Tekst: Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Foto: Ylva Seiff Berge

ylva@lomedia.no

At den økende offentlige støtten til teater, opera og litteratur skal bidra til å utjevne klasseskillene her til lands, går Meisingset sterkt imot i sin bok «Kulturbløffen». Han refererer til forskning som viser at interesse for kultur følger omtrent de samme skillelinjene som før, og mener at de økte offentlige midlene faktisk bidrar til å gjøre skillene mellom kultureliten og folk flest større.

— Kjenner du kulturpolitikere som ønsker å bruke kulturen til å fjerne klasseskiller?

— Særlig venstresiden har vært opptatt av å svekke skillene mellom grupper, men hele det politiske spekteret har villet samle folket i et kulturelt fellesskap, sier han.

Opprettholder klasseskillet

Meisingset har også skrevet boka «Kultur for kulturens skyld» (Civita, 2012) sammen med Anna Katharina Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo. Den er ment som en skisse til en liberal kulturpolitikk. Her kan vi blant annet lese dette: «I relativt liten grad har det offentlige vært opptatt av eliten og å lykkes på den internasjonale arenaen. Dette har riktignok kommet noe sterkere de siste årene, men stadig er det ambisjonen om å nå ut til folket som står høyest på den politiske dagsorden.»

Nyvalgt LO-sekretær og tidligere leder av Musikernes Fellesorganisasjon Renée Rasmussen lot seg sterkt provosere av denne boka, men mener «Kulturbløffen» ikke er helt i samme gata. Likevel reagerer hun på Meisingsets trang til å sette kulturpublikummet i bås.

— Du kan ikke dele opp folk i de som enten liker finkultur eller de som liker mer folkelig kultur. Det har skjedd mye på utdanningsfronten de seneste årene, mange kulturbrukere liker ulike ting, sier hun.

— Jeg peker på strukturer som henger sammen med klasser, altså ulikheter i utdanning og inntekt, og viser hvordan norsk kulturpolitikk i stor grad bygger på elitens kulturelle verdier. Finkulturen får mest penger, sier Meisingset.

— Hva legger du egentlig i begrepet kulturbløff?

— I mange tiår har man ønsket et kulturelt fellesskap der alle er med, men de kulturelle klasseskillene er relativt stabile. I dette gapet ligger kulturbløffen.

Ikke enten eller, men både og

Rasmussen har en noe annen inngang.

— Den rødgrønne regjeringen har ikke løftet elitekulturen på bekostning av noe annet, men det koster jo å bygge en opera. Den andre musikken, den som ikke er klassisk, har fått mer penger de siste årene og Kulturrådet er styrket. Det har vært satset sterkt i bredden, mener hun.

— Det er klart noen får penger på bekostning av andre. Operaen i Bjørvika får 500 millioner årlig, countryfestivalen på Breim får 2 millioner. For meg personlig er klasseskillene uproblematiske, og selvfølgelig trenger ingen countryfestival en halv milliard, men det er interessant at ikke LO i større grad reagerer på at mest penger går til dem med mest «kulturell kapital», sier Meisingset.

— Folk er mer sjangerbreie enn du later til å tro, bilde er mye mer nyansert. Likevel syns jeg det er greit at Operaen får 500 millioner årlig, men vi skal også ha en breddekultur. Du er altfor stereotyp. For meg er det viktig at alle kulturtilbudene fins, vi må ikke miste mangfoldet, sier Rasmussen. Og at Operaen får sine 500 millioner er Meisingset ikke uenig i, men han så gjerne det ble bygget et stort hus midt i Oslo bare for Country-musikk.

Den kulturelle grunnmuren

I boka «Kultur for kulturens skyld» skriver Meisingset og de andre følgende: «Den norske kulturpolitikken står i en sterk sosialdemokratisk og egalitær tradisjon. I den grad den har vært elitistisk, har den i stor grad vært det fordi det har vært regnet som positivt å spre den ‘høyverdige’ kulturen til folket.»

Til LO-Aktuelt poengterer han at hans kritikk er rettet mot hele det politiske landskapet, ikke bare mot sosialdemokrater. Han sier:

— Også operaen sier at de ønsker et publikum som speiler befolkningen, men i Kulturbløffen skriver jeg om hvordan de som styrer elitekulturen ikke i praktisk prøver å inkludere alle. De vil at kulturen skal være eksklusiv. Kunsten skal ikke være populær, men bringe erkjennelsen videre.

At kunsten skal provosere, er Rasmussen enig i, men legger til:

— Det er viktig at alle har muligheter til å velge hva de vil ha, og at vi ikke tvinger ulike kulturuttrykk på folk som de ikke vil ha. Da må alt være mest mulig tilgjengelig sånn at folk kan få velge fritt. Den kulturelle grunnmuren er viktig.

Kulturløftet

Boka «Kulturbløffen» reklamerer med at den er et oppgjør med likhets- og fellesskapsideologien og et forsvar for mangfold i kulturen. At vi har ulik kulturell smak er ikke en svakhet for samfunnet, men en styrke. Meisingset forteller at han ikke har noe ønske om å stigmatisere ulike kulturbrukere, snarere tvert imot, han vil fremme bedre forståelse for at folk har forskjellig kulturelle smak, mens Rasmussen legger vekt på tilgjengeligheten.

— For meg og LO er det viktigste med kulturpolitikken at den ønsker alle velkommen inn. Så er det kanskje sånn at noen koder må knekkes for at alle skal finne det interessant å gå i teateret og operaen, sier Renée Rasmussen. Hun legger ikke skjul på at den rødgrønne regjeringens kulturløft grunnleggende sett ivaretar hennes syn på kulturpolitikken. Dette innebærer også at kulturbudsjettet bør ligge på minst 1 prosent av det totale statsbudsjettet.

Gigantomani

«Kulturbløffen» har fått relativt bred omtale i mediene, den skapte i noen dager en viss kulturdebatt. Bøker som er spissformulerte og relativt provokative gjør ofte det. Skjønt, denne typen bøker er i utgangspunktet ingen bestselgere.

— For meg er det viktig å nå et relevant publikum, ikke nødvendigvis et kjempestort antall. Kulturbløffen er ikke for alle.

— Bør vi bruke mer eller mindre offentlig penger til kunst og kultur?

— Norsk kulturpolitikk er preget av gigantomani. Vi bør bruke mindre på de store institusjonene, og mer på de små, sier Meisingset.

Meisingset viser i boka til Stein Olav Henrichsen, som har vært operasjef både ved Opera Vest og Bergen Nasjonale Opera, styreleder i Ultima og direktør ved Munchmuseet. Han har også vært brukt som rådgiver for tidligere sosialdemokratiske kulturministere som Turid Birkeland og Trond Giske. Ifølge Henrichsen har mange av scenekunstinstitusjonene fått vesentlig mer penger uten at det har gitt mer kunstnerisk nyskaping. Og den positive effekten av kulturløftet ser man først og fremst utenfor de store institusjonene.

— Legg merke til at jeg ikke har tatt til orde for et eneste kutt. Jeg er opptatt av å fremme kulturen, men vil ikke nødvendigvis ha et høyere bevilgningsnivå, sier Kristian Meisingset.