JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Hva er problemet med palmeolje? Bonden Nunung i Indonesia har en melding til norske forbrukere

Palmeolje er blitt et av de mest utskjelte produktene i Norge og Vesten, og boikottes av både personer og bedrifter. Det syns store og små oljebønder i Indonesia er urettferdig.
OLJEFABRIKK: Etter høsting, haster det med å få palmeoljefrukten til pressing. Mange uavhengige bønder i perifere strøk må gi fra seg halve profitten til transportørene.

OLJEFABRIKK: Etter høsting, haster det med å få palmeoljefrukten til pressing. Mange uavhengige bønder i perifere strøk må gi fra seg halve profitten til transportørene.

Håvard Sæbø

06.12.2019
13:49
21.08.2023 17:14

harald@lomedia.no

JAKARTA, JAVA: – Vi ventet altfor lenge med å slå tilbake, og nå er det for seint, sukker Agus Purnomo.

Vi sitter i 34. etasje i ett av de tre Sinar Mas-tårnene i Jakarta sentrum, som blant annet inneholder kontorene til gigantkonsernets «bærekraftig palmeolje»-avdeling, der Purnomo er sjef.

Sinar Mas’ palmeoljeselskap heter Golden Agri, eller GAR, og det er Golden Agri selv som har bedt Magasinet for fagorganiserte prate med Purnomo, etter at vi tok kontakt og spurte om vi kunne besøke en av palmeoljeplantasjene deres. Han vil gjerne fortelle oss om hvordan selskapet har jobbet med å bli bærekraftig, etter at verdens oppmerksomhet de siste tiårene har vært rettet mot bransjen og høylytt erklært at den ikke er det – noe som har ført til at både forbrukere, investorer og næringsmiddelprodusenter som bruker matolje, har boikottet palmeoljen.

Saken fortsetter under bildet.

PALMEOLJEØKONOMI:Indonesia er verdens største produsent av palmeolje.

PALMEOLJEØKONOMI:Indonesia er verdens største produsent av palmeolje.

Håvard Sæbø

Vi vil gjerne høre hva han og andre i bransjen syns om denne oppmerksomheten, og hvordan det har påvirket dem. Hvordan virker forbrukerboikotter egentlig på dem som blir boikottet? Det syntes vi det var på tide at noen av dem som faktisk jobber i bransjen skulle få uttale seg om, i en debatt som har vært dominert av organisasjoner og myndigheter og andre annenhåndskilder.

Helt uten

Alle som har vært i en butikk de siste ti årene har sett påskriften «uten palmeolje», eventuelt «palmeoljefritt» eller til og med «HELT UTEN PALMEOLJE», på kjeks og sjokolade og såpe og sminke og alle mulige andre produkter som inneholder fett. Clarion erklærte stolt i 2014 at de nå var «Europas første palmeoljefrie hotellkjede», to år etter at Quality i Fredrikstad var «første palmeoljefrie hotell». Venstre-politiker Abid Raja sa i vår at bloggeren Sophie Elise Isachsen var et «eksempel til etterfølgelse» i sin årvisse kamp mot Freias ikke-palmeoljefrie påskeegg.

Så det er opplest og vedtatt at palmeolje ikke er bra. Men det synes å råde litt forskjellige versjoner av hva hovedproblemet er. Noen påstår den er helseskadelig. Andre er mest opptatt av at den utrydder regnskog, og dermed orangutangen, noe som er blitt symbolet på palmeoljens ondskap. De seriøse miljøorganisasjonene viser til regnskogens betydning for å løse klimakrisen, noe som er truet av palmeoljeindustriens ukontrollerte ekspansjon og rabiate skogbrenning. Fagbevegelse og menneskerettsorganisasjoner hevder at driften både utnytter arbeidskraften og bruker barnearbeid, samt at den tvangsflytter urfolk fra områder de har hevd på.

Saken fortsetter under bildet.

MANUELT: Fruktklasen høstes manuelt, og arbeiderne spres over store områder hver dag for å finne og høste dem som er modne. John og kollegaene hans høster i snitt 140 om dagen, eller 1,4 tonn. I høysesongen kan det komme opp i det dobbelte, forteller han.

MANUELT: Fruktklasen høstes manuelt, og arbeiderne spres over store områder hver dag for å finne og høste dem som er modne. John og kollegaene hans høster i snitt 140 om dagen, eller 1,4 tonn. I høysesongen kan det komme opp i det dobbelte, forteller han.

