LINE SCHEISTRØEN

line@lomedia.no

– Vil dere se debatten? På pub? Lykke til! Er du klar over hvem som spiller fotballkamp i kveld?

Drosjesjåfør Kevin Mckinzie tror ikke at en eneste pub i Aberdeen viser TV-debatten mellom den skotske førsteministeren og uavhengighetsforkjemperen Alex Salmond og Alistair Darling, Labour-politiker og leder av nei-kampanjen «Bedre sammen».

Det er litt over tre uker igjen til at skottene skal si ja eller nei til uavhengighet. Kampen om tilhengerne er intensivert.

Olje og velferd

Aberdeen er grå, men det har en naturlig årsak. Store deler av gamlebyen er oppført i lokal grå granitt. Historisk levde folket av fiske. I dag er det kun et fåtall igjen. Fiskeindustrien, som fortsatt sysselsetter mange og er en viktig eksportnæring, har flyttet til vestsiden av Skottland. Mye er forandret i Aberdeen etter at det ble gjort oljefunn like øst for byen i november i 1970. I dag ligger forsyningsfartøyer, flere med norske flagg, klare til å dra ut på oljeplattformene i Nordsjøen. I lufta er helikoptre som bringer folk til og fra arbeidsplassene på plattformene.

Det sies at oljen har forgylt Aberdeen, men ikke alle innbyggerne i Skottlands tredje største by nyter godt av oljerikdommen. Aberdeen har den høyeste gjennomsnittsinntekten i Skottland, men ifølge Redd Barna vokser 16 prosent av barna opp i fattigdom. Hovedårsaken er arbeidsledighet og lave lønninger. Mange er avhengig av sosialhjelp for å klare seg. Offentlig ansatte og unge sliter i konkurranse med bedre betalte oljearbeidere.

– En viktig oppgave er å få den lavere middelklassen og ungdommen engasjert. De må ikke sitte hjemme på valgdagen, sier Kenneth Fraser.

27-åringen lytter delvis til TV-debatten, men like mye snakker han med folkene rundt seg og deler ut «YES»-klistermerker. Fraser har alltid vært ja-tilhenger, men engasjerte seg nylig i ja-kampanjen.

Denne kvelden er han på den eneste puben i Aberdeen som viser tv-debatten. Mens fotballtilhengerne får sitt i førsteetasjen, har ja-kampanjen invitert til seansen i kjellerlokalene.

– La oss bli kvitt Westminster! Det er ingen grunn til at politikerne i det britiske parlamentet skal bestemme over oss. Skotter stemmer ikke konservativt, og vi stoler ikke på statsminister David Cameron. Vi gleder oss til å våkne til et uavhengig Skottland 19. september og si til Westminster: Ta med atomvåpnene hjem til England, la oss kontrollere egne ressurser og skape en velferdsstat bygd på sosial rettferdighet, sier Fraser og venninnen Denise Bennett (23).

TV-debatten mellom Ja-mannen Salmond og nei-mannen Darling går i kjente spor. Sentrale spørsmål er: Hvor lenge kan vi leve av oljen? Vil helsevesenet unngå privatiseringsspøkelset i et uavhengig Skottland?

Ja-tilhengerne argumenterer for at Skottland, som et av verdens rikeste land på naturressurser, kan klare seg bedre på egen hånd enn sammen med Storbritannia. De vil bygge en velferdsstat på lik linje med Norge.

Nei-tilhengerne mener en stemme for uavhengighet er for risikofylt. Det er for mange usikkerhetsfaktorer knyttet til valuta, EU- og NATO-medlemskap, finansiering av offentlig sektor og pensjon.

Meningsmålingene har vært i klar nei favør, men for noen uker siden begynte velgerne å bevege på seg. Kort tid før folkeavstemningen er det få prosenter som skiller ja og nei. Befolkningen er splittet.

Stolt brite

Jeg er redd ja-siden vant denne debatten. Men et ja vil være en katastrofe! Jeg er stolt over å være britisk. Det er ingen grunn til at Skottland skal bli selvstendig. Vi har levd fint sammen i 300 år. Det kan vi gjøre i minst 300 år til, sier Alan McFealene.

