HARALD HENMO

harald.henmo@lomedia.no

Jeg har sett en mann gråte mens han forteller om forholdene for fagbevegelsen i Iran. Jeg har hørt om oljearbeidere som blir skutt i Kasakhstan, og hotellansatte i Etiopia som tjener 17 dollar i måneden. Jeg er blitt fortalt at lønnsarbeid bare er et utpressingsmiddel for kapitalen, og noe vi må kvitte oss med. Jeg har lagt merke til at det er like få gifteringer blant fagforeningsaktivister som blant sportsjournalister. Jeg har hørt om folk som fengsles for å feire 1. mai. Jeg har vært vitne til sterk utålmodighet med de internasjonale fagorganisasjonene, som reagerer for seint, og for lite, og for selektivt, mot overgrep. Jeg har opplevd medfølelsestretthet. Jeg har hørt lovord om avtalen for tekstilindustrien i Bangladesh, og fortvilelse fra fagbevegelsen i Pakistan, som forteller at alt det verste nå bare flyttes dit. Jeg har fått min uavhengige presserolle utfordret av oppfordringen om å hjelpe til med å klippe ut appelsinmasker til demonstrasjonen mot tyske jusutsalg.

Jeg har vært på Labourstart-konferanse i Berlin.

Labourstart ble startet i 1998 av amerikanske Eric Lee. I begynnelsen var det bare hans eget nettsted for spredning av fagforeningsnyheter, men det har siden vokst kraftig, både på nett, og med kampanjer og konferanser.

I dag er det rundt 650 korrespondenter verden over som poster nyheter på nettstedet, på 28 språk. Noen legger ut et par saker i måneden, andre 40 hver dag. Labourstart er, og skal være, åpent og fritt.

Det er også konferansene, som begynte i det små i London i 2008 med et møte mellom et 40-talls korrespondenter. De siste konferansene i Sydney og Istanbul har samlet flere hundre. Prinsippet er at alle kan komme. Det er ingen delegater. Og alt er gratis.

Til årets konferanse i Berlin er det påmeldt over 700 stykker. Det er betydelig mer enn arrangøren hadde regnet med, og det jobbes hektisk for å skaffe nok møterom. Som man riktignok ikke vet om det blir bruk for. Det er gratis å melde seg på Labourstart-konferansen, men det koster penger å reise til Berlin, så det er uklart hvor mange av de 700 som faktisk kommer.

Plenumsalen er rundt tre fjerdedels full til åpningen. Den inneholder brennende innlegg om den nye australske regjeringens rasering av «the Australian way of life»«, om Bangladesh og Marokko, om solidaritet, om de omkomne gruvearbeiderne i Tyrkia, som ble drept – drept! – av et grådig selskap og unnfallende myndigheter, om lidelser i Algerie, og de arbeidsløse i Østerrike – og Iran. Folk lider i Iran. Hvorfor gjør ikke verden noe for Iran? Hvorfor har vi ikke nok solidaritet? Hvorfor?

Her kan alle snakke, og de gjør det. Labourstart-konferansen er et sted for å bli hørt. Og deltakerne har mye, og mye vondt, på hjertet.

På engelsk er det noe som heter «compassion fatigue» – eller medfølelsestretthet – når vi hører om så mye lidelse på en gang at vi ikke klarer å ta den inn over oss. Det er bare gått halvannen time av den tre dager lange konferansen, og jeg begynner allerede å lure på hvor mye av dette jeg klarer å ta inn. Hvordan skal vi egentlig reagere på dette? Hva skal vi gjøre?

Konferansen holdes på hovedkvarteret til det tyske forbundet ver.di, som har lånt ut deler av ungdomsavdelingen til arrangørene. Etter åpningen er det drinker og mingling, men jeg merker at medfølelsestrettheten sniker seg på, og trekker meg etter hvert tilbake med ungdomsgjengen og en flaske sekt til takterrassen. Der snakker vi om Berlin-hipsteren. Jeg lærer at Berlin-hipsteren denne måneden har sportssekk på ryggen, og drikker kjernemelk og spiser banan på dansegulvet klokken fire om morgenen.

Og at han, som alltid, kler seg i arbeiderklær. Denne måneden er Berlin-hipsteren kledd i uniformsjakken til fergemennene over Spree-elven.

Han er ikke her. I hvert fall så er det ingen sportssekker og kjernemelk å se så lenge Labourstart-gjengen holder koken på konferansefesten, som arrangeres på Jockels Biergarten i Kreuzberg med klezmerband og DJ.

Kreuzberg, biergarten, DJ-kollektivet Urban Guerilla... Det er en annerledes konferansefest enn i LO. Men den avslutter en konferansedag som er forbausende konferanseaktig. I tillegg til plenumsdebatter, er det ni seminarrekker, om alt fra ungdomsarbeidsløshet i Europa til arbeiderrettigheter i Irak, fra klimakrise til bruk av sosiale medier.

Forslagene har kommet fra deltakerne selv, og innlederne spenner fra topptillitsvalgte til grasrotaktivister.