Håvard Sæbø

Store og små

Mot dette hevder for eksempel myndighetene i Indonesia, verdens største palmeoljeprodusent, at mange av disse problemene nok har vært reelle, men det var før. Det er ikke lenger lov å ødelegge regnskog i Indonesia, sier de, og palmeoljeplantasjene anlegges på områder som allerede har vært ryddet til gummi- eller kaffedyrking. Det samme forbudet gjelder på torvland, som er viktig for å binde karbon. Både urfolks og arbeideres rettigheter er lovfestet, sier myndighetene, og palmeolje er ikke mer usunt enn annet matfett. Det er fortsatt problemer i bransjen, men det er fordi noen ikke følger reglene, sier de. Og det er urimelig å boikotte en hel industri fordi det fins lovbrytere i den. Det gjør det i alle bransjer.

Og det samme sier – stort sett – Agus Purnomo.

– Vi sluttet å brenne i 1997. Og alle de store selskapene driver fornuftig i dag, hevder han.

– Men det er 16 millioner mennesker, og flere tusen selskaper, som lever av dette i Indonesia, og det er veldig vanskelig å ha kontroll over alle sammen, sier han.

Saken fortsetter under bildet.

Agus Purnomo

Agus Purnomo

Håvard Sæbø

Dette burde bransjen kommunisert bedre, mener Purnomo: At dette egentlig er et utviklingsproblem i Indonesia, der fattige småbønder som driver både lite klimavennlig og lite produktivt heller må få alternativ sysselsetting. Og at det ifølge ham altså egentlig ikke er produktet palmeolje i seg selv som er problemet, men de delene av bransjen som bryter reglene og driver useriøst.

– Men de 20-30 selskapene som selger i Europa er konkurrenter, og ingen ville ta utgiftene med en kommunikasjonskampanje der, som de andre ville nytt godt av helt gratis. Så dermed sov vi i timen, og overlot hele oppmerksomheten til den negative kampanjen om palmeolje. Og den trenger egentlig ingen PR-kampanje. Den trenger bare et bilde av en orangutang, sier Purnomo.

MINAS, SUMATRA: – Da Jair Bolsonaro ble valgt til president i Brasil, sa jeg til kona mi at nå kan vi endelig få drive litt i fred med palmeolje, sier Jean-Pierre Caliman, med henvisning til Bolsonaros høylytte forakt for regnskogbevaring i Amazonas.

Saken fortsetter under bildet.

NATURLIG: Jean-Pierre Caliman leder forsningssenteret til Sinar Mas, som blant annet prøver å finne ut hvilke vekster som kan tilføre jorda nitrogen på naturlig vis.

NATURLIG: Jean-Pierre Caliman leder forsningssenteret til Sinar Mas, som blant annet prøver å finne ut hvilke vekster som kan tilføre jorda nitrogen på naturlig vis.

Håvard Sæbø

Han sier det som en spøk, lederen for Golden Agri og Sinar Mas’ forskningssenter SMARTRI, men det ligger alvor bak: Både bekymring for den alvorlige situasjonen Bolsonaro setter regnskogen og klimaet i, og også en viss trett sårhet hos den franske landbruksforskeren som i årevis har fått høre at han dreper orangutanger.

Da Magasinet ba om å få besøke palmeoljeplantasjer i Indonesia, var vi klar over at vi ville få se forsiden av medaljen. De store selskapene har det de kaller «Best Practice»-plantasjer, der alt er på stell, og som de gjerne viser fram.

Men forsiden er også en del av medaljen, og vi sa ja takk til å se den – så kunne vi heller spørre Regnskogfondet, for eksempel, om baksiden (se undersak).

Og SMARTRI – som er en forkortelse for SMART Research Institute, og ligger på Libo-plantasjen, to timers kjøretur fra Pekanbaru på Sumatra – er forsiden på gullmedaljen. Hvis dette er malen for palmeoljeproduksjon, setter den det meste annet landbruk vi har sett i skyggen.

Mer på samme plass

– En gang var jo hele Sumatra regnskog, sier Caliman, sånn for å sette ting i perspektiv.

– Men vi har sluttet med avskoging for lenge siden.

Siden de ikke kan ekspandere produksjonen, må de dermed intensivere den. Det er en av hovedoppgavene til SMARTRI: Å finne dyrkingsmetoder og planter som gir større avling på det samme området. Målet er ti tonn olje per hektar i måneden, bortimot en fordobling av en god måned i dag, og tredobling av en dårlig.

Saken fortsetter under bildet.

NYTT OG GAMMELT: Jean- Pierre Caliman viser fram fortidens og framtidens frukt. Den til høyre er forsket fram for å inneholde mer fruktkjøtt, og dermed gi større avkastning på samme område.

NYTT OG GAMMELT: Jean- Pierre Caliman viser fram fortidens og framtidens frukt. Den til høyre er forsket fram for å inneholde mer fruktkjøtt, og dermed gi større avkastning på samme område.

