JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Etterkrigstidas viktigste slag for kvinners rett til arbeid ble satt i gang i 1975 - av 13 kvinner på en trelastbedrift i Hedmark

Dette er historien om kvinnene i Våler skurlag som nektet å vike for menn med lavere ansiennitet.
2018101212570020181025093337

Første mai 1975 satte et lite demonstrasjonstog seg i bevegelse fra tettstedet Braskereidfoss i Hedmark. De var 11 kvinner, og mellom seg bar de tre paroler. Da de kom fram til målet, kommunesenteret Våler, hadde de gått 7 kilometer – i motvind – og toget hadde vokst til 47 deltakere.

I en notis i avisa Glåmdalen er det «upolitiske» kvinnetoget så vidt nevnt. Men mellom bildene fra 1. maifeiringen i hele distriktet, finnes også ett av Vålerkvinnene.

Teksten på parolene er tydelig:

Nå vil vi ha likestilling
Ingen skam å bruke kvinnelig arbeidskraft
Blir vi også pendlere?

Kvinner må vike

Det var kvinnene selv som kalte 1. mai-toget sitt upolitisk. De ønsket ikke å delta i arbeiderbevegelsens tog, og det hadde en soleklar grunn.

I mars, på et møte i bedriftsutvalget på Våler skurlag, hadde de tillitsvalgte og bedriftsledelsen blitt enige om at 23 arbeidere måtte gå på grunn av rasjonaliseringer. Men oppslaget som kom opp på veggen samme dag, inneholdt mer: «De kvinnelige arbeidstakere må vike for mannlige forsørgere». Og: «Ansiennitet vil ikke bli lagt til grunn ved disse oppsigelsene».

Altså måtte alle kvinnene, flere med mange års ansiennitet, gå.

PROTESTERTE ETTER OPPSIGELSENE: To av de oppsagte  kvinnene, Sigrunn Benterud og Inger Osrønningen, følger med på saken som fikk stor oppmerksomhet.

PROTESTERTE ETTER OPPSIGELSENE: To av de oppsagte kvinnene, Sigrunn Benterud og Inger Osrønningen, følger med på saken som fikk stor oppmerksomhet.

Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

– Vi ble fly forbanna, sa Sigrunn Benterud, som ble kvinnenes talsperson, i et intervju med Kvinnefrontens medlemsblad.

For det hadde lenge vært kjent at det kunne bli oppsigelser på skurlaget.

De tillitsvalgte hadde beroliget med at dette kunne løses ved naturlig avgang. Men nå skulle en del av løsningen være at alle kvinnene måtte vike – til og med for unge menn som hadde blitt ansatt det siste året.

Mest sosialt

Det første Benterud gjorde, var å styrte til bedriftsledelsens kontor med en illsint protest. Hun fikk høre at både de tillitsvalgte og ledelsen mente dette var den mest sosiale løsningen. Noen av kvinnene hadde jo til og med menn som var ansatt på bruket, ble det sagt.

Hun fyrte av at enkelte i bedriftsledelsen også hadde ektefeller på bruket (på kontoret, riktig nok) før hun gikk tilbake og tok en viktig telefon: til Bygningsindustriarbeiderforbundet i LO.

Der traff hun forbundssekretær Knut Mansås, og han mente de var usaklig oppsagt. Dermed samlet de tretten kvinnene seg.

De skulle ikke godta oppsigelsene. 1. maitoget startet kampen for retten til arbeid – på lik linje med menn.

Så mye mindre tjener kvinnelige ledere i Tromsø kommune enn sine mannlige kolleger

faksimile, Arbeiderbladet

En storm av protester

Den lille notisen i Glåmdalen ble raskt fanget opp av riksmediene, og støtteerklæringene strømme inn til vålerkvinnene. Fra enkeltpersoner og organisasjoner, men særlig fra kvinnebevegelsen. Også kvinneutvalg i partier fra Høyre til AKP var med. Men det var også motstemmer.

Noen av leserinnleggene, også fra kvinner, mente det var riktig at kvinner vek for menn. Kvinnefrontmedlemmer som samlet underskrifter til støtte for kvinnene i Våler, merket godt splittelsen i bygda.

– En ung jente med barnevogn kom bort til oss og sa at det gjaldt enten mora eller mannen hennes, og han var forsørger, fortalte en av dem.

Arild Bekkeli, klubbformannen på Våler skurlag, gjentok i avisene at ansienniteten var fraveket av sosiale årsaker. Menn som ble oppsagt, måtte jo pendle ut av bygda, fordi det ikke var annet arbeid til dem der. Og menn var jo som regel familieforsørgere.

