er flinke til å få oppmerksomhet i mediene, er det noe annet å få politiske gjennomslag. Miljøaktivistene opplever at politikerne svikter sitt ansvar.

– Derfor er dette to grupper som er sårbare på litt ulikt vist, sier forsker Camilla Houeland.

(Saken fortsetter under bildet)

FORSKER: Camilla Houeland ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

FORSKER: Camilla Houeland ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

NMBU

Etterlyser møteplasser

Det som skjer når debatten polariseres, er at klimapolitikken mister legitimitet, påpeker forskerne. En bedre dialog mellom ansatte i næringen og miljøforkjemperne, er derfor en forutsetning for at selve klimapolitikken skal bli effektiv, mener de.

At forholdet til miljøbevegelsen er anspent, betyr ikke at de tillitsvalgte gir blaffen i klimasaken. Brorparten av de tillitsvalgte ga uttrykk for at de ønsker å unngå splittelse og ytterligere polarisering.

Mange etterlyste møteplasser, utenfor tradisjonelle og sosiale medier, der miljø- og fagbevegelsen kan komme sammen og diskutere uenigheter og løsninger.

– Når miljøpolitikken blir en «hva vi kan»-samtale i stedet for en «hva vi ikke kan»-samtale, så tror jeg industriarbeiderne får en annen følelse av eierskap til klimapolitikken. Disse vedtakene om sluttdato og liknende har en helt motsatt effekt. Det skaper usikkerhet rundt arbeidsplassene og framtidsutsiktene, sier Jordhus-Lier.

I notatet peker forskerne på tre mulige veier ut av polariseringen mellom deler av fagbevegelsen og miljøbevegelsen:

• Ta tilbake initiativet i klima- og industripolitikken sammen.

• Bruke verktøyene for samarbeid og konfliktløsning i den norske modellen til å løse klimaspørsmål.

• Slutte å krangle, begynne å handle.

(Saken fortsetter under bildet)

FORSKER: David Jordhus-Lier  ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

FORSKER: David Jordhus-Lier ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Martin Guttormsen Slørdal

En designfeil

Skal miljøbevegelsen og fagbevegelsen ta tilbake initiativet sammen, må de bli enige om å løfte klimapolitikken over på arenaer som er åpne for begge, påpeker forskerne.

Kanskje går det an å lære noe av hvordan fagbevegelsen håndterer konflikter etter mer tradisjonelle konfliktlinjer?

Fordelen med «den norske modellen» i arbeidslivet, er nettopp at den tvinger partene inn i løsningsmodus, påpeker forskerne. I det organiserte arbeidslivet anerkjennes den underliggende konflikten, og begge sider har en definert rolle der de kan kjempe for sine interesser.

Men partssamarbeidet og dets institusjoner er i liten grad rigget for andre konflikter enn den mellom arbeid og kapital. Etter hvert som klimakrisen blir mer akutt, vil vi sannsynligvis se på dette som en «designfeil» ved den norske modellen, mener forskerne. Kanskje kan man la seg inspirere av hvordan frontfagsmodellen har vært brukt til å samarbeide på tvers av sektorer i møte med store samfunnsmessige utfordringer, påpeker de.

Les også: Slik kan vi skape nye grønne arbeidsplasser i Norge. Se svarene fra miljøvernere og tillitsvalgte

En ny type tillitsvalgtrolle

Både miljø- og fagbevegelsen kritiserer manglende grep fra politikerne.

– Det de tillitsvalgte i oljeindustrien savner i klimapolitikken, er en politisk vilje til å ta grep som muliggjør og skaper arbeidsplasser – som åpner dører til ny, grønn industri, ikke lukker dem. Det eksisterer en dyp skepsis til politikerne og hvorvidt de kommer til å skape en framtid for industrien, sir Jordhus-Lier.

Hvilken rolle de selv skal ha i omstillingen til lavutslippssamfunnet, er de tillitsvalgte ikke like flinke til å se for seg, påpeker han. Samtidig som klimaspørsmålet berører oljearbeidernes arbeidshverdag på mange ulike måter, begrenser de tillitsvalgte sin egen rolle til å passe på at arbeidsplasser ikke går tapt.

– Kanskje kunne man sett for seg en ny type fagforeningsagenda og en ny type tillitsvalgtrolle, som direkte var med på å utmeisle nye roller for ansatte i bedriftene og aktivt legge premissene for det som skjer i neste runde? sier Jordhus-Lier.

Om man ikke lykkes, løper oljearbeiderne en stor risiko. Da kan klimaomstillingen skje uten øye for jobbsikkerhet og gode arbeidsvilkår, hevder forskerne.

Om rapporten

• Rapporten «En polarisert klimadebatt sett fra oljebransjen» er skrevet av forskere ved Universitetet i Oslo på oppdrag fra Grønn Industri 21 og Manifest Tankesmie.

• Rapporten baserer seg på gruppesamtaler med 41 tillitsvalgte i oljeselskaper og i leverandørindustrien fra forbundene NITO, SAFE, El og IT, Fellesforbundet og Industri Energi. Forskerne har også gjennomført telefonintervjuer med ungdomstillitsvalgte i industriforbundene NITO og Industri Energi.

Omstilling i seg selv forbindes med nedbemanning.

Camilla Houeland, forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Dette er en sak fra

Vi skriver for tillitsvalgte i alle LO-forbund.

Les mer fra oss

Annonse

Flere saker

Annonse

Om rapporten

• Rapporten «En polarisert klimadebatt sett fra oljebransjen» er skrevet av forskere ved Universitetet i Oslo på oppdrag fra Grønn Industri 21 og Manifest Tankesmie.

• Rapporten baserer seg på gruppesamtaler med 41 tillitsvalgte i oljeselskaper og i leverandørindustrien fra forbundene NITO, SAFE, El og IT, Fellesforbundet og Industri Energi. Forskerne har også gjennomført telefonintervjuer med ungdomstillitsvalgte i industriforbundene NITO og Industri Energi.