Håvard Sæbø

– Det satser vi på å ha om fem år, sier Caliman.

Han jobbet i sin tid for det statlige franske forskningssenteret CIRAD – eller «Jordbruksforskningssenteret for internasjonal utvikling» – og det var for dem han kom til Indonesia for mer enn 20 år siden. Nå jobber han for Sinar Mas.

– På 1970- og 80-tallet var vi mest opptatt av økonomisk utvikling, og det var ikke før på 90-tallet vi virkelig ble opptatt av miljøet, forteller han.

Og bærekraft er en viktig del av SMARTRIs forskning. Senteret samarbeider blant annet med det prestisjetunge universitetet i Cambridge, som sender doktorgradsstudenter til å veiledes av Caliman. Det forskes på karbonlagring og avlingsstørrelse ved forskjellige typer etter- og undervekst, gjødsling og effekt på vannspeilet og en hel masse naturvitenskapelige ting som ligger utenfor Magasinets kompetanseområde.

– Palmeolje har høyt økologisk potensial, sier Caliman.

– Man kan få store avlinger på små områder og med lite gjødsel, beholde underveksten og lagre karbon – hvis dyrkingen gjøres riktig.

Saken fortsetter under bildene.

ROTTEFANGER: Tårnugler ales opp på de store plantasjene, og brukes som rottefangere for å redusere bruken av gift.

ROTTEFANGER: Tårnugler ales opp på de store plantasjene, og brukes som rottefangere for å redusere bruken av gift.

Håvard Sæbø

SPRØYTING: Tårnugler og andre naturlige plantevernmidler kan ikke gjøre alt, så sprøytemidler brukes fortsatt. Her sprayes polyfosfat på Wilmars plantasje. Og - til tross for at bedriften ikke har noen kjønnsspesifikk ansettelsespolitikk - er det kvinner som sptøyter, og menn som høster. Sånn er det bare blitt, sier bedriften.

SPRØYTING: Tårnugler og andre naturlige plantevernmidler kan ikke gjøre alt, så sprøytemidler brukes fortsatt. Her sprayes polyfosfat på Wilmars plantasje. Og - til tross for at bedriften ikke har noen kjønnsspesifikk ansettelsespolitikk - er det kvinner som sptøyter, og menn som høster. Sånn er det bare blitt, sier bedriften.

Håvard Sæbø

– Det store miljøproblemet er avskoging. Men det er fordi vi er en ung bransje. Hvete og mais dyrkes også på avskogede områder, men de ble avskoget for lenge siden, og nå er vi mer bevisste på slike ting, sier han.

Framstøt i Tyskland

For fire år siden var kooperativleder Misdan på konferanse i Berlin. Der møtte han forskjellige matprodusenter for å fortelle om hvordan han produserte palmeolje.

– Jeg fortalte dem at vi drev med bærekraftig produksjon nå. Men det var mange som ikke trodde på meg, sier Misdan.

– Jeg viste dem bilder av produksjonen før og nå, og sa at vi ikke driver sånn som mange tror. Før visste vi ikke så mye om bærekraftig produksjon, og riktig bruk av gjødsel og sånt. Men det gjør vi nå. Men … vel, noen trodde på meg, og andre ikke.

Saken fortsetter under bildet.

BØNN: Kooperativsekretær Nunung (nummer to fra venstre) og leder Misdan (til venstre) bønnfaller oss flere ganger om å ta med budskapet deres hjem til Europa: – Det dere har hørt om palmeolje er ikke sant!

BØNN: Kooperativsekretær Nunung (nummer to fra venstre) og leder Misdan (til venstre) bønnfaller oss flere ganger om å ta med budskapet deres hjem til Europa: – Det dere har hørt om palmeolje er ikke sant!

Håvard Sæbø

Det fins to typer palmeoljeprodusenter: store plantasjer og småbønder, eller «smallholdere», på engelsk. Disse er gjensidig avhengige av hverandre, siden plantasjene kjøper av småbøndene. Systemet er komplekst, og egentlig strengt lovregulert, men alle vi har snakket med hittil innrømmer at her er det mye mørketall og rot.

Misdan, derimot, er leder for et kooperativ av småbønder som er tilknyttet Libo-plantasjen som såkalt «plasmabønder». Det betyr at de i praksis er en del av plantasjen, med regulerte leveringer og priser, tilførsel av de mest oppdaterte såkornene, og så videre. I tillegg er det frittstående småbønder tilknyttet samme system. Det framstår som et mønsterbruk, og Misdan hevder at det er det.

