Eline Lønnå

eline@lomedia.no

I år er det ti år siden den første tariffavtalen ble allmenngjort i Norge. Å gjøre vilkårene i avtalen gjeldende for alle som jobber på et område, har vært et viktig verktøy for å hindre sosial dumping. Men det er ikke slik at i det øyeblikket tariffavtalen er allmenngjort, er alle sorger slukket og sosial dumping et tilbakelagt kapittel. Det er et stort og vedvarende problem at useriøse arbeidsgivere lar være å følge avtaler og regelverk, og utnytter arbeiderne på ulovlig vis. Arbeidsmiljøkriminalitet er et samfunnsproblem, og skattesnusk koster staten milliarder i tapte inntekter årlig.

Men også arbeidsgivere som anser seg selv som seriøse har i et tiår kjempet mot allmenngjøringen med nebb og klør. Det sies at tidligere satt landets skarpeste advokater og borret i regelverket for at deres oppdragsgivere skulle slippe å betale skatt. I dag er det arbeidslivsreglene det borres i, fordi det er store summer å spare på å unngå å betale arbeiderne det de har krav på. For enkelte er det selve forretningsideen bak virksomheten å underbetale arbeidere fra Øst-Europa, for å vinne i konkurransen med norske arbeidstakere som anses som «for dyre».

NHO og Norsk Industri støttet aktivt opp om de ni verftene som gjennom tre instanser i norsk rettsvesen prøvde å få kjent allmenngjøringen på verftene ulovlig i forhold til EU-retten. De tapte så det suste. Men det er ingen grunn til å hvile på laurbærene for LO og arbeidstakerne. Nå er en ny rettssak på gang, for å ta tak i enda et forsøk på å slippe å betale arbeiderne det de har krav på.

Denne gangen gjelder det tilleggene for reise, kost og losji samt det tillegget på 20 prosent som arbeidere som må sove borte fra hjemmet har krav på. Her er det etablert en praksis der arbeidsgiverne definerer de ansatte som «inntatt på arbeidsstedet» - altså ikke som pendlere. Deres hjem er brakkeriggen, ifølge arbeidsgiver. Slik underbetales utenlandske arbeidere, og nok en gang blir norske arbeidere «dyre».

LO har varslet at de tar ut stevning mot en bemanningsbedrift som driver etter en slik praksis. Saken er viktig for de arbeiderne det gjelder i bedriften, men den har i realiteten betydning for hele industrien. Skal det være lov å definere vekk likebehandlingen ved et pennestrøk, eller skal også dette forsøket på å unngå å behandle arbeiderne skikkelig lide nederlag?