Sammen med noen kollegaer har han overvært tv-debatten. Alan McFealene har tatt et klart nei-standpunkt, men trives på ja-arrangementet. Her diskuteres vennlig, men medier forteller at temperaturen mellom ja- og neisiden øker. Det har vært voldelige sammenstøt enkelte steder og sosiale medier fylles av mindre saklige kommentarer.

– Ja-folk snakker med hjertet, mens vi nei-folk er smarte og realistiske, sier McFealene. Han jobber i et internasjonalt oljeselskap.

– Resultatet av folkeavstemningen spiller liten rolle for meg som ansatt, men jeg tror ikke Skottland vil få mer ut av oljen enn hva Storbritannia gjør i dag. Om 20-års tid vil oljen være borte, hva skal vi leve av da?

Nøytrale forbund

Det er dagen derpå. I ventetiden på busser og tog tidlig morgen leser innbyggerne aviser. Alle utroper Salmond til debattens vinner, og tabloidavisen The Sun lar ikke sjansen gå fra seg: «Not tonight, Darling» er tittelen på førstesiden.

– Jeg nekter å ta i The Sun!

Jack Malloy er medievant, men kan ikke fordra tabloiden. Malloy går gjerne i «krigen», om så alene, for medlemmene i National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) i Aberdeen.

– Vi som jobber med oljeindustrien til daglig opplever at de politiske debattene blir for enkle. Hvor lenge og hvor mye som er igjen av oljen, er det ingen som vet, men jeg tror næringen vil kunne sysselsette mange flere i framtida, sier Malloy.

Han var ja-mann sist skottene tok stilling til uavhengighetsspørsmålet i 1997, og han er det fortsatt.

Fagbevegelsen har i all hovedsak inntatt et nøytralt standpunkt til spørsmålet, kun et fåtall forbund sier offentlig ja eller nei til uavhengighet.

RMT er «tvunget» av medlemmene til å ta stilling. Før den interne avstemningen som pågår når LO-Aktuelt er på besøk, synes flertallet i medlemsmassen å helle mot nei. Jernbaneansatte sier imidlertid ja, i håp om å stoppe privatisering.

– Å stoppe privatiseringstoget tror jeg dessverre er en drøm, sier Molloy, som med glede sender LO-Aktuelt en e-post når vi er vel hjemme i Norge, om at medlemmene med et knapt flertall sier ja til uavhengighet.

Flere forbund i fagbevegelsen burde tatt stilling til spørsmålet om uavhengighet, mener han.

– I dag har vi lite eller ingenting å si når det kommer til spørsmål om helse og sikkerhet og rettigheter for våre medlemmer. Alt styres fra London. Det er meningsløst. I et uavhengig Skottland vil vi få mer å si. Skottene er per definisjon mer velvillig innstilt til fagforeninger, vi tror på sosial rettferdighet og solidaritet. Vi trenger forandring, og vi trenger det nå. Etter å ha slåss mot de konservative i 30 år er jeg trøtt. Jeg ønsker meg en ny start, sier Malloy.

– Statfjord ligger rett uti havet her. Alle, uansett på hvilken plattform de er, gjør samme jobb, men på ulike vilkår. Hvorfor skal ikke våre medlemmer ha de samme rettighetene som norske arbeidere, spør Malloy.

Styrke fagforeningene

Fraser Knox er enig med Malloy. Skotten er forbundssekretær i LO-forbundet Industri Energi, og har arbeidsplass i Stavanger og i Aberdeen.

– Skottland, ikke minst Storbritannia, og Norge er i to forskjellige ligaer når vi snakker om fagforeninger og medlemmers rettigheter. Jeg håper at et selvstendig Skottland kan lære av Norge og den nordiske modellen, sier Knox. Han er ja-tilhenger.

– Da pappa jobbet i oljeindustrien på 70-tallet snakket de om at oljen ikke kom til å vare mer enn i 20 år, men fortsatt finner vi olje. Det er trolig for sent å etablere et oljefond ala det Norge har, men likevel er selvstendighet bra for oss, sier Knox.

Pappaen ba for øvrig Knox om å tenke seg ekstra godt om før han engasjerte seg i fagbevegelsen, fordi det kunne ødelegge mulighetene for å få jobb senere. Arbeidsgivere var kjent for å svarteliste tillitsvalgte.