– Palmeoljen er veldig viktig for oss. Den har endret livet mitt til det bedre. Jeg kan sende barna mine på skolen, og vi har tilgang på helsestell. Og så sier folk at vi ødelegger miljøet. Hvordan da? Hva er det vi gjør feil? Hvis folk ikke tror oss, så kan de jo komme og se selv, sier kooperativlederen.

Han og kooperativets sekretær Nunung innrømmer at det ikke alltid har vært sånn, og de har hørt at det ikke er sånn overalt.

– Jeg har sett på TV at det fins selskaper med dårlig drift, sier Nunung.

Men han insisterer på at det ikke gjelder dem. Når Magasinet er i ferd med å gå, følger han etter oss, for å gjenta noe han allerede har sagt, men som er så viktig at han må si det en gang til:

– Vær så snill, fortell folk i Europa at de ikke må fordømme palmeoljen. Alle disse negative kampanjene er ikke sanne. Det må dere fortelle dem!

Saken fortsetter under bildet.

ORGANISERING: Hos organisasjonen for småbønder i Sanggau prøver (fra venstre) Bartolomeus, Darius og Andy å holde oversikten over hvor mange som egentlig dyrker palmeolje i området, og hvordan de dyrker den. Målet er å få oljen sertifisert som bærekraftig, men veien dit er dyr og komplisert.

ORGANISERING: Hos organisasjonen for småbønder i Sanggau prøver (fra venstre) Bartolomeus, Darius og Andy å holde oversikten over hvor mange som egentlig dyrker palmeolje i området, og hvordan de dyrker den. Målet er å få oljen sertifisert som bærekraftig, men veien dit er dyr og komplisert.

Håvard Sæbø

SANGGAU, BORNEO: Som sagt: Det fins småbønder og det fins småbønder. Leverandørkjeden i palmeoljeindustrien er lang og uoversiktlig, noe som er en av hovedkritikkene mot bransjen. Det er vel og bra med det velfinansierte og -regulerte systemet på en plantasje som Libo, men det er bare toppen av isfjellet. Problemene fins under overflaten.

Så vi har tatt en tur nedover i leverandørkjeden. Fra Pontianak på Borneos vestkyst har vi kjørt fire timer inn i landet til Bodok i Sanggau. Der møter vi Albertus Darius, den lokale lederen for SPKS. Det er en organisasjon for småbønder, som ble stiftet i 2006, etter at prisen på palmeolje hadde rast året før og skapt problemer for småbøndene i landet, som står for rundt 40 prosent av palmeoljeproduksjonen.

To år tidligere hadde NGO-er, produsenter og kunder gått sammen om å starte Roundtable on Sustainable Palm Oil, eller RSPO. Det setter oppe en rekke kriterier for at palmeolje kan bli «sertifisert», som ingen avskoging og ingen utnyttelse av arbeidskraft. Nå har RSPO flere ganger fått hard kritikk for hvor troverdig denne kontrollen egentlig er, og systemet er basert på frivillighet, men likevel: Det er blitt selve fyrtårnet for bærekraftig palmeolje, også fra et forbrukerperspektiv.

I 2017 var mindre enn én prosent av uavhengige småbønder i Indonesia RSPO-sertifisert. Det prøver Albertus Darius å gjøre noe med. Det er ikke lett.

Saken fortsetter under bildet.

FRUKT PÅ BORNEO: SPKS-medlem Apun med dagens høst.

FRUKT PÅ BORNEO: SPKS-medlem Apun med dagens høst.

Håvard Sæbø

«Black Campaign»

– Jeg var på et møte på Bali for å høre hva RSPO-reglene er. Og jeg har fortalt det videre til medlemmene våre her, sier Darius.

Årsaken er det han kaller «Black Campaign» i Europa – altså «svertekampanjen». Vi samtaler via tolk, siden Magasinets indonesisk, eller bahasa, er mangelfull, men dette begrepet bruker han på engelsk. Det er importert. Det samme er begrepet «sustainability», bærekraft, som har dukket opp på engelsk i flere av bahasa-utlegningene vi har hørt andre steder. Det er blitt indonesisk for bærekraft.

SPKS i Sanggau har et gjenværende stykke urskog som de beskytter. Det er de veldig opptatt av å vise oss bilde av. For det er en sentral del av sertifiseringskravet. Ellers er Darius usikker på hvordan medlemmene egentlig overholder kravene til RSPO, og noen av disse syns han er vanskelig å tolke selv også.

Saken fortsetter under bildet.

Albertus Darius

Albertus Darius

Håvard Sæbø

– Jeg er ikke helt sikker på hva reglene for gjødsling er. Det er veldig komplisert for forskjellige typer jordsmonn og den slags, sier han.

