«Klasse dreper» var tittelen på en av de mange kommentarene jeg har skrevet om helse. Mitt budskap har opp gjennom årene vært at fagbevegelsen har et spesielt ansvar fordi det i stor grad er arbeidsfolk som blir syke, uføre og dør tidlig. Men også fordi LO-forbundene organiserer alle utdanningsgrupper og det dermed er store sosiale forskjeller mellom forbundene. Dessuten sitter LO på mange av verktøyene som må til for å avskaffe klasse- og kjønnsskillene i helse.

Ett eksempel på det er konklusjonen som trekkes etter en gjennomgang av norsk forskning og kjønnsforskjellene i Norge. «Kort oppsummert ser det ut til at bedre lønns- og arbeidsvilkår for kvinner kan bidra til å redusere kjønnsforskjellene i Norge», heter det i rapporten «Hva vet vi om kvinners helse?».

Verken denne eller Folkehelseinstituttets ferske rapport om «Helsetilstanden i Norge 2018» skapte de store overskriftene. Og det til tross for budskap som burde vært oppsiktsvekkende:

• Norske kvinner får et dårligere helsetilbud enn menn.

• De sosiale helseforskjellene øker i Norge særlig for kvinner, og er større enn i flere andre europeiske land.

Nordmenn med høy utdanning lever i gjennomsnitt fem til seks år lenger enn de med bare grunnskole. Og det er kvinnene som her kommer dårligst ut. I 1961 utgjorde forskjellene bare 1,4 år for kvinner. I 2015 lever en høyt utdannet kvinne i gjennomsnitt fem år mer enn renholderen. Det er ikke bare levealderen som er høyere, men også livskvaliteten og helsa er naturlig nok bedre gjennom hele livet.

Klasse og helse har ikke vært et sentralt spørsmål for norsk fagbevegelse. Men på en rekke områder jobber LO og forbundene med saker som på sikt vil bidra til bedre helse og forhåpentligvis mindre klasseforskjeller. Kravet om en kompetansereform i arbeidslivet; fagskoler; arbeidsmiljø; arbeidstid; fagbrev; lavlønnsprofil; kampen mot sosial dumping; heltid; arbeidet mot frafall i skolen; tariffavtaler og ikke minst IA-arbeidet er alle viktige skritt på veien mot er mer likestilt samfunn.

Men dette er også en politisk kamp hvor LO kan bli langt mer offensiv gjennom sitt fagligpolitiske samarbeid. Det kan ikke aksepteres at hjerte- og kreftpasienter med lang utdanning får bedre behandling og et bedre helseutfall enn mennesker med kort utdanning eller at det er kjønnsforskjeller. Det er også alvorlig at det er klasseforskjeller når det gjelder bruk av spesialister og tannleger. Slik er det i dag, og slik har det vært lenge. Det er en skam for samfunnet og en tragedie for alle de som er offer.