Stort engasjement

I am a NO.

Kvinnene sier det bestemt, men ikke veldig høyt når de utfordres på gata på hva de vil stemme. Mens nei-kampanjen i det stille får tillit ikke minst hos kvinner over 40, så er ja-kampanjen synlig om du kjører eller går.

Elaine Wylie har vært medlem av det ledende regjeringspartiet SNP i 20 år. I like mange år har hun vært tilhenger av et uavhengig Skottland. I disse dager drifter hun Ja-kampanjens kontor i Perth, en by midt mellom Aberdeen og Glasgow.

– Da vi startet, var det liten, nesten ingen, interesse fra folk flest. Nå er engasjementet stort, også blant folk som ikke er medlemmer i partiet. Dette er noe helt annet enn å drive vanlig valgkamp. Spørsmålet om uavhengighet opptar folk på en annen måte enn når vi skal velge politikere til Westminster.

– Mange har ikke bestemt seg. De er på søken etter informasjon, så vi har en viktig oppgave fram mot 18. september. Vi må også informere om hvem som har stemmerett, for ikke alle er klar over at de kan stemme, sier Wylie.

Et splittet Skottland?

På rådhuset i Skottlands største by, Glasgow, kan innbyggerne få informasjon og hjelp til å registrere seg. Lokalet er folketomt. Ansatte, som ikke får snakke eller bli avbildet i pressen, forteller likevel at det kommer stadig flere innom nå når det nærmer seg deadline for registrering.

– Om vi går mot spennende tider? Jeg grøsser bare ved tanken. Jeg frykter for Skottlands framtid, uavhengig av valgresultatet. Vi vil få et splittet Skottland, sier en ansatt bak skranken.

I den travle gågata Buchanan St. derimot strømmer folk til den provisoriske registreringsstanden. James Tait og Denis Davis er ikke opptatt av om skottene stemmer ja eller nei ved folkeavstemningen, men at de faktisk får mulighet til å stemme – til å bruke sin demokratiske rettighet.

– En av fire innbyggere i Glasgow har ikke tilgang til internett. Hvordan kan de registrere seg hvis vi ikke hjelper dem med skjemaer? spør Tait.

De fikk bare noen få skjemaer hos kommunen, så kopiering er betalt av egen lomme. I løpet av en uke har nærmere 1000 registrert seg hos dem. Skjemaene skal overleves myndighetene.

Økende ulikhet

I Buchanan St. er det eksklusive butikker og priser langt over hva den gjennomsnittlige innbygger i byen har råd til. De går heller i The Pound Shop et par gater unna, hvor alt nettopp koster ett pund - 10 norske kroner. Glasgow havner dårlig ut på mange statistikker: Høy arbeidsledighet, stor andel lavtlønnede, mange er avhengig av sosialhjelp, levealderen er lavere enn gjennomsnittet, og et av tre barn vokser opp i fattigdom.

Men Glasgow er i dag mye mer enn en nedslitt arbeiderby, slik den framsto i årene etter at skipsverftene og jernindustrien stengte dørene. Det er i dag en moderne by, et handelssentrum og en viktig universitetsby. Studentene utgjør en stor andel av de to millioner innbyggerne som bor i og rundt Glasgow.

– Vi ser at de rike blir rikere, mens de fattige blir flere. Det kan vi ikke sitte i ro og se på. Vi må gjøre noe. Statsminister Cameron kommer med løfter, men så langt har det ikke skjedd noe som gjør at jeg har tillit til det han sier. Vi skotter ønsker å løfte flest mulig ut av fattigdom. Det kan vi bare gjøre hvis vi tar kontroll over våre egne ressurser, sier Rick Anderson (27), som studerer fysikk ved Universitetet Strathclyde.

– Det er for enkelt å gi skylden for fattigdom på Cameron og Westminster. Se deg rundt i Europa – det er økende fattigdom overalt. I dag gir vi London skylden for alt som er galt, men jeg tror vi raskt finner oss en ny syndebukk i et uavhengig Skottland, sier kjemistudent Francis Berrymann (21).