Med så mange seminarer, drives det intens markedsføring i foajeen, som er strødd med informasjonsmateriale om kampanjer mot spesielle selskaper, om nye og gamle forbund verden over, om trotskistisk ideologi og annen ideologi, om handelskampanjer og overgrep.

Det er ingen fra Iran eller Bangladesh på seminaret om avskaffelsen av lønnsarbeid. Ei heller på seminaret om å redefinere de samfunnsmessige kravene til arbeidsløse. Solidariteten er grenseløs, men det er åpenbare interesseforskjeller. Det går rykter om tilnærmet håndgemeng på seminarene om Ukraina og Kina, men det skal ha endt godt.

Lørdag er demodag. Konferansen skal ut og demonstrere mot en jusprodusent, i protest mot behandlingen av appelsinplukkerne i Brasil. Dette har vært planlagt og forberedt lenge, men har fått konkurranse fra en rekke benkeforslag underveis. Berlin er full av ambassader og bedrifter som burde få høre hva man syns om deres behandling av arbeidere. Og siden ordet er fritt, kan alle foreslå hvilken demonstrasjon de vil.

Men man holder seg til planen. Iført appelsinmasker skal det marsjeres til en butikk som jobber mot fagorganisering langs hele produksjonskjeden; fra fruktplukkerne i Brasil til de butikkansatte i Berlin. Det er et punkt mange av talerne har tatt opp underveis: Man må se på hele næringskjeden om protester og streik skal ha noen kraft. Det hjelper ikke bare å boikotte enkeltvarer i Europa, eller jobbe for organisering i opphavslandet. Alle varer pakkes, transporteres, importeres, distribueres og selges. Kapitalen er global, og det er alltid et svakt punkt langs veien. Der må det slås til.

Maskene deles ut, og det legges avgårde under politieskorte. Det er ifølge mine unge arrangørvenner en sjeldenhet å få i Berlin, så det hadde nok ikke vært så enkelt å sette i gang en masse spontandemoer likevel.

Etter butikken går man videre til Jockels Biergarten.

Labourstart-konferansen arrangeres helgen etter den store kongressen til ITUC, eller IFS, den Internasjonale Faglige Samorganisasjonen. Den har også foregått i Berlin, med 1500 delegater, blant dem 14 fra norsk LO. Der er det vedtatt kampanjer, blant annet i forbindelse med fotball-VM i Qatar i 2022. De internasjonale fagorganisasjonene mobiliserer, og tenker globalt – og flere av dem er representert her.

Men de tenker for sakte, og for smått, og for selektivt, ifølge seminaret om «Arbeiderkamper i Det Globale Sør», der det er deltakere fra både Chile, India og Pakistan.

Temaet er storstreikene de siste årene, blant bygningsarbeidere i Brasil, bilarbeidere i India og gruvearbeidere i Sør-Afrika. Det har begynt som en kamp om økonomiske goder, og blitt politisert etter å ha blitt slått hardt ned på av myndigheter og ordensmakt. Denne kampen har pågått utenfor den tradisjonelle fagbevegelsens kontroll, med andre samarbeidspartnere. De har «lykkes» i den forstand at de fikk beholde de rettighetene de hadde, men de oppnådde ikke mer enn det.

Slike streiker har lite å vinne på forbrukerkampanjer. Det hjelper ikke stort at nordmenn boikotter brasilianske bygg. Og de har problemer med å få oppmerksomhet i internasjonale medier. 200.000 streikende bygningsarbeidere i Brasil i 2011 skapte langt mindre oppstuss enn gatedemonstrasjoner i Venezuela.

Og hvor stor må en ulykke være for å nå ut? Representanten fra Pakistan lider med ofrene for Rana Plaza-katastrofen i Bangladesh, og er glad for at de har fått på plass en avtale for å forhindre gjentakelse. Men er vi klar over at 300 mennesker døde i en fabrikkbrann Pakistan i 2011? Og at landet ikke er omfattet av «Bangladesh-avtalen», sånn at de verste bedriftene nå bare flytter virksomheten sin dit?

Hva har vi tenkt å gjøre med det?

Jeg har sekken full av kampanjelitteratur fra fagbevegelsen i Sør-Korea, den revolusjonære iranske marxistbevegelsen og verdensorganisasjonen for hushjelper. Jeg har blitt bedt om å skrive ned tre aksjonsformer jeg vil anbefale den østerrikske organisasjonen for arbeidsløse. Jeg har sett like mange mobiltelefoner som på en Justin Bieber-konsert bli hevet og knipse bilde når afrikanske deltakere har reist seg og tatt ordet i tradisjonell drakt. Jeg har utvekslet visittkort med representanten fra Pakistan, som fortalte at forbundet hans hadde brukt omtrent hele årsbudsjettet på hans reise til Berlin, men at det vil være verdt det om bare noen vil høre på ham. Om bare han får pratet med noen. Får nådd ut til noen.

Vi blir enige om å holde kontakten.