Det er også vanskelig å kontrollere hvordan medlemmene overholder reglene, siden det er komplisert å få oversikt over nøyaktig hvilket land som tilhører hvem i det enorme tilfangsområdet til SPKS i Sanggau.

– Vi er sinte på Black Campaign, men vi vet ikke hvem vi skal protestere mot. Og vi får ikke gjort noe med Black Campaign, annet enn å prøve å følge RSPO-reglene. Men det er vanskelig å bevise at vi gjør det. Og det koster penger å bli sertifisert, sier Darius.

Han påstår at han er optimist på vegne av palmeoljens framtid. Verden vil trenge palmeolje, mener han, og det er mulig å forbedre produksjonen og kvitte seg med problemene. Men det må han vel si, som tillitsvalgt for en palmeoljeorganisasjon – for han lever ikke helt opp til optimismen i praksis.

– Vi har for lengst begynt å se etter andre ting å dyrke. Selv har jeg plantet ris og gummi. Risen kan vi spise selv, og gummien kan vi selge, sier Albertus Darius.

– Men vi får mindre penger for den enn for palmeolje.

Saken fortsetter under bildet.

OVER TIL RIS: Mange klarer ikke å leve av inntektene fra palmeolje, og har derfor gått over til å dyrke andre vekster, som for eksempel ris.

OVER TIL RIS: Mange klarer ikke å leve av inntektene fra palmeolje, og har derfor gått over til å dyrke andre vekster, som for eksempel ris.

Håvard Sæbø

Produktiv og mangfoldig

Det er tre ting som trengs for å bli palmeoljebonde: land, oljepalmer, og tilgang til en mølle som kan presse frukten. Planten tar lite plass, gir frukt etter to til tre år, og er høyproduktiv helt til den er 25. Da bør det nyplantes, noe de store produsentene gjør. Hele frukten blir brukt, og det ferdige produktet tåler høy varme og kan brukes til en hel rekke ting: matvarer og kosmetikk, som nevnt, og ikke minst biodrivstoff. Indonesiske myndigheter har bestemt at palmeoljeinnholdet i landets biodrivstoff fra neste år skal økes fra 20 til 30 prosent.

Saken fortsetter under bildet.

INNENLANDSK BRUK: Indonesiske myndigheter vil fra neste år øke palmeoljeinnholdet i biodrivstoff fra 20 til 30 prosent.

INNENLANDSK BRUK: Indonesiske myndigheter vil fra neste år øke palmeoljeinnholdet i biodrivstoff fra 20 til 30 prosent.

Håvard Sæbø

Plasmabøndene vi traff på Sumatra satte sin lit til at myndighetene ville kjøpe mer av deres palmeolje til drivstoff, dersom «Black Campaign» vedvarer i Europa.

Med andre ord, og satt på spissen: Grunnen til at palmeoljen er så stort problem, er at den er så bra. Den er så lett å dyrke, og gir så stor avkastning. Derfor er den plantet i så enorme mengder i – særlig – Indonesia og Malaysia. Der den er blitt plantet i et av verdens mest biologisk mangfoldige områder, Sundaland, med vekslende politisk styring, for å si det forsiktig. Og det har skjedd i en tid der den rike delen av verden er blitt oppmerksom på klimakrisen vi har produsert oss fram til i århundrer, med betydelig slakkere kontroll enn den man nå pålegger 3. verden-bøndene som lukter utvikling og velstand i nærmeste palmeoljemølle.

Det oppfattes som urettferdig, mener Ravin Trapshah Ismail i Wilmar.

– Det er påfallende at all skylden for gamle synder nå legges på asiatiske selskaper, sier han.

Saken fortsetter under bildet.

URIMELIG: – Det oppfattes som ganske urettferdig at de store bedriftene, som jobber hardt med å endre seg og drive seriøst, får skylden for regelbruddene til mindre og useriøse aktører, mener Ravin Trapshah Ismail i Wilmar.

URIMELIG: – Det oppfattes som ganske urettferdig at de store bedriftene, som jobber hardt med å endre seg og drive seriøst, får skylden for regelbruddene til mindre og useriøse aktører, mener Ravin Trapshah Ismail i Wilmar.

Håvard Sæbø

BILAH HILIR, SUMATRA: Ismail tar oss med oppover i leverandørkjeden igjen. Verdens største forhandler av palmeolje er Singapore-registrerte Wilmar, som i likhet med Golden Agri var blant selskapene med dårligst miljørykte for noen tiår siden. Det har de jobbet hardt for å kvitte seg med, blant annet ved å ansette folk som Ismail i bærekraftsavdelingen sin. Han kommer fra Malaysias hovedstad Kuala Lumpur, og sammen med Jules Sonny Parapat fra bærekraftsavdelingen i Jakarta tar han med Magasinet på en seks timers togtur fra Medan, og deretter to timer i bil, til vi er på en av Wilmars «best practice»-plantasjer et sted midt inne på Nord-Sumatra.