Et offentlig helsevesen

Fagbevegelsen har vært opptatt av å sette sosial rettferdighet på dagsordenen. Noen kvartaler unna studentenes hus i Glasgow har Skottlands største forbund innen offentlig sektor, UNISON, invitert tillitsvalgte til konferanse om framtidens helsevesen.

– Skottland vil ha et offentlig helsevesen i framtida, uavhengig av om det blir ja eller nei i folkeavstemningen. Et sterk UNISON vil sørge for det. Vi har mange utfordringer i helsevesenet, men løsningen ligger ikke i å løsrive oss fra Storbritannia. Vi må heller sørge for at vi har politikere i det skotske parlamentet som er villige til å bruke mer penger på helse og som ikke vil privatisere sykehusene, sier Sue Forsyth, sykepleier på et sykehus i Glasgow.

Kollega Lorraine Lowrie tror hun vil stemme ja i folkeavstemningen.

– Jeg er glad forbundet endelig inviterer til debatt, for jeg savner informasjon. Det er likevel fint at UNISON opptrer nøytralt. Det må være opp til hvert enkelt medlem hva de stemmer, sier Lowrie.

Under debatten kommer lovnader fra nei- og ja-kampanjens representanter. De snakker varmt om fagbevegelsens viktige rolle i utviklingen av framtidens Skottland.

– Vil dere sørge for at vi får den lønna vi fortjener? Spør en av de tillitsvalgte i salen uten å få svar.

Tusenvis av ansatte i helsevesenet tjener så dårlig at de lever under den offisielle fattigdomsgrensen, forteller en rapport av UNISON.

De tillitsvalgte er enige om at ja-siden vant, ja så overbevisende var ja-representanten at sykepleier Sue Forsyth ikke lenger er sikker på sitt nei-standpunkt.

Løfter og trusler

Uansett resultat må medlemmene våre leve med beslutninger som tas av det skotske parlamentet. Det er de som fordeler penger til offentlig sektor, sier Mike Kirby, leder for UNISON Skottland. De politiske partiene, selv de konservative, i Skottland ønsker å beholde et offentlig helsevesen. De ansatte har bedre avtaler enn offentlige ansatte ellers i Storbritannia. Organisasjonsgraden blant offentlig ansatte er betraktelig høyere enn den er i privat sektor i Skottland.

– Men vi er ikke immune mot kutt. Vi frykter at 60 000 jobber kan forsvinne i de neste fire årene, sier Kirkby.

UNISON har tradisjonelt støttet Labour, men i debatten om et uavhengig Skottland er de ikke på lag.

– Labour skulle gjerne sett av vi valgte side, men vi mener det er riktig å være nøytrale, sier Kirkby. Labour har et klart nei-standpunkt. Trofaste velgere og medlemmer har forlatt partiet, ikke fordi de vil stemme på SNP, men fordi de tror på selvstendighet. Labourleder Ed Miliband driver nei-kampanje i Skottland i disse dager i visshet om at en av tre medlemmer i partiet vil stemme ja.

Den britiske statsministeren David Cameron gjør også flere besøk til Skottland. Cameron kommer med løfter og trusler. Denne kvelden snakker han til flere av «sine egne» i næringslivet. 120 næringslivsledere, blant dem store whisky-produsenter, har åpent støttet nei-siden. Whisky-industrien er med
10 000 ansatte en av landets største.

Ja fra tribunen

Folkemengden ikledd grønt og hvit håper på seier. Celtic spiller kvalifiseringskamp for deltakelse i Champions League. Frykten for bråk tilhengerne imellom er liten. Det er tross alt ikke byens store fotballrivaler, Celtic og Rangers, som møtes. Den upolerte arbeiderkulturen lever fortsatt når de to lagene møtes i den skotske ligaen, men også det er i ferd med å viskes ut. Supportere fra begge klubbene har gått sammen og sier ja til uavhengighet.

Kampen er over. Celtic tapte. Sinnet er borte, ropene stilnet, men skuffelsen er lett å lese i tilhengernes ansikter.

19. september våkner skottene til en ny dag. Noen er tapere. Andre er vinnere. Men uansett resultat vil det blå flagget med det hvite skråkorset heises og vaie i vinden. For skottene. For Skottland.