STØTTE: Vålerkvinnenes selvstendige rett til arbeid ble en viktig sak for deler av kvinnebevegelsen. Notisen i Glåmdalen ble raskt fanget opp av riksmediene, og støtteerklæringene strømmet inn

STØTTE: Vålerkvinnenes selvstendige rett til arbeid ble en viktig sak for deler av kvinnebevegelsen. Notisen i Glåmdalen ble raskt fanget opp av riksmediene, og støtteerklæringene strømmet inn

Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

– Flere av oss har drevet her i mange år og det er også familieforsørgere blant oss kvinner, svarte Benterud.

– Jeg mener klubbstyret ser sørgelig gammeldags på denne saken. De mener tydeligvis at kvinnfolk fortsatt skal sitte hjemme ved kjøkkenbenken og tvinne tommeltotter. Og Inger Osrønningen, som var skilt og eneforsørger, ga ikke mye for de sosiale grunnene.

– Hvem vil ha bruk for en 48 år gammel kvinne i vårt distrikt? De jobbene jeg kan få vil være så dårlig betalt at det ikke er til å leve av, sa hun.

En bauta i norsk likestillingspolitikk er død: – Hege Skjeie (63) etterlater dype spor

En gammel diskusjon

Det var ingen ny tanke at kvinner som var gift og forsørget burde overlate jobben sin til arbeidsløse menn. I 1925 vedtok LO-kongressen å motarbeide at begge ektefeller var i lønnet arbeid. Det var krisetider, og det var «grasrota» i fagbevegelsen, både kvinner og menn, som presset vedtaket fram, skriver historikeren Gro Hagemann på nettstedet Norgeshistorie.no.

På LO-kongressen i 1927 ble vedtaket opprettholdt. Da stilte også Arbeiderpartiet seg bak fagbevegelsen, og vedtok at oppsigelse av gifte kvinner skulle være regelen i deres institusjoner.

I 1933 kom de første forsiktige protestene innad i arbeiderbevegelsen, fra partiets Landskvinnekonferanse, som hittil hadde støttet Arbeiderpartiets vedtak.

I 1936 var protestene sterkere. Landskvinnekonferansen ble delt på midten.

Men det var Karin Olsen, en ung kvinne som jobbet på et samvirkelag, som satte en stopper for oppsigelsene av gifte kvinner i mellomkrigstida. Hun hadde jobbet på butikken i fem år da hun ble sagt opp i 1937 – to dager før hun skulle gifte seg. Karin Olsen gikk rettens vei for å beholde jobben.

I ryggen hadde hun fagforbundet sitt, Handel og Kontor, og saken gikk helt til Høyesterett. Motparten NKL (Norges kooperative Landsforening) hevdet at dette var lovlige oppsigelser og en innarbeidet praksis i bedriften.

I 1939 falt dommen: Oppsigelsen av Karin Olsen var usaklig og ulovlig. Retten til arbeid var en individuell rett, utenforliggende forhold som ekteskap kunne ikke telle, mente Høyesterett.

Edith M. Waage / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Et allmøte på Våler Skurlag

På Våler Skurlag var det bare kjønn som telte. Og fra første dag hadde forbundssekretær Knut Mansås varslet at oppsigelsene kunne bli tatt til arbeidsretten.

Han dro raskt til Våler Skurlag og snakket med alle parter. Ingen lot seg rokke.

Han kritiserte også at ikke arbeiderne det gjaldt hadde fått si sin mening før møtet i bedriftsutvalget. Det siste hørte klubbstyret på.

Tirsdag 6. mai ble det kalt inn til allmøte i klubben ved Våler Skurlag. Nå skulle det diskuteres.

148 medlemmer møtte opp. Da avstemningen kom, stemte bare 35 for kvinnenes krav om at ansiennitet skulle følges for alle.

Det var et knusende nederlag, og kvinnene tok det både med sorg og sinne.

– Jeg ville ikke gråte, men jeg skal innrømme at jeg følte meg nokså kvalm da flertallet av våre mannlige kolleger, ettersom stemningen under allmøtet steg, både lo høyt og applauderte når de tillitsvalgte talte mot våre krav, sa Inger Osrønningen til Glåmdalen.

– At kvinnesak og likestilling har gått mange forbi kan være så, men at en så innarbeidet rett som ansiennitet ikke skal gjelde lenger, gir grunn for alvorlig bekymring blant arbeidsfolk. Det kan ikke gå an å følge ansiennitet bare når man finner det for godt.

Sigrunn Benterud hadde 8 års ansiennitet – mer enn fire av tillitsmennene hadde til sammen. Nå måtte hun slutte i juni.

