ELINE LØNNÅ

eline@lomedia.no

BERGEN: Det var krafta Espelandsfossen ga under sin ferd gjennom Espedalen i Indre Arna som pustet liv i Janus. Som så mange steder i landet ble det lagt fabrikker der kraft var å finne, og tusener av flittige hender kom i arbeid. Noen av dem ved Janusfabrikken, som så dagens lys midt i gullalderen, i 1895. Mot alle odds og definitivt mot alle markedsvinder er de der fortsatt. Og de har til hensikt å bli.

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

Umulig. Dumdristig. Ulønnsomt. Gammeldags. Alt dette, visstnok, karakteriserer det å drive tekstilindustri i Norge i dag. Derfor er det like greit at de to lederne ved Janus er førskolelærer Janne Vangen Solheim og fruktbonde Arne Fonneland. Hadde de vært økonomer, hadde fabrikken for lengst vært lagt ned. Flagget ut. Solgt. Gjort om til boliger. Men, som et ikke så lite mirakel: Man trenger ikke diplom fra Handelshøyskolen for å se at bedriften i dag faktisk driver solid og med overskudd.

Janusfabrikken sett fra lufta. Espedalen er trang og smal, og fabrikken dominerer Espeland.

Janus

– Det som skiller oss fra andre, er at vi har våget å ha selvtillit på at vi er gode nok som vi er. Alt er ikke topp moderne, men vi har vår egenart og vi tilbyr kundene produkter de liker og har bruk for. Det finnes mer enn nok underbukser i verden, men produkter fra Janus er spesielle og blir satt pris på.

Fikk det inn med morsmelken

Det er styreleder Janne Solheim Vangen som sier det. Hun er nærmest født på Janus-fabrikken, og mistenker at faren, som jobbet der som selger, ga henne navnet Janne til ære for Janus. Da det så mørkest ut for fabrikken, var det en eneste tanke som sto i hodet på henne:

– Trappene her er slitt på midten etter alle som har gått her. Tanken på at ingen skulle gå her lenger, var ikke til å holde ut. Alle de hyggelige damene, luktene, lydene. Det traff midt i hjertet. Å sørge for at dette stedet drives videre er ingen økonomisk disposisjon. Det er større enn hver enkelt av oss.

Erlend Angelo

Framtidsrettet produksjon

Respekten for håndarbeidet og tradisjonen gjennomsyrer fabrikken. Mye sjel legges ned i å bevare, vise fram og hedre arbeidet gjort gjennom generasjoner.

Men ikke minst jobber alle på Janus framtidsretta for å beskytte arbeidsplassene. De utvikler stadig nye produkter, finner nye samarbeidspartnere i innland og utland – og de videreutvikler teknologien som gjør produksjonen av titusener av raggsokkpar, rosa og lyseblå prinsesse- og prinseull og stillongs til alpinlandslaget mulig. Og de klarer å sikre storkontrakter som den siste med Nato – de skal forsyne militæralliansens soldater med varmt og bekvemt ullundertøy for vinterlige forhold – kontrakter som gjør at skuldrene kan senkes aldri så lite.

Fikk du med deg denne? Denne kurvstolen var doen til polske arbeidere

Fra den spede begynnelsen i et ganske lite, hvitt trehus ved elvebredden har Janus med årene vokst seg til å romme over 20.000 kvadratmeter. I dag er 110 personer i arbeid det gule fabrikkbygget i Espedalen, en labyrint som mest minner om en Harry Potter-verden – komplett med halve etasjer. Den er gammel og upraktisk, men høyt elsket.

Omstendelig prosess

Produksjon av ullstoff er en omstendelig prosess, som krever både håndlag, kompetanse og erfaring. I strikkeriet går de sarte ulltrådene som spindelvev inn i maskinene. Den mest moderne maskinen strikker over sju millioner masker i minuttet. Men her finner vi også tradisjon og nøysomhet side om side med høyteknologisk, moderne produksjon. For typisk for Janus er at rett ved siden av superstrikkeren strikker også en tilårskommen veteranmaskin trutt og jevnt.

Tøyet er mye smalere og det går saaakte, men denne maskina er gulle god. Den er nemlig nedbetalt for tiår siden. Mye er gammeldags på Janus. Trallene som er spesialbygget for å frakte produktene, er alt annet enn nye, plastkorgene raggsokkene legges i bærer umiskjennelig preg av syttitall. Men hvorfor endre på det som virker? Hvorfor kaste noe som er brukbart?

Erlend Angelo

Når ulla er vevet og farget, må den hvile noen dager. Da blir den lagt på ullsovesalen, der rull på rull med ull i alle regnbuens farger får kose seg i fred. Deretter går den til skjæring. En avansert robot med sylskarpe kniver sørger for at så lite som mulig av det dyrebare stoffet går til spille.

En trygg arbeidsplass

På klipperiet treffer vi klubbleder Solveig Haugen. Hun pakker ned skåret tøy, puslespillbiter som skal sendes til søsterfabrikken i Kroatia for montering der. Haugen har vært på Janus i 26 år.

– Vi ser at alle de andre flytter ut produksjonen. Men her føles det trygt å være. Ledelsen kjemper på for å holde det i gang, sier Haugen.

Klubbleder Solveig Haugen.

Erlend Angelo

Hun liker arbeidet godt. Trivsel og gode kollegaer har mye å si for motivasjonen til å bli. Mange Magasinet snakker med på fabrikken, sier det samme. En av dem er Terje Foldenes. Inntil oljekrisa traff Hordaland jobbet han på Rolls Royce. Nå tar han fagbrev på fargeriet på Janus.

Terje Foldenes gikk fra Rolls Royce til Janus.

Erlend Angelo

Vedlikeholder kompetansen

For selv om fabrikken i Espedalen har holdt det gående i 121 år, nytter det ikke å hvile på laurbæra. Flere arbeidere må ta fagbrev og kunnskapen om tekstilproduksjon må både holdes i hevd og utvikles.

– Vi er helt alene igjen i Norge med denne typen produksjon. Bare vi har kompetansen, vi har ingen lobbyister som jobber for oss. Men vi er omsluttet av et lokalmiljø som hegner om bedriften. Derfor kommer vi til å forbli her i Espedalen, sier Janne Vangen Solheim.

Erlend Angelo

• Under dyna på Mascot Høie

• På denne gården har Vigdis og Tom Erik startet sin grønne revolusjon