Saken fortsetter under videoen.

Der har de ikke den forskningsavdelingen Sinarmas har, men ellers er det mye likt. Vi får se skolen som bedriften har bygd for arbeiderne (og som senere er overtatt av det offentlige, i likhet med Sinar Mas sin ved Libo-plantasjen) der hele skolen har forberedt vår ankomst, som markeres med korps og drillmarsj og opptil flere danseforestillinger. Vi får også se boligene som arbeiderne får leie gratis, helsestasjonen med leger og sykepleier, og møte fagforeningen.

I det hele tatt. Det er «Best Practice» – men det er fortsatt langt igjen til «Perfect Practice», innrømmer den frittalende Ismail.

Saken fortsetter under bildene.

VELKOMST: De store plantasjene er anlagt langt fra annen bebyggelse, og har bygd skoler og annen infrastruktur selv. Disse blir ofte senere overtatt av det offenltige. Og de hilser uansett Magasinet velkommen med dans og musikk.

VELKOMST: De store plantasjene er anlagt langt fra annen bebyggelse, og har bygd skoler og annen infrastruktur selv. Disse blir ofte senere overtatt av det offenltige. Og de hilser uansett Magasinet velkommen med dans og musikk.

Håvard Sæbø

Håvard Sæbø

Internasjonalt samarbeid

– Problemet er leverandørkjeden. Her er det veldig vanskelig å ha kontroll. Vi har outsourcet det, og samarbeider med internasjonale NGO-er som Aid Environment, Verité og andre, sier han.

– Og ting er veldig annerledes enn for 20 år siden. Du må huske på at da var det lov å rydde skog, og man bare gjorde det, med teknikker man hadde brukt i århundrer i gummibransjen og kaffebransjen og andre, sier han.

– Nå er man klar over problemene dette medfører. Og det er blant annet på grunn av presset utenfra, det innrømmer vi. Men det er et problem når europeiske organisasjoner framlegger det som at all palmeolje er like ille, uavhengig av hvordan den er produsert. Da tenker mange at de gir opp sertifisering og heller selger til India og Kina, der det ikke er så nøye med sånt, mener Ismail.

Strenge krav

Sertifiseringen er heller ikke helt problemfri. For eksempel så har RSPO satt fristen til å slutte med avskoging til 2005. Det vil si at de som var for seint ute til den fristen, uansett ikke kan bli sertifisert.

– Rundt 20 prosent er nå RSPO-sertifisert, og mer blir det ikke. Det systemet er makset ut, på grunn av 2005-grensen, mener Ismail.

Indonesia har sitt eget sertifiseringssystem, ISPO, med mildere regler på de fleste områder (med enkelte unntak, som gjenplanting av skog langs elveleier). Noen, som det norske Regnskogfondet, avfeier dette som et skinnsystem, som egentlig bare pålegger selskapene å følge indonesisk lov.

– ISPO er en begynnelse. Forhåpentligvis kan det med tiden nå mye bredere, mener Ismail.

– Men det er mange problemer med kontrollen i Indonesia, for eksempel er det så strenge konfidensialitetsregler rundt kart og landeierskap at det i praksis er umulig å vite hvem som eier hvilke konsesjoner. Og noen steder er det delt ut flere konsesjoner på samme stykke land, gjerne av samme guvernør.

Utfordringene på veien til en bærekraftig palmeoljeproduksjon, med kontroll over leverandørkjeden og et gjennomførbart sertifiseringssystem, er enorme. Men Ismail insisterer på at europeiske boikottkampanjer tar feil når de hevder at problemene skyves under teppet i bransjen.

– Det er langt igjen, men vi prøver, sier han.

Saken fortsetter under bildet.

RYDDING: Oljepalmen gir godt resultat i 25 år. Deretter blir avlingen langsomt dårligere, og palmen høyere, så frukten er vanskelig å høste. Seriøse produsenter planter derfor nytt etter 25 år.

RYDDING: Oljepalmen gir godt resultat i 25 år. Deretter blir avlingen langsomt dårligere, og palmen høyere, så frukten er vanskelig å høste. Seriøse produsenter planter derfor nytt etter 25 år.