Hun sa det slik til Østlendingen:

– Hver eneste fabrikk-kvinne sitter utrygt i jobben sin hvis mannfolka skal kunne kommandere dem vekk slik det har skjedd hos oss.

Edith M. Waage / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

MENINGER: «Uten kvinnene hadde ikke IT-bransjen vært noe som helst»

Streik – og seier

Det ble aldri noen arbeidsrettssak om oppsigelsene på Våler Skurlag. Den 16. mai kalte LO og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) inn til møte i Oslo. Der møtte bedriftsledelse, tillitsvalgte og to kvinner, Benterud og Osrønningen, fra Våler skurlag, sammen med representanter for LO og NAF.

Før møtet hadde begynt, kom en telefon fra skurlaget: Maskinene var slått av, arbeiderne var i streik. De tillitsvalgte skulle ikke være nødt til å forhandle om en løsning det var et stort flertall for. Når de var på vei hjem, ville arbeidet bli tatt opp igjen. Dermed forlot de tillitsvalgte møtet.

De som satt igjen diskuterte flere kompromissforslag, som alle gikk ut på at flest mulig av kvinnene sluttet. Men kvinnene avviste alle. Og bedriftsledelsen ga seg. Ansienniteten skulle gjelde.

Av de til sammen 23 som var oppsagt, skulle oppsigelsen til 7 kvinner med høy ansiennitet trekkes tilbake.

To skift på skurlaget streiket i en time i protest da de fikk høre resultatet. Så var det over.

Ansiennitet skulle følges ved oppsigelser. Kvinner skulle ikke måtte vike for menn.

bokomslag

{"419743":{"type":"m","url":"/image-3.419743.8d895b3b0f","cap":"PROTESTERTE ETTER OPPSIGELSENE: To av de oppsagte kvinnene, Sigrunn Benterud og Inger Osrønningen, følger med på saken som fikk stor oppmerksomhet. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419744":{"type":"s","url":"/image-3.419744.6f6aeb6885","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419765":{"type":"m","url":"/image-3.419765.c0b6acca08","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419777":{"type":"m","url":"/image-3.419777.1b64b5f73c","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419783":{"type":"s","url":"/image-3.419783.b1e88a008e","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419792":{"type":"s","url":"/image-3.419792.f2d8681794","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"64","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f4","title":"Kvinnene på skurlaget","closed":true,"place":"Mest sosialt"},{"type":"f4","title":"Les boka!","closed":false,"place":"..."},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"Det kan ikke gå an å følge ansiennitet bare når man finner det for godt.","place":"På LO-kongressen i 1927 ble vedtaket opp"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}

Kvinnene på skurlaget

• Våler Skurlag lå i Våler kommune, i Solør i Hedmark og var eid av Norske Skog.

• Hadde 200 ansatte i 1974, da ledelsen ville nedbemanne.

• Noen av de 13 ansatte kvinnene ble bedt om å slutte, men nektet. På vårparten året etter ble samtlige sagt opp.

• Kvinnene mente dette brøt ansiennitetsprinsippet.
• Men de fikk flertallet i fagforeningen mot seg.

• Til slutt fikk sju av kvinnene jobbene tilbake, etter at det ble slått fast at oppsigelsene var usaklige.

Les boka!

• Denne reportasjen er en omarbeidet og forkortet utgave av kapitlet om Våler Skurlag i boka «VI VAR MANGE – kvinneaktivister fra 70-tallet forteller».

• Berit Morland er en av forfatterne bak boka. Hun jobbet tidligere i mange år i Magasinet for fagorganiserte.

{"419743":{"type":"m","url":"/image-3.419743.8d895b3b0f","cap":"PROTESTERTE ETTER OPPSIGELSENE: To av de oppsagte kvinnene, Sigrunn Benterud og Inger Osrønningen, følger med på saken som fikk stor oppmerksomhet. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419744":{"type":"s","url":"/image-3.419744.6f6aeb6885","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419765":{"type":"m","url":"/image-3.419765.c0b6acca08","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419777":{"type":"m","url":"/image-3.419777.1b64b5f73c","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419783":{"type":"s","url":"/image-3.419783.b1e88a008e","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419792":{"type":"s","url":"/image-3.419792.f2d8681794","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"64","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f4","title":"Kvinnene på skurlaget","closed":true,"place":"Mest sosialt"},{"type":"f4","title":"Les boka!","closed":false,"place":"..."},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"Det kan ikke gå an å følge ansiennitet bare når man finner det for godt.","place":"På LO-kongressen i 1927 ble vedtaket opp"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}