Håvard Sæbø

Det er lett å bli rystet av et bilde som dette, med nedhogd skog så langt kameraet kan se, og rette sinnet mot produktet som skal dyrkes der. Men før vi slår oss til ro med det, bør vi kanskje ta en titt rundt oss, på møblene i rommet, klærne vi har på oss, maten i kjøleskapet … Ingenting av dette dukket opp i naturen av seg selv. Vi har ryddet, hogd og plantet. Vi har utryddet dyrearter. Vi har forsøplet og forgiftet. Vi har etter hvert skjønt at det er en god del av disse tingene vi må slutte med, men også i Norge har vi måttet jobbe hardt for å oppnå en form for «Best Practice» i store eksportnæringer som oppdrettsbransjen og oljebransjen, for eksempel, og tatt avstand fra hvordan det ble drevet «i gamle dager», for 20, 30 og 40 år siden.

Altså omtrent på den tiden Indonesia virkelig begynte å plante og dyrke palmeolje. I fjor eksporterte landet palmeolje for 180 milliarder norske kroner.

Magasinet for fagorganisertes reportasjeteam er profesjonelt nøytralt, og «mener» ikke noe om palmeolje. Vi syntes bare det var rart at ingen her i landet virket å være særlig interessert i å spørre dem som jobber i bransjen der hva de syns om det vi driver med her, siden det er så sterke meninger her om hva de driver med der.

Så da spurte vi om det.

Regnskogfondet: – Problemet er avskogingen

OSLO: Regnskogfondet har vært sentralt i å forme forbrukerbevisstheten rundt palmeolje i Norge. Og seniorrådgiver Vemund Olsen mener forbrukerkampanjen har fungert dersom den tvinger fram produksjon uten avskoging.

– Vi har aldri hatt en boikottkampanje mot palmeolje, og heller ikke sagt at palmeolje i seg selv er et ondt produkt. Om det produseres på bedre måte, kan palmeolje bidra til å bekjempe fattigdom og skape utvikling, sier Olsen, som jobber i organisasjonens nullavskogingsprogram.

– Men produksjonen i Indonesia ble drevet helt uten kontroll, med harde angrep på urbefolkning og urskog, sier han.

Det var produksjonsmetoden Regnskogfondet ville endre, og Olsen sier seg enig i mye av det Magasinets «Best Practice»-kilder i Indonesia har fortalt: Sentrale aktører i bransjen har gjort seriøse forsøk på å rydde opp. Men mye gjenstår, og det gjelder særlig kontroll med produksjonskjeden og tredjepartsleverandører.

Postboks-selskaper

– Man har kommet langt når det gjelder formelle reguleringer og politiske krav. Men ikke når det gjelder å kontrollere dette, sier Olsen.

– De store selskapene har gjerne kontrollmekanismer på plass, der de samarbeider med NGO-er som Aid Environment og andre. Men så er det massevis av småselskaper, og rene «postboks»-selskaper, som man ikke har noen kontroll over. Det avdekkes stadig vekk at produsenter som avskoger får solgt palmeolje til alle de store selskapene, sier Olsen.

– I tillegg har noen av de store splittet seg i flere deler. Noen deler driver mønsterbruk, som dere har sett, mens de har annen produksjon andre steder, som gjerne forsyner det vi kaller «lekkasjemarkedene», særlig Kina og India, der det ikke er så nøye med sertifiseringen. Inntil palmeoljeselskapene kan bevise at de ikke lenger ødelegger regnskog, må etterspørselen etter palmeolje ned, mener han.

Saken fortsetter under bildet.

SKOGENS MANN: Vemund Olsen i Regnskogfondet skjønner at bøndene i Indonesia kan oppleve palmeoljekampanjen som urettferdig, med tanke på hva vi har gjort i Europa i uminnelige tider. – Men skogen må bli stående hvis vi skal nå klimamålene, sier han - og mener vi heller bør være oss vårt ansvar bevisst, og bidra til at Indonesia kan ha utvikling uten avskoging.

SKOGENS MANN: Vemund Olsen i Regnskogfondet skjønner at bøndene i Indonesia kan oppleve palmeoljekampanjen som urettferdig, med tanke på hva vi har gjort i Europa i uminnelige tider. – Men skogen må bli stående hvis vi skal nå klimamålene, sier han - og mener vi heller bør være oss vårt ansvar bevisst, og bidra til at Indonesia kan ha utvikling uten avskoging.

Håvard Sæbø

Urettferdig, men nødvendig

Olsen har forståelse for at mange av dem Magasinet har truffet syns det er urettferdig at Europa stiller så strenge krav til palmeoljeprodusenter i fattige land, med tanke på hvordan vi selv har holdt på i århundrer. Men, sier han, vi kan ikke gå bort fra disse kravene når vi vet hvilken klimakrise vi står overfor. Da får vi heller gjøre opp for oss og betale dem for ikke å begå samme feil som oss.

– Palmeolje er i særklasse den vegetabilske oljen som har tatt mest skog. Og vi vet at skogbeskyttelse kan bidra med en tredel av løsningen på klimaproblemet. Så skogen må stå, sier Olsen.

– Så er det selvfølgelig urettferdig at vi fikk rydde skogen her i Europa på 1500-tallet, da vi ikke visste dette. Men da får vi heller betale folk i Indonesia, for eksempel, for å finne alternativer til avskoging for å kunne overleve.

Fagbevegelsen: - Vi jobber med faste ansettelser

Som fagblad for Fellesforbundet var Magasinet naturlig nok opptatt av å snakke med fagbevegelsen når vi skulle til Indonesia for å skrive om palmeoljen. I tillegg til klimaperspektivet, har jo bransjen blitt utskjelt i tiår for grov utnyttelse av arbeiderne på plantasjene, med underbetaling, barnearbeid, manglende rettigheter og elendig HMS.

Men det var lettere tenkt enn gjort. Via ILO-kontoret i Jakarta fikk vi noen navn, men det er et mylder av forbund i landet (Golden Agri hevder å ha 160 forbund representert blant sine ansatte), og folk var vanskelige å få tak i. Til slutt fikk vi tak i Serbundo (som Golden Agri hevder er et miniforbund og irrelevante hos dem), og avtalte et møte i Jakarta. Det vil si, helt til de hadde fått høre at vi skulle til Wilmar-plantasjen på Sumatra. Da kunne vi jo like gjerne snakke med klubben deres der, noe vi var litt skeptiske til, siden vi ville være sammen med bedrftsledelsen under hele besøket, men Serbundo ville gjøre det sånn.

Ikke streik?

Så vi møter klubbleder Mizaro (som ikke sier et ord) og sekretær Doni (som gjør det til gagns) med Ravin Trapshah Ismail fra Wilmar som tolk («Jeg syns det er rart de vil ha oss med, jeg også, men de vil ha det sånn»), og spør om hva deres viktigste saker er.

– Det viktigste vi har fått til, er å få alle fast ansatt. Det har vi fått til her, og det jobber vi med i hele landet. Foreløpig har vi fått det til i 30 selskaper, sier Doni.

Han forteller at de fikk til dette «gjennom dialog» og uten noen form for streiketrussel, og styrker vår mistanke om at de er et slags (unnskyld bannordet) «gult» forbund når han sier at de ikke tror på streik – etter å ha fortalt oss at de ikke forhandler om lønn, siden den fastsettes som nasjonal minstelønn. For tiden er den (i denne provinsen) 3.020.000 rupiah, eller snaut 2000 kroner måneden – men de har også en ansiennitetsstige, og en bonusordning på plantasjen som kan mer enn fordoble månedslønna.

Streik!

Og Doni beroliger oss med at streikeaversjonen bare gjelder i Wilmar, der de har oppnådd det de vil med mykere pressmidler. De streiker hvis de må.

– For fire måneder siden var det et selskap på Kalimantan som nektet å dekke helseutgiftene for en av de fast ansattes syke barn. Det var avtalebrudd, så da prøvde Serbundo der å ta det opp med ledelsen. Det kom det ikke noe ut av, så da streiket 420 arbeidere. Da fikk de sparken for å bryte selskapets etiske regler. Men de holdt ut, fikk stoppet selskapet fra å ansette streikebrytere, og Serbundo-avdelinger i hele landet sendte støtte til streikekassa. Og etter tre måneder vant de, forteller en fornøyd Doni.

Saken fortsetter under bildet.

PÅ VAKT: Doni og resten av klubbledelsen i Serbundo jobber full tid som høstere, men får tid til å drive nødvendig klubbarbeid av bedriften. – Og vi er jo på vakt 24 timer i døgnet, sier klubbsekretæren.

PÅ VAKT: Doni og resten av klubbledelsen i Serbundo jobber full tid som høstere, men får tid til å drive nødvendig klubbarbeid av bedriften. – Og vi er jo på vakt 24 timer i døgnet, sier klubbsekretæren.

Håvard Sæbø

Serbundo har 460 medlemmer på plantasjen, og 10.800 medlemmer nasjonalt.

Og hva tenker de så om Black Campaign?

– Vi tenker at det er basert på misforståelser i Europa om hvordan denne bransjen er, og vi er redde for at det vil føre til færre jobber og dårligere livsmuligheter for oss, sier Doni.

– Denne bransjen ansetter mange mennesker. Vi er veldig avhengige av den her.

Reportasjen har mottatt reisestøtte fra Stiftelsen Fritt Ord